Knut den mektige

Knut den mektige (norrønt: Knútr inn ríki), født ca. 995, død 12. november 1035, også omtalt som Canute på engelsk, var konge av England fra 1016 til 1035 og av Danmark fra 1018 til 1035. Han var anerkjent som overherre av Norge fra 1028 til 1035. Samlet ble dette riket av moderne historikere omtalt som «Nordsjøriket». Han styrte fra England hvor han var en reell konge og via stedfortredere i Danmark og Norge.Skaaning, Poul (2010): Knud den Store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066. København: Hovedland, s. 10. Sitat: «Knud ville skabe et Nordsøimperium bestående af Danmark, Norge og England. Det så en tid ud til at skulle lykkes. Ja, på højdepunktet af sin magt arbejdede kongen på også at indlemme Sverige i imperiet.» Av den grunn fikk han tilnavnet «den store» i Danmark og England, og «den mektige» i Norge. Etter hans død overtok hans etterkommere, men de døde i løpet av det første tiåret. Med den normanniske erobringen av England i 1066, ble hans arv og omdømme i stor grad glemt. I England er han i dag alment kjent og husket via legenden om «Kong Canute og bølgene», som feiltolker ham som en villedet monark som tror at han har superkrefter, mens den opprinnelige legenden handler om en klok konge som irettesatte smigeren til hoffet ved å slå fast at kongen ikke står over Gud.Westcott, Kathryn (26. mai 2011): «Is King Canute misunderstood?», BBC News

Som en dansk fyrste vant Knut den engelske tronen ved erobring i 1016 og som arvtager av sin far Svein Tjugeskjegg etter århundrer av vikingaktivitet i nordvestlige Europa, og særlig på de britiske øyer. Da han senere overtok den danske trone i 1018, brakte han kongedømmene Danmark og England inn under en monark. Knut søkte å holde på sin maktbase ved å forene daner og engelskmenn under kulturelle bånd ved skikker, inngifte og rikdom, foruten også ved ren brutalitet. Etter et tiår med konflikt med motstandere i Skandinavia, krevde Knut også kongekronen i Norge ved oppmøte i Trondheim med en hær i 1028. Den svenske byen Sigtuna synes å være holdt av Knut, eller han hadde innflytelse der ved at han fikk mynter preget som navnga ham som «konge», men det er ingen fortellinger eller nedtegnelser om at han okkuperte stedet.Gräslund, Bo (1986): «Knut den store och sveariket: Slaget vid Helgea i ny belysning» (PDF), Scandia, 52, s. 211–238.

Etter at hans far kong Svein Tjugeskjegg døde i 1014, utropte hæren hans ham til konge av England mens høvdingene i hjemlandet Danmark utropte den eldre broren Harald Sveinsson til konge av Danmark. Sannsynligvis hadde det vært kong Sveins intensjon at brødrene skulle arve hvert sitt rike. Da broren Harald døde fire år senere, arvet Knut også Danmark. I England skulle flere kamper til for å vinne makten over det meste av England da den forviste kong Æthelred II av England kom tilbake ved Sveins død. I samarbeid med den senere Olav den hellige ble Knut konge av England i 1016. I 1017 giftet han seg strategisk med kong Æthelreds enke, Emma av Normandie. Hun var datter av Robert, hertug av Normandie. Knuts søster, Estrid (datter av Svein og Sigrid Storråde), giftet seg med broren til hertugen, Richard. Olav Haraldsson (den senere Olav den hellige) og Anund Jakob av Sverige i tillegg til jarl Ulf Torgilsson inngikk et forbund mot kong Knut. I 1026 seiret Knut over dem i slaget ved Helgeå i Skåne. Samme år skal han ha latt Ulf jarl myrde i Roskilde domkirke. I 1028 gikk Knut til angrep mot Norge med en stor flåte. Nordmennene underkastet seg ham og tvang Olav Haraldsson til å flykte. Han innsatte først sin søstersønn Håkon Eiriksson Ladejarl som visekonge. Da denne druknet, innsatte Knut sin egen sønn Svein Knutsson og hans mor Ælfgifu (kalt for Alfiva i de norrøne kildene) til å administrere Norge, noe som feilet stort.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, s. 405. Sitat: «Their attempt to govern Norway failed miserably. In later generations ’Ælfgifu’s time’ become a synonym for an age of wretchedness and oppression. Her own behaviour may have been harsh and autocratic, but real cause of her failure was her determination to impose new forms of taxation...»

