thumb|Det norske panserskipet «Tordenskjold», Norges første panserskipklasse, Tordenskjold-klassen, ble bygget i 1897. thumb|right|HMS «Sverige» var et svensk panserskip som ble bygget i 1915 og utrangert i 1953. Panserskip eller kystslagskip er en lite eksakt beskrivelse av en type krigsskip: et panserskip kan være et hvilket som helst krigsskip som er beskyttet av panser. Den skipstypen som helst blir betegnet som panserskip var en type forholdsvis tungt pansrede krigsskip med store kanoner, men med et deplasement på langt mindre enn 10 000 tonn.
Skipstypen oppstod som en videreutvikling av monitorene, som hovedsakelig mindre lands mariner hadde benyttet til kystforsvar siden den amerikanske borgerkrigen, frem til denne skipstypen mistet sin militære verdi mot 1870. Monitorene hadde lavt fribord og egnet seg dårlig langs værutsatte kyststrøk. Panserskipene var et skip med høyt fribord, kraftig panser for størrelsen og kraftige kanoner. Skipene hadde ikke spesielt gode egenskaper på åpent hav og var beregnet på kystforsvar. Skipstypen har muligens sitt opphav i den svenske Svea-klassens panserskip som ble bygget fra 1883: HMS «Svea», HMS «Göta» og HMS «Thule».
Avhengig av hvilken definisjon en velger, varierer epoken hvor panserskipene var gjeldende. Som mindre, pansrede kystforsvarsskip holdt skipstypen seg til rundt 2. verdenskrig, hvor de eldste panserskipene fremdeles var i bruk i noen mariner (deriblant Norges). Før og etter 2. verdenskrig ble skipstypen erstattet av skip som motortorpedobåter, jagere og fregatter. Panserskipene var som oftest de største skipene i de marinene de var en del av.__TOC__
Panserskip i Norge Norsk marinepolitikk hadde i en lang periode vært tilpasset rikenes felles utenrikspolitikk på vegne av den svensk-norske unionen som stort sett gikk ut på tilbakeholdenhet stilt ovenfor den teknologiske utviklingen. Utviklingen av krigsskipet hadde gjennomgått en rivende utvikling fra midten av 1850-årene med for eksempel innføring av nytt artilleri, nytt driftsmaskineri, nye konstruksjonsmetoder og pansring. Etter å ha forsøkt å henge med i 1850- og 1860-årene, gikk man over til forsiktighetsregelen omkring innføring av ny teknologi forutbestemt av rammer innenfor et mer passivt kystforsvar. Det var ansett for å være fornuftig å sette sin lit til små, forholdsvis billige og pansrede fartøytyper som monitoren og små dampkanonbåter, og senere også noe større kanonbåter med tung bestykning.
Det var først i 1870-årene man så de store endringer i det norske militærvesenet. Verneplikten ble gjennomført i 1876 og året etterpå hadde regjeringen godtatt kystforsvarsplanen utarbeidet av Lerche Johansen om et definitivt kystforsvar i ren nasjonalmilitær retning. Sentralt i planen, også kalt Flåteplanen av 1877, var et byggeprogram for jernbeslåtte kanonbåter av tre klasser fra 3. til 1. klasse og som et logisk skritt skulle nye pansrede fartøyer erstatte monitorene i Norge. Men flåteplanen ble ikke helt gjennomført, spesielt hadde venstremennene i Stortinget med deres satsering på sparepolitikk og et nøytralistisk syn på utenrikspolitikken, satt seg mot.
Etter at modernisering av forsvaret nærmest var blitt et folkekrav i 1880- og 1890-årene, ble det av Stortinget i 1895 vedtatt å bevilge 10 millioner kroner til marinen – 8,5 millioner av dette var satt av til byggingen av to panserskip. Allerede i 1888 hadde man stilt seg spørsmålet om hvordan sjøforsvaret av nasjonen skulle være, så snart man hadde realisert svakheter ved Flåteplanen av 1877 – at den ikke dekket et behov for havgående skip, og bare to kanonbåter av den største klassen var ferdigbygget. Spørsmålet startet mange år med debatt og stort folkelig engasjement, støttet av andre begivenheter som den svenske sabelraslingen i konsulatspørsmålet i 1895.
