thumb|right|«Skapelsen av lyset» av Gustave Doré. Graveringen avbilder en bokstavelig representasjon av Bibelens Første Mosebok 1:3 : «Da sa Gud: «Det bli lys!». Mytologiske forestillinger og tekster har inspirert kunstnere i årtusen. Skapelsesmyter eller kosmogoniske myter er overnaturlige, mytisk-religiøse fortellinger eller forklaringer som beskriver opprinnelsen til menneskeheten, jorden, livet og universet, som regel forklart som en bevisst handling til en eller flere guddommer. De fleste religioner har skapelsesmyter som rommer konsepter som forklarer hvordan alt er som det er og i de fleste religioner danner disse selve kjernen i troen.

Mange skapelsesmyter deler i hovedsak tilsvarende eller samme temaer. Fellesmotiv omfatter fraksjoneringen av tingene i verden fra et opprinnelig, opphavlig kaos; atskillelse av farguden og morguden; landområder som oppstår fra et uendelig og tidløst urhav; eller skapelse ex nihilo (ut av intet).

Begrepet skapelsesmyte er stundom benyttet på en nedsettende måte for å beskrive fortellinger som fortsatt blir trodd i dag ettersom begrepet «myte» hentyder på noe som er absurd eller fiktivt. Mens disse overbevisningene og fortellingene ikke trenger å være en bokstavelig redegjørelse av faktiske hendelser, kan de uansett uttrykke bestemte idéer som noen mennesker og kulturer oppfatter som «sannheter» på et dypere eller mer symbolsk nivå. Forfatteren Daniel Quinn har anmerket at skapelsesmyter i denne betydningen ikke trenger å være religiøse i sitt vesen og at de har verdslige analogier i moderne kulturer.Motwani, Jogesh: Interview with Daniel Quinn, ZESTAlternative 8. juni 2007.

Fellestrekk thumb|350px|Michelangelos freskomaleri «Gud skaper Adam» (1508-1512) fra Det sixtinske kapellet. Skapelsesmyte eller fortelling er en symbolsk fortelling i en kultur, tradisjon eller et folk som hevder å forklare deres tidligste begynnelse, hvordan den verden de kjenner begynte og hvordan de først kom inn i den. Skapelsesmyter er utviklet i muntlige tradisjoner, Womack 2005, s. 81 og er den mest kjente formen for myter som er funnet i all menneskelig kultur. I det samfunnet hvor den er fortalt er en skapelsesmyte vanligvis betraktet som videreføre inngående sannheter, skjønt ikke nødvendigvis i en historisk eller bokstavelig forstand. Kimball 2008 De er vanligvis, om enn ikke alltid, betraktet som kosmogoniske myter, fortellinger om verdens begynnelse ved at de beskriver hvordan kosmos kommer i en tilstand av orden etter at den var i kaos eller var intet og strukturløst.Honko 1984, s. 50 De er ofte betraktet som hellige fortellinger og kan bli funnet i nær alle kjente religiøse tradisjoner.Johnston 2009

Flere fellestrekk er funnet i skapelsesmyter. De er alle fortellinger med en handling og figurer som enten er guddommer, menneskelignende figurer eller dyr som ofte kan snakke eller lett omforme seg selv.Johnston 2009Leeming 2005 De er ofte plassert i en uklar eller ikke spesifisert fortid som religionshistorikeren Mircea Eliade karakteriserer som illo tempore.Eliade 1963, s. 429 Alle skapelsesmyter stiller meningsfulle spørsmål til det samfunn som deler dem, avslører deres sentrale verdensbilde og deres rammeverk for deres kulturidentitet og individualitet i en universell kontekst.Johnston 2009; Leeming 2010

thumb| I gresk mytologi sto gudinnen Nyx ved eller nær begynnelsen av skapelsen. Mytologer har gitt ulike skjemaer for å klassifisere skapelsesmyter som er funnet menneskelige kulturer. Eliade og hans student Charles H. Long utviklet en klassifisering basert på en del felles motiver som opptrer på nytt i fortellinger verden over. Denne klassifiseringen identifiserer fem grunnleggende typer: Leonard & McClure 2004, ss. 32-33

Skapelse ex nihilo (av intet) hvor skapelsen er skjedd via tanke, ord, drøm eller kroppslige sekreter til en guddommelig vesen. Jord-dykker-skapelse hvor en dykker, vanligvis en fugl eller amfibium er sent av skaperen, stuper ned til havbunnen i et opprinnelig eller opphavlig hav for frakte opp sand eller slam som siden utvikles til en terrestrisk verden. Framkomstmyter hvor stamfedrene går gjennom en rekke verdener og metamorfoser inntil de kommer fram til dagens verden. Skapelse via lemlesting eller oppdeling av det første, opphavlige vesen. Skapelse ved å deling eller disponering av et opphavlig vesen som å knekke et kosmisk egg eller å bringe fram form fra kaos.

