For artikkelen om sangen «Grace Kelly» av artisten Mika, se Grace Kelly (sang).
Grace Patricia Kelly, senere fyrstinne Grace av Monaco, (1929–1982) var en amerikansk skuespillerinne som giftet seg med fyrst Rainier III av Monaco.
Kelly startet skuespillerkarrieren i 1950, da hun var 20 år gammel. Hun spilte i teaterstykker i New York og hadde gjesteroller i en rekke TV-serier på begynnelsen av 1950-tallet. Gjennombruddet som filmskuespillerinne kom med Mogambo (1953). Kelly vant Golden Globe for beste kvinnelige birolle og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen sin. Hennes lite glamorøse rolle i Bak kulissene (1954) sikret henne en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Kelly spilte også i tre filmer regissert av Alfred Hitchcock: Ring politiet! (1954), Vinduet mot bakgården (1954) og Tyv fanger tyv (1955).
Hun pensjonerte seg som skuespillerinne som 26-åring, etter å ha giftet seg med fyrst Rainier. Ekteparet fikk tre barn sammen, Caroline, Albert og Stephanie. Fyrstinne Grace holdt fast ved sine amerikanske røtter, og hadde både amerikansk og monegaskisk statsborgerskap.
Fyrstinne Grace døde 14. september 1982. Dagen før hadde hun fått et hjerneslag mens hun kjørte, noe som førte til at hun mistet kontroll på bilen sin, en Rover P6, og krasjet. Datteren hennes, Stephanie, var også i bilen, men overlevde ulykken.
I juni 1999 ble hun kåret til tidenes 13. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
Familie right|thumb|Familien Kellys hus i East Falls ble bygget av faren til Grace, John B. Kelly, i 1929. Grace Kelly ble født i Philadelphia, som datter av John Brendan «Jack» Kelly og hans kone Margaret Katherine Majer. Hun ble oppkalt etter farens søster, som hadde dødd i ung alder. Familien var av irsk og tysk avstamning, og Kelly fikk en katolsk oppdragelse. Før hun giftet seg hadde Majer studert kroppsøving ved Temple University, og ble senere den første kvinnelige lederen for kroppsøvingsavdelingen ved University of Pennsylvania. Jack Kelly hadde vunnet trippelt OL-gull i roing. Han tjente seg rik da byggefirmaet hans ble det største på Østkysten. Jack Kelly var Det demokratiske partis ordførerkandidat i Philadelphia ved valget i 1935, men tapte med knepen margin. De siste årene av livet sitt satt han i Fairmount Park-kommisjonen. Under andre verdenskrig utnevnte president Franklin D. Roosevelt han til National Director of Physical Fitness.
Ekteparet Kelly hadde to barn fra før da Grace ble født, Margaret Katherine, kalt Peggy (født 13. juni 1925, død 23. november 1991) og John Brendan jr., kalt Kell (født 24. mai 1927, død 2. mai 1985). En tredje datter, Elizabeth Anne, kalt Lizanne (født 25. juni 1933, død 24. november 2009), ble født tre og et halvt år etter Grace.
Ved Margarets dåp i 1925 uttrykte Jack Kellys mor, Mary Costello Kelly, sin skuffelse over at barnet ikke fikk navnet Grace, til minne om hennes siste datter, som hadde dødd i ung alder. Etter morens død året etter bestemte Jack Kelly at hans neste datter skulle få dette navnet. Tre år senere, i november 1929, hedret han sin avdøde mors ønske da Grace Patricia ble født.
John jr. fulgte i sin fars fotspor og vant James E. Sullivan Award i 1947, som landets fremste amatøridrettsutøver. I likhet med sin far, som hadde tatt gull i Sommer-OL i 1920 og 1924, deltok John jr. i Sommer-OL i 1948, 1952 og 1956. I sistnevnte vant han bronse i singelsculler. Han gav medaljen sin til sin søster, i anledning bryllupet hennes i Monaco sju måneder tidligere. John jr. satt også i bystyret i Philadelphia, og gaten Kelly Drive er oppkalt etter ham.
