Charles Linza McNary (1874–1944) var en amerikansk republikansk politiker, jurist og gårdeier. Han representerte delstaten Oregon i Senatet 1917–1944 og ledet Senatets republikanske mindretall 1933–1944, da Franklin D. Roosevelt var president. McNary var progressiv og støttet mange av Roosevelts New Deal-programmene i begynnelsen av den store depresjonen. Han var ellers sterkt engasjert i landbruk og kraftutbygging.
McNary var visepresidentkandidat for Det republikanske parti ved valget i 1940, mens Wendell Willkie var presidentkandidat. Willkie tapte for den sittende demokratiske presidenten Roosevelt. Før angrepet på Pearl Harbour var McNary motvillig til at USA skulle gripe inn i den andre verdenskrig.
Før han ble senator, gjorde McNary karrière som jurist. Han praktiserte som advokat sammen med broren i sin fødeby Salem, underviste ved Willamette University, og satt som dommer i Oregons høyesterett.
McNary døde i embedet som senator etter en mislykket operasjon av en hjernesvulst. Oregon hadde den gangen ikke hatt en senator som hadde sittet lengre enn McNary. Delstaten bekostet en statsbegravelse.
Familiebakgrunn og yrkeskarrière Charles L. McNary ble født på morfarens gård, nord for Salem i Oregon, som sønn av Hugh Linza McNary og Mary Margaret McNary (født Claggett). Han var den tredje sønnen og det niende barnet i en søskenflokk på ti. Da foreldrene giftet seg i 1860, fikk Hugh McNary en 453 dekar (mål) stor gård fra svigerfaren, Charles Claggett. Gården lå i et område som nå er nedbygd av byen Keizer. Charles L. McNarys farfar, James McNary, kom til Oregon fra Kentucky i 1845. Morfaren, som McNary var oppkalt etter, kom fra Missouri i 1852.
Faren deltok i gårdsarbeidet, virket i noen år som lærer, og gikk deretter tilbake til jordbruket i nærheten av Salem. Da moren døde i 1878, tok faren med familien til Salem, der han kjøpte en butikk. Sviktende helse hindret ham i å drive gården. Charles L. McNary ble foreldreløs som 9-åring i 1883, da faren også døde. En eldre søster ble familieoverhode, og andre søsken tok arbeid for å forsørge familien.
Som unggutt arbeidet McNary som avisbud, i en fruktplantasje og med annet gårdsarbeid. Han møtte den kommende amerikanske presidenten Herbert Hoover da denne flyttet til Salem i 1888. McNary arbeidet senere ved kontoret til broren John Hugh McNary, som fikk ansvaret for tinglysing i Marion County i 1890. En tid studerte han ved en handelsskole i Salem, hvoretter han tok forberedende kurs til college ved Willamette University. Han tok sikte på studier ved Stanford University eller University of California. På denne tiden møtte han sin blivende hustru, Jessie Breyman, og den senere guvernøren Oswald West.
Juridisk karrière thumb|upright|left|Charles McNary i 1912.
Høsten 1896 flyttet McNary sørover til California for å studere ved Stanford University. Han studerte jus, økonomi, naturvitenskap og historie, og arbeidet som servitør for å betale husleien. Året etter ble han bedt av familien om å komme hjem til Oregon. Hjemme fortsatte han å studere jus under veiledning av broren John og Samuel L. Hayden. Han fikk advokatbevilling i 1898. Brødrene praktiserte som advokater sammen i forretningen McNary & McNary i Salem, mens John også var assisterende offentlig anklager i Marion County. På denne tiden kjøpte Charles L. McNary tilbake familiens gamle gård, og holdt den i slektens eie. Han var president i handelskammeret i Salem 1909–1911, og var med på å etablere en interesseorganisasjon for fruktbøndene i distriktet i 1909.
Samtidig som han praktiserte som advokat, begynte han å forelese i tingsrett ved Willamette University våren 1899. I 1908 overtok han stillingen som fakultetets dekanus. Han tilknyttet seg fremtredende lokale advokater og utvidet fakultetet fra fire eksamenskandidater i 1908 til 36 i 1913, hans siste år som dekanus.