Marta Weigle har siden videreutviklet og forfinet denne typologien til å framheve ni temaer. Hun la til elementer som deus faber; en skapelse tilvirket av en guddom; en skapelse fra arbeidet til to skapere som samarbeidet eller imot hverandre; skapelse fra offer og skapelse fra deling/bøyning, tilføyelse/forbindelse, eller utsondring.

Et alternativt system basert på seks gjentakende fortellende temaer ble formgitt av Raymond Van Over: En opphavlig avgrunn, et uendelig flate av vann eller rom En opphavlig guddom som er svekket eller et evig vesen innenfor avgrunnen En opphavlig guddom avbalansert over avgrunnen Et kosmisk egg eller embryo En opphavlig guddom som skaper liv via lyd eller ord Liv skapt fra et lik eller de lemlestete delene av en opphavlig guddom

Sumerisk skapelsesmyte

Sumer var et oldtidsrike i Mesopotamia som lå mellom elvene Tigris og Eufrat, og er en av de eldste, kjente sivilisasjoner på kloden. Den sumeriske skapelsesmyte er den eldste kjente og ble gjenfunnet på en fragmentert leirtavle, kjent som Eriduskapelsen, datert til 1700-tallet f.Kr. Denne inneholder også en Syndflodsmyte.

Der hvor leirtavlen begynner har gudene An, Enlil, Enki og Ninhursag skapt sumererne og dyrene. Deretter stiger kongene ned fra himmelen og de første byene blir grunnlagt – Eridu, Bad-tibira, Larsa, Sippar, og Shuruppak.

Etter et tapt stykke i leirtavlene lærer vi at gudene har besluttet å oversvømme jorden med en syndflod for å straffe menneskeheten. Zi-ud-sura, kongen og gudug-prest, lærer om dette. I en senere akkadisk utgave er vannets gud Ea, eller Enki på sumersk, som advarer helten (Atra-hasis i dette tilfellet) og gir ham instrukser for å bygge en ark. Dette er tapt i det sumerske fragmentet, men en omtale av Enki som har en rådføring med ham antyder at dette er også Enkis rolle også i den sumeriske versjonen.

Når leirtavlen fortsetter beskriver den flommen. En forferdelig storm vugger den store båten i syv dager og syv netter. Deretter dukker Utu, solguden opp og Zi-ud-sura skaper en åpning i båten, kneler til jorden og ofrer deretter en okse og sauer i takknemlighet.

Etter nok et avbrudd fortsetter teksten, syndfloden er øyensynlig over, dyrene landsettes fra båten, Zi-ud-sura kneler foran An, himmelguden, og Enlil, den øverste av alle guder, og disse gir ham evig liv og lar ham slå seg ned i Dilmun for «ta vare på dyrene og menneskehetens avkom». Resten av diktet er gått tapt.University of Oxford, The ETCSL project, The Flood story

Babylonsk skapelsesmyte

Babylonia var et oldtidsrike i Mesopotamia (det moderne Irak). Det omfattet områdene til de tidligere rikene Sumer og Akkad. Den babylonske skapelsesmyte er gjenfortalt i en Enuma Elish, et epos om verdens begynnelse. Denne dateres til slutten av andre tusenår f.Kr.

I eposet er guden Marduk (eller Assur i de assyriske utgavene av diktet) skapt for å forsvare de guddommelige skikkelsene fra et angrep av sjøgudinnen Tiamat. Helten Marduk tilbyr seg å berge gudene kun om han blir utpekt som deres høyeste, udiskutable leder og forbli i denne posisjonen selv etter at trusselen er nedkjempet. Gudene går med på Marduks krav.