To av Grace Kellys onkler var fremtredende innen kunsten. Hennes fars eldste bror, Walter C. Kelly (1873-1939), var en vaudevilleartist. Forestillingen hans The Virginia Judge ble filmatisert som en kortfilm av Metro-Goldwyn-Mayer i 1930 og som en spillefilm av Paramount Pictures i 1935. En eldre bror, George Kelly (1887–1974), som hadde et anstrengt forhold til familien grunnet sin homofile legning, ble kjent som dramatiker, manusforfatter og regissør på 1920-tallet. Han hadde suksess med dramakomedien The Show Off, i 1924–25, og vant Pulitzerprisen for drama i 1926 for sitt neste teaterstykke, Craig's Wife.
Skuespillerkarriere thumb|Promobilde fra tiden hos MGM. thumb|left|I filmen Sheriffen (1952). thumb|left|I filmen Tyv fanger tyv (1955). Kelly var modell på motevisninger på lokale arrangementer, sammen med sin mor og sine søstre, mens hun studerte ved den prestisjefylte katolske pikeskolen Ravenhill Academy. I 1942, da hun var 12 år gammel, spilte hun en av hovedrollene i Don't Feed the Animals, et teaterstykke produsert av East Falls Old Academy Players. Da Kelly gikk på videregående drev hun med både skuespill og dans. I mai 1947 ble hun uteksaminert fra Stevens School, en prominent privatskole på Walnut Lane i Germantown i Northwest Philadelphia. I Kellys årbok var hennes mannlige og kvinnelige favorittskuespillerne oppgitt å være Ingrid Bergman og Joseph Cotten. I avsnittet «Stevens' Prophecy» stod det: «Frøken Grace P. Kelly – en berømt stjerne på teater og film.»
Tidlig karriere Kelly fikk avslag på søknaden sin til Bennington College i juli 1947, grunnet lave karakterer i matematikk. Hun bestemte seg da for å satse på en karriere på teaterscenen. Hennes foreldre var misfornøyd med denne avgjørelsen, og hennes far anså skuespillere som «hakket over en gatepike». På opptaksprøven til American Academy of Dramatic Arts i New York, fremførte Kelly en scene fra sin onkels teaterstykke The Torch-Bearers. Hun ble kalt inn til samtale med skolens opptaksansvarlige, Emile Diestel, til tross for at elevkvoten for dette semesteret var fullt, og ble akseptert grunnet innflytelsen til sin onkel George. Kelly bodde på Barbizon Hotel for Women i Manhattan, der menn ikke hadde adgang etter klokken 22.00. Hun startet studiene i oktober, og jobbet som modell for å forsørge seg. Kelly var en flittig student, og brukte en båndopptaker for å øve og perfeksjonere fremførelsen sin. I 1949 debuterte hun på Broadway med August Strindbergs Faren, og ble belønnet med en Theatre World Award for rolletolkningen sin. På eksamensfremførelsen sin, da hun var 19 år, spilte Kelly rollen som Tracy Lord i The Philadelphia Story.
TV-produsenten Delbert Mann gav Kelly rollen som Bethel Merriday i en TV-versjon av Sinclair Lewis' roman ved samme navn. Dette var hennes første av nesten 60 roller på direktesendte fjernsynsprogrammer. Suksessen på TV bidro til at hun fikk sin første filmrolle. Kelly debuterte i en liten rolle i Fjorten timer. Gary Cooper fikk øye på henne da han besøkte filmsettet. Han ble sjarmert av henne, og sa at hun var «annerledes enn alle disse skuespillerinnene vi har sett så mye av».
Kellys rolletolkning i Fjorten timer førte ikke til flere filmroller, og hun fortsatte arbeidet på teater og fjernsyn. Grunnet manglende stemmekraft ville hun sannsynligvis ikke hatt en langvarig karriere på teaterscenen. Da Kelly jobbet på Elitch Gardens i Colorado mottok hun et telegram fra Hollywood-produsenten Stanley Kramer med tilbud om den kvinnelige hovedrollen i Sheriffen, der hun skulle spille mot Gary Cooper. Kelly aksepterte rollen.