I 1926 oppførte McNary et nytt bolighus til 6 000 dollar på gården. Boligen hadde en golfbane, rosehage, tennisbane, fiskevann, et arboret og mer enn 1 000 dekar skog. Boligen ble beskrevet av senere senator Richard L. Neuberger som Oregons svar på Monticello, ettersom mange kjente politikere møtte McNary her. Gården hadde 445 dekar med nøtte- og fruktvekster. McNary var blant pionérene i planting av storfruktet hassel, som han brukte til produksjon av svisker.
Ekteskap og familie Den 19. november 1902 giftet han seg med Jessie Breyman, etter at de hadde vært forlovet i over tre år. Hun var datter av forretningsmannen Eugene Breyman fra Salem. Ektefellen døde i en bilulykke sør for Newberg, på vei hjem fra morens begravelse i Portland, den 3. juli 1918. Paret hadde ingen barn.
Den 29. desember 1923 giftet han seg med Cornelia Woodburn Morton, som han hadde møtt i et middagsselskap i hennes hjemby Washington, D.C. under den første verdenskrig. Hun arbeidet som hans privatsekretær før de giftet seg. Paret fikk ingen barn, men de adopterte datteren Charlotte i 1935.
Politisk arbeid thumb|upright|Charles L. McNary.
McNarys første offentlig verv var som stedfortreder for den ansvarshavende for tinglysing i Marion County 1892–1896. I 1904 ledet han brorens vellykkede valgkamp for å bli offentlig anklager i Oregons 3. rettskrets. John Hugh McNary oppnevnte deretter broren som sin stedfortreder, noe han var frem til 1911.
McNary var en progressiv politiker, men forble i Det republikanske parti da mange progressive gikk til Det demokratiske parti for å støtte Oswald West. I den sosiale og politiske reformperioden i USA fra 1890- til 1920-årene, ofte kalt «den progressive perioden», støttet han kongressrepresentant William Simon U'Rens forslag om blant annet primærvalg og direktevalg av senatorer. McNary var også tilhenger av offentlig kraftutbygging. Etter at West ble valgt til guvernør, oppnevnte han McNary som juridisk spesialrådgiver for Oregons jernbanekommisjon. Han benyttet stillingen til å arbeide for lavere passasjer- og godspriser. I mellomtiden pleide McNary sine tillitspregede bånd til både progressive og konservative fraksjoner blant republikanerne.
I 1913 ble Oregons høyesterett utvidet fra fem til syv medlemmer, og guvernør West oppnevnte den 38 år gamle McNary til høyesterettsdommer. Med dette avsluttet han både advokatpraksisen og undervisningsarbeidet. Han «etablerte seg raskt som en juridisk aktivist og sterk forkjemper for progressive reformer». Han støttet arbeidernes rett til å danne fagforeninger, og «forsvarte gjennomgående rettighetene til skadde arbeidere, og nølte ikke med å bruke retten som et instrument for sosiale endringer», slik som åtte timers normalarbeidsdag for offentlig ansatte. McNary sikret seg dermed politisk støtte fra fagforeningene. I 1912 ble flere medlemmer av et homofilt undergrunnsmiljø i Portland dømt. Saken ble viet stor oppmerksomhet i pressen. Blant dommene som ble anket, var dommen mot den kjente advokaten Edward McAllister, som ble frikjent i høyesterett. McNary motsatte seg frikjennelsen, og skrev en følelsesladet dissens som tilkjennegav «et dypt, personlig ubehag overfor homofili».
I 1914 forsøkte McNary å bli valgt for seksårsperiode som høyesterettsdommer. Embetet var politisk valgt, og han tapte kampen om å bli Det republikanske partis kandidat. Henry L. Benson ble valgt med én stemmes overvekt, etter flere gjenopptellinger og anklager mot Benson om valgfusk. Valgperioden som høyesterettsdommer utløp i 1915, hvoretter han ble valgt til formann i Oregons republikanske parti den 8. juli 1916. Dette skjedde etter flere valgomganger, der McNary ble ansett som en kompromisskandidat mellom progressive og konservative grupperinger. Han ble dermed stående i spissen for valgkampen i Oregon for den republikanske presidentkandidaten Charles Evans Hughes ved valget i 1916. Hughes vant i Oregon, men tapte valget til den sittende presidenten Woodrow Wilson.
