thumb|Afaiatempelet. Afaiatempelet er et gresk tempel lokalisert innenfor en helligdom dedikert til gudinnen Afaia på den greske øya Egina som ligger i Saroniabukta mellom østkysten av Peloponnes og Athen. Tempelet står på en topp som strekker seg 160 meter på østsiden av øya, omtrent 13 km øst ved vegen fra hovedhavnen.Hovedhavnen og den viktigste byen heter Egina (eller Aigina) etter øya. Tempelet ligger 9,6 km øst for denne buen. Helligdommen ligger 29,5 km sørvest for Akropolis i Athen som er synlig over bukta på en klar dag.
Lokal guddom Afaia (gresk Ἀφαία) var en gresk gudinne som ble dyrket utelukkende ved denne helligdommen. Afaia betyr noe i retningen av «ikke mørk» eller «den som forsvinner» og som lokal guddom ble hun knyttet til fruktbarhet og jordbrukssyklusene, men da øya kom inn under Athens overherredømme ble Afaia en synkretisk guddom som ble identifisert med gudinnene Athene, Artemis og med nymfen Britomartis innen 100-tallet e.Kr. i henhold til geografen Pausanias.
Tempelet thumb|right|Planoversikt over hele helligdommen, inkludert tempelet. Det eksisterende tempelet som har historie tilbake til rundt år 500 f.Kr. ble bygget over restene av et tidligere tempel fra rundt år 570 f.Kr. etter at dette hadde blitt ødelagt av brann rundt 510 f.Kr. Restene av det ødelagte tempelet ble gravd ned i det større, flate terrassen av det nye tempelet, og er således siden studert. Rikelige rester av maling er funnet på disse fragmentene.
Det kan faktisk også ha vært et annet tempel på 600-tallet f.Kr., også lokalisert på samme sted, men det var antagelig langt mindre og enklere i både plan som utførelse. Betydelige mengder av statuetter fra sen bronsealder har blitt avdekket ved stedet, inkludert et stort antall av kvinnelige statuetter (kourotrophoi), noe som kanskje kan indikere at kulten ved stedet hadde eksistert helt siden 1300-tallet f.Kr., og antyder en mulig minoisk forbindelse for kulten.Pilafidis-Williams argumenterer at karakteren og de releative proporsjonene av funnet fører til konklusjonen at guddommen som ble dyrket var en kvinnelig fruktbarhetsguddom / jordbruksgudinne.
Det siste tempelet har en uvanlig plan og er også betydningsfull for dens pedimentskulpturer som er antatt å illustrere endringen fra arkaisk til tidlig klassisk teknikk. Disse skulpturene er i dag utstilt i Glyptoteket i München, skjønt et antall fragmenter finnes utstilt i museer i Egina og et på stedet.Det betydningsfulle arkeologiske bronsealderstedet på Kolona ligger langs kysten nordvest for byen Egina, og et museum finnes der. Museet ved Egina var den første institusjonen av sitt slag i Hellas, men det meste av dens samling (annet enn en samling av paneler med basrelieffer fra Delos) ble overført til Athen i 1834 hvor det kan bli sett ved Det nasjonale arkeologiske museum i Athen. Museet på stedet inneholder en restaurering av det tidlige arkaiske tempelets fundament og pedimenter foruten også kopier av elementer av skulpturene på pedimentet fra det sene arkaiske tempelet satt inn i restaurerte seksjoner av pedimentet.
Arkeologiske undersøkelser Pausanias nevner dette stedet kort i sin skrifter fra 100-tallet f.Kr., men beskriver ikke helligdommen i detaljer slik han gjør med mange andre steder.Pausanias: Beskrivelse av Hellas 2.30.3: «På Egina mens man går mot fjellet til den pangreske Zeus kommer helligdommen til Afaia opp som Pindar komponerte en ode for på bud for eginaerne. Kreterne sier (i henhold til myten at hun var født på Kreta) at Euboulos var sønn av Karmanor som renset Apollon fra drapet av Python, og de sier at Britomaris var datter av Zeus og Karme (datter av denne Euboulos). Hun likte kappløp og jakt og var særlig kjær for Artemis. Da flyktet fra Minos, som begjærte henne, skapte hun seg om til et fiskegarn. Artemis gjorde henne til en gudinne, og ikke kun for kreterne, men også for eginaerne æret henne. Eginaerne sier at Britomaris viste seg for dem på deres øy. Hennes tilnavn blant eginaerne er Afaia og det er Diktynna på Kreta.»