Det svenske forbildet Det svenske panserskipet HMS «Oden» (bygget 1896) ble valgt som modell for de norske panserskipene. Denne klassen av tre planlagte skip for bygging 1896–1899 var ytterst nytt, med det aller siste innenfor den nye skipstypen panserskip; skipene hadde for eksempel en rekke nyheter som et skrog seksjonert i 200 vanntette avdelinger. To roterende tårn med én kanon hver erstattet de tidligere kanontårnene med to kanoner for bedre presentasjoner under ildgivning. Det var mulig å ha bedre panserbeskyttelse innenfor et begrenset deplasement med et tynnere, men sterkere panser av en type kalt Harvey-pansring.
To skip ble bestilt fra verftet Armstrong i Newcastle upon Tyne i England; «Harald Haarfagre» kom til Norge 25. desember 1897, og «Tordenskjold» ble levert 16. mai 1898.Marius Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg, Eide forlag, 1995, side 18 Opprinnelig skulle det første fartøyet hete «Cort Adeler» etter en dansk-norsk admiral på 1600-tallet, men kong Oscar satt seg mot, og som et kompromiss ble navnet sløyfet til fordel for et kongenavn, «Harald Haarfagre».
Leveransen av disse to panserskipene avslørte den egentlige norske målsettingen for svenskene som hadde blitt forklart at HMS «Oden» som forbilde var for at de norske fartøyene skulle være tilpasset unionens fellesforsvar. I virkeligheten hadde man bygget på kunnskap om de svenske skipene, og få med seg den seneste utviklingen på området med assistanse av det største og mest erfarne verftet for leveranser av store krigsskip den gang. Panserdekket på de svenske panserskipene var horisontalt i motsetning til de norske panserskipene som hadde skrånende panserdekk og dermed hadde generelt bedre beskyttelse på bredsiden. Skrånende panserdekk kom til den svenske marinen med HMS «Oscar II» levert i april 1907.
Tordenskjold-klassen De to skipene hadde et deplasement på 3 920 tonn fullt utrustet, og var 92,7 meter lange, 14,8 meter brede og stakk 5,7 meter dypt. Panseret var på 178 mm i vannlinjen (beskyttelse mot torpedoer), kanontårnene 203 og dekket hadde 50 mm panser. Under panserhuden av stål var det rom fylt med kokosmasse, som var ment å svelle opp dersom den kom i kontakt med vann, og tette sprekker og hull som følge av skade fra granater. Samme prinsipp ble brukt på senere panserskipsklasser bestilt til Norge. Skipene hadde et utvalg 2 x 21 cm og 6 x 12 cm kanoner, samt 6 x 76 mm og 6 x 37 mm hurtigskytende kanoner. I tillegg var det to torpedorør under vannlinjen i bredsiden på skipet – de første undervanns utskytningsrør i det norske sjøforsvaret.
Opprinnelig hadde fartøyene sortmalte skrog og gulmalte skorsteiner. Fartøyene var også utsmykket med forsiringer for og akter, en slags siste rest fra de store seilfartøyene som i flere århundrer kunne være rikt utsmykket. Det var først på begynnelsen av 1900-tallet at den karakteristiske gråfargen slo gjennom i de fleste marineflåter verden rundt, og under leveransen av de to yngre panserskipene til det norske sjøforsvaret i år 1900 var disse gråmalte. Gråmalingen fungerte bedre som kamuflasje – men allikevel var panserskipene lett å oppdage i siktbart vær så lenge disse var kullfyrte. Også når skipene var under horisonten, var det mulig å se den tette og svarte kullrøyken på lang avstand.
Eidsvold-klassen miniatyr|«Eidsvold» miniatyr|«Norge» med kisten av Bjørnstjerne Bjørnson i 1910. Totalt ble fire andre panserskip bestilt i årene som fulgte. Eidsvold-klassen, bestående av «Eidsvold» og «Norge», ble levert i år 1900. Denne klassen var vesentlig forbedret i forhold til Tordenskjold-klassen, blant annet mer slagkraftige våpen, kraftigere maskineri og en del andre endringer. Skipene ble blant annet benyttet som kadettskip for Sjøkrigsskolen, men var lite brukt i nøytralitetsvernet under første verdenskrig; skipene lå klare til å rykke ut, men ble ikke benyttet aktivt til patruljering. Begrunnelsen var antagelig drivstoffkostnadene og -forbruket; i stedet ble mindre torpedobåter benyttet til patruljetjeneste. Likevel utgjorde disse panserskipene og de fire ubåtene, som den opprinnelige hensikten var, en strategisk reserve for intervensjon, som «Fleet-in-being» i beredskapsmessig utrustning.