Skuespillerinne for MGM thumb|Kelly og Clark Gable i filmen Mogambo (1953). Regissøren John Ford hadde blitt oppmerksom på Kelly da han så en prøvespilling med henne fra 1950. Metro-Goldwyn-Mayer fikk Kelly flydd til Los Angeles for å prøvespille for Mogambo i september 1952. Ford mente at hun hadde «god avstamning, kvalitet og klasse». Kelly fikk rollen, og ble tilbudt en sjuårskonktrakt med filmselskapet, med lønn på 850 dollar i uken. Hun aksepterte tilbudet på to betingelser: For det første ønsket hun å ha muligheten til å jobbe på teater annethvert år, og for det andre ønsket hun å bo i Manhattan House, på 200 E. 66th Street, i New York. I november samme året ankom Kelly og resten av skuespillerne Nairobi for å starte innspillingen av Mogambo. Kelly fortalte senere sladrespaltisten Hedda Hopper følgende om hvorfor hun takket ja til å spille i filmen: «Mogambo hadde tre ting som interesserte meg: John Ford, Clark Gable og en gratis tur til Afrika. Dersom Mogambo hadde blitt spilt inn i Arizona, hadde jeg ikke gjort det.» Under en pause i innspillingen benyttet Kelly og motspiller Ava Gardner anledningen til en tur innom Roma. Kelly ble belønnet med en Golden Globe for beste kvinnelige birolle for rolletolkningen sin i Mogambo. Hun ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle. thumb|left|I filmen Ring politiet! (1954). Etter suksessen med Mogambo spilte Kelly i fjernsynsteateret The Way of an Eagle, der hun spilte mot Jean-Pierre Aumont. Deretter fikk hun den kvinnelige hovedrollen i Ring politiet!, filmversjonen av Frederick Knotts suksessfulle Broadway-teatersykke. Regissør Alfred Hitchcock hadde også sett prøvespillingen hennes fra 1950, og ble en av Kellys siste mentorer. Han benyttet seg stort av Kellys skjønnhet på lerretet. I en scene der rollefiguren hennes Margot Mary Wendice nesten blir drept, oppstår det et basketak mellom henne og hennes overfallsmann, som ble spilt av Anthony Dawson, der Kelly spreller og slår for å overleve. Ring politiet! hadde premiere i mai 1954, og ble en suksess både blant kritikerne og publikum. Kelly ble nominert til BAFTA og Bambi for innsatsen sin.
I januar 1954 startet Kelly innspillingen av sin neste film, Broene ved Toko-Ri. Hun spilte Nancy, konen til marineoffiseren Harry Brubaker, som ble spilt av William Holden. Rollen hennes var liten, men var sentral i handlingen. Filmen hadde premiere i januar 1955. The New Yorker kommenterte den gode kjemien mellom Kelly og Holden, samt at Kellys tolket sin rolle «med en rolig selvtillit».
Kelly takket nei til å spille mot Marlon Brando i Storbyhavnen. Erstatteren hennes, Eva Marie Saint, vant Oscar for beste kvinnelige birolle for sin innsats i filmen. Kelly ønsket i stedet å spille i Vinduet mot bakgården, hennes andre film regissert av Alfred Hitchcock. Hun uttalte: «Gjennom hele innspillingen av Ring politiet! satt han [Hitchcock] og snakket om Vinduet mot bakgården med meg, hele tiden, selv før vi hadde diskutert at jeg skulle være med i den.» Kelly og Hitchcock hadde god tone med både humor og gjensidig beundring under innspillingen, slik de også hadde hatt under innspillingen av Ring politiet!. Likevel hadde de noen ganger mindre uoverensstemmelser. thumb|Kelly og James Stewart i filmen Vinduet mot bakgården (1954). James Stewart, Kellys mannlige motspiller, var svært begeistret over å jobbe med henne. Kellys rolle som den velstående modellen og sosietetskvinnen Lisa Fremont fra Manhattan, skilte seg fra rollene hun hadde spilt tidligere. For første gang spilte hun en uavhengig karrierekvinne. Stewart spilte en spekulativ fotograf, som sitter i rullestol grunnet et brukket bein. Han tilbringer dagene med å følge med på naboene gjennom vinduet sitt. Hitchcock fanget Kellys siluett på kameraet, viste et nærbilde av de to hovedrolleinnehaverne mens de kysset, samt et dvelende nærbilde av Kellys i profil. Filmen hadde premiere i oktober 1954, og Kelly fikk også denne gangen positiv omtalte fra kritikerne. Variety roste Kellys og Stewarts rolletolkninger, og mente at det var en «jordnær kvalitet» i forholdet mellom dem.