Tempelet ble kjent for Vest-Europa ved publikasjonen av Antiquities of Ioni (Fortidsminner fra Jonia, London 1797). I 1811 kom den unge engelske arkitekten Charles Robert Cockerell, som avsluttet sin utdannelse med en akademisk dannelsesreise, og baron Otto Magnus von Stackelberg fjernet de falne, fragmentariske pedimentskulpturene. På anbefaling fra baron Carl Haller von Hallerstein, arkitekt foruten også en kunstprotesjé for kronprins Ludwig I av Bayern, ble marmoren lastet ombord på skip og solgt det neste året til kronprinsen, senere konge av Bayern. Mindre utgravninger av den østlige veggen, peribolos, ble utført i 1894 under rekonstruksjonen av det siste tempelet.
Systematiske utgravninger av stedet ble utført på 1900-tallet av den tyske skolen i Athen, først under ledelse av Adolf Furtwängler. Helligdommens område ble definert og studert. Området under det siste tempelet kunne ikke bli utgravd da det ville ha skadet tempelet. I tillegg, betydelige levninger fra bronsealderen ble oppdaget i sprekker og lommer i overflaten av åsen. Fra 1966 til 1979 ble det utført en omfattende andre tysk undersøkelse ledet av Dieter Ohly som oppdaget i 1969 de betydelige levningene av det eldre arkaiske tempelet som hadde blitt benyttet som fyllmasse i de senere terrasseveggene. Ernst-Ludwig Schwandner og Martha Ohly var også tilknyttet denne undersøkelsen som etter at Dieter Ohly døde fortsatte fram til 1988. Betydelige levninger ble avdekket som tillot å gjøre en fullstendig arkitektonisk rekonstruksjon av strukturen. Levninger av fundamentet og pedimentet av den ene enden av det eldre templet kunne således bli rekonstruert og blir framvist på stedets museum.
Helligdommens historiske faser Afaiatempelet lå på toppen av en åskam rundt 160 meter over havnivået i den nordøstlige delen av øya. Den siste formen av helligdommen dekket et område på rundt 8 ganger 80 meter; tidligere faser hadde vært mindre omfattende og mindre godt definert.
Bronsealderen Dens tidligste bruk var i løpet av bronsealderen, den østlige delen av åskammen var uten murer, et friluftshelligdom for en kvinnelige fruktbarhetskult og jordbruksguddom. Statuetter fra bronsealderen er i flertall i henhold til rester av keramikk. Det er ingen kjent bosetning eller gravsteder i nærheten, noe som argumenterer imot at stedet hadde en annen bruk. Et stort antall av små stridsvogner og troner lagd av keramikk, og små keramikkvaser har også blitt funnet. Selv om det er spredte levninger som dateres til tidlig bronsealder, som eksempelvis to segler av stein, er det datert betydelig mengder av levninger fra midtre bronsealder, og helligdommen hadde sin storhetstid i sen helladisk tid (IIIa2 til IIIb), hvilket vil si rundt 1400-1060 f.Kr. det er mindre lett å spore kulten gjennom tiden etter mykensk tid og inn den geometriske tiden hvor kultaktivitet er igjen mer usikker.
Den sene geometriske fase Furtwängler har foreslått tre faser for byggingen av helligdommen. Den tidligste av disse er demonstrert av et alter ved den østlige enden og er datert til rundt 700 f.Kr. Også sikkert kjent er en cisterne ved enden av nordøstlige delen og en struktur som er identifisert som et skattekammer øst for propylon (inngangen) av helligdommen. Tempelet tilsvarer disse strukturene er antatt å være de senere templene og er derfor ikke mulig å utgrave. Furtwängler foreslår at dette tempelet er det oikos (hus) som ble referert til på en inskripsjon på stedet fra midten av 600-tallet f.Kr. som forteller at det ble bygget av en prest for Afaia. Han har gitt en hypotese at dette huset for gudinnen (tempelet) ble bygget av steinsokler toppet med en ytre vegg av murstein og et fundament av tre.Ohly bestrider at det er nok bevis for denne oikos-strukturen Toppen av åsen ble noe modifisert for å gjøre den mer jevn ved å kile steiner inn fjellets sprekker.