Senator fra Oregon thumb|McNary (andre fra høyre) med andre senatorer, deriblant Hiram Johnson og Royal S. Copeland. thumb|Fra oppføringen av Bonneville-demningen i 1936. thumb|McNary og kongressmann Haugen, forfattere av et omstridt forslag om priskontroll på jordbruksvarer.
Den sittende senatoren Harry Lane døde den 23. mai 1917, noe som åpnet en mulighet for McNary. Guvernør James Withycombe vurderte flere kandidater. Han foretrakk en senator som støttet stemmerett for kvinner og forbud mot alkoholholdig drikke, og han delte McNarys interesse for landbrukspolitikken. McNarys tilhengere argumenterte også for at både progressive og konservative fraksjoner i Det republikanske parti ville støtte ham, noe som ville styrke deres sjanser ved neste valg. Withycombe utnevnte McNary som senator for resten av valgperioden den 29. mai.
Etter å ha gått av som formann i Oregons republikanske parti, ønsket han å bli valgt til Senatet for en hel periode. I det republikanske primærvalget våren 1918 vant han over Robert N. Stanfield, ordstyrer i Oregons lovgivende forsamling, med 52 546 mot 30 999 stemmer. I det endelige valget i november vant han over den tidligere demokratiske guvernøren Oswald West med 82 360 mot 64 303 stemmer. Valget føyde seg inn i rekken av gode mellomvalg for republikanere i hele USA. I mellomtiden vant Frederick W. Mulkey valget om å erstatte McNary og fullføre Lanes opprinnelige valgperiode, som ville utløpe i januar 1919, og tiltrådte den 6. november 1918. Mulkey trakk seg den 17. desember, og McNary ble på nytt utnevnt til senator den 12. desember. Mulkey trakk seg for å gi McNary en lengre ansiennitet enn andre nyvalgte senatorer. I 1920 vant Stanfield over den sittende senatoren George Earle Chamberlain. McNary ble på sin side gjenvalgt i 1924, 1930, 1936 og 1942. Dette til tross for at han tok avstand fra Ku Klux Klan, som spilte en betydelig politisk rolle i Oregon i mellomkrigstiden, og i liten grad hadde noe talent for valgkamp.
Etter den første verdenskrig søkte president Woodrow Wilson støtte for Versaillestraktaten i Senatet. Idet traktaten innebar at USA skulle opprette og bli medlem av Folkeforbundet, stilte de overveiende isolasjonistiske republikanerne seg negative. McNary tilhørte en gruppe av senatorer kjent som «reservasjonister», og gikk imot partilinjen da han foreslo mindre endringer og støttet et medlemskap i Folkeforbundet. Senatet ratifiserte aldri Versaillestraktaten, og USA ble aldri medlem av Folkeforbundet. I 1926 stemte han for et medlemskap i Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. McNary la seg således nært opp til Wilsons idealistiske internasjonale teori, fundert på naturretten, amerikansk eksepsjonalisme og et globalt sikkerhetsfellesskap.
En av Wilsons fremste motstandere var Senatets majoritetsleder, Henry Cabot Lodge. Etter at McNary demonstrerte sin dyktighet i debatten om Folkeforbundet, holdt Lodge sin hånd over ham, og det ble begynnelsen på et livslangt vennskap mellom dem. Vennskapet med Lodge hjalp McNary til å oppnå sine foretrukne komitéverv, og inkluderte ham i Senatets indre maktsirkler. Han var medlem av Senatets faste komité for jord- og skogbruk og formann i Senatets spesialkomité for vanning og landvinning. Teapot Dome-skandalen i 1922 gjorde at Albert B. Fall måtte fratre som USAs innenriksminister. President Warren G. Harding ønsket seg McNary som Falls etterfølger, men McNary foretrakk sin plass i Senatet. Sammen med John D. Clarke forfattet han, og fikk i 1924 vedtatt, et lovforslag om skogvern gjennom offentlig oppkjøp av skog og beredskap for skogbrann.