Som engelsk konge var det viktig for ham å framstille seg selv som en kristen monark. Hans besittelser av Englands bispedømmer og de i Danmark, de sistnevnte gjort krav på av det tysk-romerske rike erkebispedømmet Hamburg-Bremen, var en kilde av stor prestisje og innflytelse innenfor den katolske kirke og blant kristne magnater. Etter hans seier i 1026 mot nordmenn og svenskene, reiste han tilbake via Roma hvor han var til stede ved kroningen av den tysk-romerske keiseren. Han bygget en allianse med keiser Konrad ved trolovet sin unge datter Gunnhild til hans sønn Henrik III, skjønt de ble ikke gift før i 1036, året etter hans død. Angelsaksiske konger benyttet tittelen «konge av de engelske». Knut var ealles Engla landes cyning, «konge av alle i England». Middelalderhistorikeren Norman Cantor karakteriserte Knut som «den mest effektive konge i angelsaksisk historie.»Cantor, Norman (1995): The Civilisation of the Middle Ages, s. 166.

Liv og virke Tidlig liv og bakgrunn thumb|Sølvpenny preget av Knut. Knut var sønn av den danske konge Svein Tjugeskjegg, som var sønn og arving av kong Harald Blåtann, og kom således fra en kongeslekt som var sentral i dannelsen av Danmark som et samlet kongedømme.Trow, (2005): Cnut – Emperor of the North, s. 30–31. Hverken sted eller nøyaktig dato for Knuts fødsel er kjent. Hardeknut den første var en halvt historisk, halvt legendarisk grunnlegger av den danske kongeslekten på begynnelsen av 900-tallet, og hans sønn, Gorm den gamle, ble den første i den offisielle slektsrekken («den gamle» i hans navn indikerer dette). Harald Blåtann, som var sønn av Gorm og ble bestefar til Knut, var dansk konge da kristendommen ble innført i Danmark, og den første danske konge som aksepterte den kristne tro, skjønt hans sønn Svein avviste den nye religionen. Knut var kanskje rundt to år gammel da hans far overtok den danske tronen.

Krøniken Chronicon av Thietmar av Merseburg og Encomium Emmæ forteller at Knuts mor var en datter av Mieszko I av Polen. Norrøne kilder fra senmiddelalderen, mest framtredende Heimskringla av Snorre Sturlason, oppgir også en polsk prinsesse som Knuts mor, men som navngis som Gunhild og en datter av Burislav, konge av Vendland.Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Trygvasons saga, kap. 34, s. 134 i Snorres kongesagaer, «Stormutgaven», J.M. Stenersens forlag, 2009 Ettersom i de norrøne sagaene alltid omtaler kongen av Vendland som «Burislav», er det forenlig at hennes far var Mieszko, og ikke hans sønn Bolesław. Adam av Bremen i Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum er i en særstilling ved å likestille Knuts mor (som han ikke oppgir med navn) med den tidligere dronning av Sverige, hustru av Erik Seiersæl, og ved dette ekteskap mor til Olof Skötkonung.Adam av Bremen: History of the Archbishops of Hamburg-Bremen, bok II, kap. 37; se også bok II, kap. 33, Scholion 25 Noe som gjør dette mer komplisert er at Heimskringla og andre sagaer også hevder at Svein giftet seg med Erik Seiersæls enke, men framstilles som særskilt annerledes person i disse tekstene, navngitt som Sigrid Storråde, og som det synes som om Svein giftet seg med etter at Gunhild, den slaviske prinsesse som fødte Knut, har dødd.Snorre Sturlason: Heimskringla, Olav Trygvasons saga, kap. 94, s. 174 i Snorres kongesagaer, «Stormutgaven», J.M. Stenersens forlag, 2009. Sitat: «Svein Tjugeskjegg danekonge var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble sjuk og døde. Og litt seinere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske.» Det er ulike teorier om antallet og opphavet til Sveins hustru(er), men ettersom Adam av Bremen er den eneste kilden som likestiller identiteten med mor til Knut og Olof Skötkonung er det ofte forstått som en feil hos Adam, og det er ofte antatt at Svein hadde to hustruer, den første var Knuts mor og den andre var den tidligere dronning av Sverige. Knut hadde også en bror, Harald Sveinsson, som ble utsett til å arve kongetronen i Danmark, ikke Knut. I moderne tid er Gunhild blitt identifisert med en polske prinsessen Świętosława.Jasienica, Paweł (2009): Ostatnia z rodu, Pruszyński i S-ka, Warszawa, s. 113.