Den arkaiske fase – Afaiatempelet I thumb|Rekonstruert fundament og pediment av Afaiatempelet i fase I, vist på stedets eget museum. Ohly avdekket et peribolos-vegg (steinsokkel og et ytre nivå av murstein) som omringet et område bestående av rundt 40 ganger 45 meter datert til denne fasen. Denne peribolos var ikke rettet inn aksielt til tempelets akse. En reist og steinsatt plattform ble bygget for å forbinde tempelet til alteret. Det var en propylon (formell inngang) med en overbygning gjort i tre på den sørøstlige siden av peribolos. En 14 meter høy søyle som hadde en sfinks på toppen sto på den nordøstlige siden av helligdommen. Denne komplette studien og rekonstruksjonen av tempelet ble gjort av Schwandner som daterer det til før år 570 f.Kr. I hans rekonstruksjon har tempelet en pronaos og påtagelig nok en adyton i enden av cella. Som i tilfellet med templene for Artemis ved Brauron og andre steder har mange templer for Artemis slik bakrom, noe som kan indikere en likhet i kultpraksisen.Hollinshead bestrider at det er nok bevis for tilstedeværelsen av en adyton i dette tempelet, og hun stiller spørsmål om likheten i form blant andre templer for Artemis kan indikere en likhet i kultpraksis. Dette trekket ble ikke fortsatt i senere arkaiske templer slik at dens betydning for kultpraksisen er et åpent spørsmål.
Tempelets cella hadde et uvanlig trekk ved å ha to rekker av to søyler som støttet et annet nivå av søyler som nådde taket. Arkitravet (gerikt) på dette tempelet var konstruert i to baner, noe som da det en høyde på 1,19 meter mot frisens høyde på 9,815 meter. Dette forholdet er uvanlig for templene i denne regionen, men er kjent blant templene på Sicilia. En triglyf og en metopefrise er også plassert langs innsiden av pronaos.Sachwandner ønsker at denne plasseringen til å motbevise ideen at triglyfer er ment å representere endene av bjelkeverk i tre. Disse metopene ble tilsynelatende ikke dekorert med skulpturer, og det er ingen bevis på grupper av pedimentskulpturer. Dette tempelet og det meste av helligdommen ble ødelagt av brann en gang rundt år 510 f.Kr.
Sen arkaisk fase – Afaiatempelet II thumb|Utsikt øst fra museets opisthodomos i dets fase II, viser søylene til cella. Konstruksjonen av et nytt tempel begynte kort tid etter ødeleggelsen av det gamle tempelet. Levningene fra det ødelagte tempelet ble fjernet fra stedet for det nye tempelet og brukt som fyllmasse for den rundt 40 ganger 80 meter terrassen innenfor det samlete helligdommen på rundt 80 ganger 80 meter. Det nye tempelets terrasse var rettet inn aksielt mot nord, vest og sør for det nye tempelets plan. Tempelet var en omgitt av en enkelt dorisk søylerekke med en struktur 6 ved 12 søyler som hvilte på en 15,5 på 30, 5 meter plattform. Alle de tre ytre spredte søylene var monolittiske (uthugget i en blokk). Det var en liten inngang mellom cella og opisthodomos. En tilsvarende formgivning, men utført langt mer monumental enn det tidligere tempelet. Cella til det nye tempelet hadde to rekker på fem søyler som støttet ytterligere et nivå av søyler som strakte seg opp mot taket. Hjørnene av taket var dekorert med sfinks acroteria, og den sentrale akroterion på hver side hadde et par kvinnelige statuer, kore, et uvanlig trekk. Antefix var gjort av marmor og det samme var tilfellet med takflisene.
thumb|Doriisk frise og horisontal geison/geisa som viser triglyffene i sporene, fase II. Dateringen foreslått for tempelet strekker seg fra år 510 til 470 f.Kr. Bankel, som utga en fullstendig studie av levningene, sammenligner formtrekkene med strukturene til tre nær samtidige komplekser:
Det athenske i Delfi Det doriske tempelet i Marmaria-området til Delfi Artemistempelet ved Delion på Paros.