Under løsrivelsen fra Sverige i 1905 var marinen en viktig sikkerhet for Norges uavhengighet. Den svenske marinen var vesentlig sterkere, men Norges marine var mer innrettet på et kystforsvar, og ville nyttegjøre seg de trange sundene og mange holmene for forsvar av kysten. Den kjente Admiralstriden handlet blant annet om hvordan de norske panserskipene skulle benyttes i en eventuell krig mot Sverige i 1905. Mens Christian Sparre forsvarte en strategi hvor skipene holdt seg langs kysten og beskjøt svenske skip fra avstand, mente Jacob Børresen at en direkte konfrontasjon med den svenske marinen i åpen sjø var det mest hensiktsmessige. Det ble meget spent i flere uker mellom den 9. juni da det rene norske flagget gikk til topps på samtidige krigsskip og den 14. oktober da mannskapene endelige fikk lov til å dra hjem etter forhandlingene hadde munnet ut i en politisk løsning.
Løsrivelsen endte altså uten krigshandlinger, men det var ikke mangel på dramatiske episoder som da «Tordenskjold» ved et uhell støtte på en mine ved Melsomvik 24. september uten at denne sprengte. Den 25. november eskorterte panserskipene «Norge» og «Tordenskjold» det nye kongehuset inn til hovedstaden Oslo i det nye kongeriket som en bekreftelse på deres rolle i løsrivelsesprosessen.
«Nidaros» og «Bjørgvin» mini|«Nidaros», her som «HMS Gorgon». mini|«Bjørgvin», her som «HMS Glatton». Etter 1900 ble det foreslått nye bevilgninger til panserskip hvert eneste år fram til 1912Marius Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg, Eide forlag, 1995, side 18, men dette ble aldri vedtatt av Stortinget. Bevilgningen var ment å gå til ytterligere ett panserskip lik «Norge». I 1912 ble den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa så alvorlig at Stortinget bevilget 20 millioner til ekstraordinære forsvarsinvesteringer.
Den 7. januar ble det inngått kontrakt med Armstrong-verftet i England om bygging av to nye panserskip som skulle bli døpt «Nidaros» og «Bjørgvin». Disse skipene hadde et deplasement på 4 825 tonn, med blant annet 2 x 24 cm kanoner, og et maskineri på 4 500 hestekrefter. Før skipene kunne overdras av Norge, brøt imidlertid første verdenskrig ut, og fartøyene, som lå i dokk i England, ble konfiskert av den britiske marine. Skipene ble benyttet av britene under krigen, men «Nidaros» ble omdøpt HMS «Gorgon», mens «Bjørgvin» ble døpt HMS «Glatton». HMS «Glatton» ble senket av britene selv etter en brann mens skipet lå til kai ved Dover 16. september 1918.
Tapet av panserskipene var et hardt slag for marinen som trengte nye, tidsmessige fartøyer for å kunne opprettholde et godt forsvar av kysten.
Mellomkrigstid og planer om artilleriskip HMS «Gorgon» ble etter krigen tilbudt Norge, men tilbudet ble ikke akseptert. Fester for torpedonett og skott i vannlinjen ga skipet ekstra bredde i forhold til originalen (fra 16,8 m til 22,4 m) som var montert i ettertid i England. Det gjorde at skipet ikke kunne dokksettes ved marinens hovedverft i Horten. Britene forsøkte å selge panserskipet også til Argentina, Peru og Romania, men ingen av disse landene ønsket å akseptere tilbudet. HMS «Gorgon» ble deretter brukt som målsfartøy i årene mellom 1922 og 1928. Pengene som var betalt for de to skipene ble tilbakebetalt, og de ble investert i andre forsvarstiltak i Norge. Politisk sett hadde Norge beveget seg inn i en forsvarsfiendtlig periode sammen med dårligere økonomi.
Det skulle vise seg å være utenfor det politisk mulige å få satt de allerede eksisterende fartøyene i forsvarlig stand i mellomkrigstiden, og planer om anskaffelse av nye panserskip, omdøpt til «artilleriskip», forlot ikke planleggingsstadiet. De fleste flåteplanene som var forelagt regjeringen og Stortinget i årene mellom 1922 og 1936, anbefalte erstatning av de eldre panserskipene, som heller ikke hadde fått de nødvendige moderniseringstiltakene en burde forvente. I et forslag fra 1926 er det nedskrevet at et nytt artilleriskip ville koste 14 millioner kroner, en meget betydelig sum den gang.