En del hentydninger til Knuts barndom kan bli funnet i Flatøybok, et islandsk manuskript fra 1200-tallet, som forteller at han ble opplært i våpenbruk av høvdingen Torkjell Høge,Trow, (2005): Cnut – Emperor of the North, s. 44. bror til Sigvalde jarl, og jarl av Jomsborg og de mer eller mindre legendariske jomsvikingene ved deres festning, antatt lokalisering på øya Wolin i Østersjøen i det nordvestre Polen. Knuts fødsel, som hans mors navn, er ukjent. Samtidige tekster som Chronicon og Encomium Emmæ nevner det ikke. Likevel, i et kvad av Ottar Svarte, Knútsdrápa, er det et utsagn at Knut var «av ikke stor alder» da han først gang dro i krig.Douglas, David Charles (1996): English Historical Documents, 1042-1189, s. 335–136 Den nevner også et slag identifiserbart med Svein Tjugeskjeggs invasjon av England og angrep på byen Norwich i tidsrommet 1003-1004, noe som skjedde etter massakrene på Sankt Brictiusdagen i 1002, hvor engelskmennene drepte daner boende i England. Om Knut faktisk fulgte med på dette krigstoktet, kan hans fødselsdag være nærmere 990 eller selv 980. Om ikke, og om skaldens poetiske vers er en referanse til et annet angrep, eksempelvis Sveins erobring i tidsrommet 1013-1014, vil det antyde en fødselsdato nærmere år 1000.Lawson, M.K. (2004): Cnut – England's Viking King, s. 160. Det er et avsnitt i Encomium Emmæ som refererer til den hæren som Knut ledet i hans erobring av England i 1015-1016 ved at «ingen mann var svekket av alder, (...), alle sterke med kraften av voksen alder.»Campbell, A., red. og overs. (1949): Encomium Emmae Reginae, Camden 3rd Series vol. LXXII, s. 19–21.

I Knytlinga saga finnes det en beskrivelse av Knuts ytre og vesen:

Sveins erobring av England thumb|Æthelred II thumb|left|Svein Tjugeskjegg framstilt av illustratøren Lorenz Frølich omkring 1883-1886 som dekor på Frederiksborg slott i Danmark. Knapt noe er sikkert kjent om Knuts liv før det året da han var en del av den danske hæren som hans far Svein Tjugeskjegg ledet i sin invasjon av England sommeren 1013. Torkjell Høge, Knuts mentor, hadde herjet i England siden 1009, men hadde gått over Æthelred med 45 skip i avsky over at hans folk hadde myrdet erkebiskop Ælfheah til tross for hans protester. I tillegg til massakrene på Sankt Brictiusdagen, kan Svein ha fått ytterligere motivasjon ved Torkjells forræderi ved å bli Æthelreds mann. Den engelske motstandsviljen var blitt svekket ved de danske herjingene i 1009-1013, og angelsakserne hadde mistet troen på Æthelreds evne til å lede dem.Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 384