Marduk utfordrer Tiamat til tvekamp og dreper henne. Han sliter deretter hennes lik i to halve deler som han deretter skaper jorden og himmelen med. Deretter skaper han kalenderen, organiserer planetene, stjernene, regulerer månen, solen og været. Gudene underkaster seg og sverger ham lydighet og skaper deretter Babylonias hovedstad Babylon som den jordiske motpart til gudenes rike. Marduk dreper deretter Tiamats ektefelle Kingu og av dennes blod skaper han menneskeheten slik at de kan gjøre gudenes arbeid.

Egyptisk skapelsesmyte

Oldtidens Egypt ble til omkring 3300 f.Kr. i det fruktbare området langs Nilen og varte i to tusen år. Det er minst tre ulike skapelsesmyter i egyptisk mytologi som samsvarer med minst tre ulike grupper tilbedere.

I fortellingen Ennead («de ni») stiger Atum opp fra det opphavlige urhavet Neith og masturberer for å dulme sin ensomhet. Av hans sæd og pust blir Tefnut (fukten) og Shu (tørrheten) skapt. Fra Shu og Tefnut blir Geb (jorden) og Nut (himmelen) født i en tilstand av evig samleie eller sammensmeltning. Shu skiller dem ad og deres barn var Ausare (Osiris; død), Set (ørken), Aset (Isis; liv), og Nebet Het (Nefthys; fruktbart land). Osiris og Isis var et par, det samme var Nefthys og Set.

I fortellingen Ogdoaden («de åtte») steg Ra, enten fra et egg eller fra en blå lotus, som et resultat av den kreative samhandlingen mellom urkreftene til Nu/Naunet (vann), Amun/Amaunet (luft), Kek/Kauket (mørke), og Heh/Hauhet (evighet). Ra skapte deretter Hathor, sin hustru, som han fikk sønnen Hor (Horus med, i denne formen kjent som Horus den eldre) som så giftet seg med Isis. Denne skapelsesmyten omfattet også Anupu (Anubis) som herre over de døde.

I den tredje gruppen var Ptah evig, endeløs og evinnelig, og han talte liv i verden og alle dens guder fram til eksistens på et tilsvarende vis slik den jødisk-kristne tro forstår sitt konsept for Gud.

Over tid ble de rivaliserende gruppene gradvis sammenflettet, Ra og Atum ble identifisert som den samme guden, og Atums mystiske skapelse ble den i Ogdoaden, og Ra fikk således barna Shu og Tefnut, og videre. Som konsekvens ble Anubis identifisert som en sønn av Osiris, tilsvarende skjedde med Horus. Amuns rolle ble senere etterhvert stadig større og i en tid var han den øverste gud, men ble til slutt betraktet som en manifestasjon av Ra.

For en tid ble Ra og Horus identifisert som hverandre, og da Aton-monoteismen ble introdusert uten hell var det Ra-Horus som ble tenkt som Aton, og følgende en opphavsmyte inspirert av denne. Senere ble Osiris' kult mer populær og han ble hovedguden, identifisert som en form av Ptah. Til slutt ble alle gudene tenkt som aspekter av Osiris, Isis, Horus eller Se (som nå ble betraktet som tvetydig og eventuell ond guddom). Faktisk hadde både Horus og Osiris begynte å bli betraktet som den samme guden, men Ptah ble til slutt identifisert som Osiris.

En senere versjon av fortellingen har betraktningen at det øverste vesen (Gud) var Atum-Raa og at han uttalte ordene for skapelse som skapte urvannet Naunet fra Nu (det himmelske hav). Naunet inneholdt alt i uutviklet tilstand, som i embryoisk form. Dette livet tok til i formen av et egg og fra dette egget kom Ra, Guds lys som ble årsaken til at alt liv oppsto. Ra var representert av den egyptiske soldisken (også symbolisert germansk, norrøn, gresk og vedisk tradisjon av en solvogn foruten også referert til i bibelske tekster ved profeten Elia). Ra, Guds lys i naturen, ble senere manifestert på jorden gjennom soldisken (eten) og framsto i form av dosher – soloppgangen som begynnelsen av livet på jorden.

Antikkens greske skapelsesmyte

Antikkens Hellas blir regnet som den viktigste grunnleggeren den vestlige sivilisasjons kultur. Gresk mytologi omfatter en mengde mytologiske fortellinger som handler om de antikke grekernes guder og helter. Gresk religion er polyteistisk i sitt vesen, og det preger også dens forestillinger om verdens opphav.

Filosofen Platon beskriver en skapelsesmyte som involverer et vesen kalt demiurg («verdensskaperen») i sin dialog Timaios.