thumb|300px|kart over Troad (Troas) thumb|300px|Kart over bronsealderens Hellas slik den er beskrevet i Homers Iliaden. Iliadens historiske korrekthet angår graden av det historiske grunnlaget for Homers epos Iliaden.
De historiske vurderingene Diskusjon for det historiske grunnlaget har vært diskutert i lang tid og allerede utdannede grekere på 400-tallet fortsatte å akseptere de menneskelige handlinger som ble beskrevet i Iliaden som sannheter, selv filosofiske skeptikere hadde en tro på den guddommelige innblanding i menneskelige gjøremål. På Strabos tid ble det gjort topologiske avhandlinger som diskuterte identifiseringen av det steder som ble omtalt av Homer. Interessen ble ikke stoppet da den gresk-romerske kulturen ble kristnet. Eusebius av Cæsarea tilbød en universal historie redusert til en tidslinje hvor Troja fikk samme vektlegging som Abraham som Eusebius begynte sin Chronologia med, rangerte Argos og Mykene blant de kongedømmer som rangert i vertikale kolonner og hvor han satte opp bibelsk historie til venstre (verso) og kongedømmenes verdslige historie til høyre (recto).Eusebius' kronologiske tabeller er analysert i dybden av Richard W. Burgess, Witold Witakowski, red.: Studies in Eusebian and Post-Eusebian Chronography vol. 1. (Stuttgart) 1999; se Introduction og Overview Hieronymus' Chronicon etterfulgte Eusebius, og alle middelalderens kronikører begynte sin oversikter med den universelle historien til Hieronymus.
Med slike autoriteter bak fortsatte Troja og hendelsene fra trojakrigen å bli betraktet som historisk hendelser av europeere også etter Romerrikets fall. Geoffrey av Monmouths pseudo-genealogi sporet en trojansk avstamming for kongelige briter i Historia Regum Britanniae (Historien til kongene av Britannia).Analysert i Francis Ingledew: «The Book of Troy and the Genealogical Construction of History: The Case of Geoffrey of Monmouth's Historia regum Britanniae» i Speculum 69,.3 (Juli 1994:665-704). Også merovingerne fremmet en avstamming fra Troja i en litterær myte som først ble opprettet i Fredegars krønike (2.4, 3.2.9) og hvor det het at frankerne var av trojansk opprinnelse og hadde deres navn etter en kong Francio som hadde et reist et nytt Troja ved bredden av Rhinen.Peter G. Bietenholz: Historia and Fabula: Myths and Legends in Historical Thought 1994:190. Selv før den rasjonelle opplysningstiden ble disse «fakta» som lå innbakt i middelalderens syn på historien betvilt av Blaise Pascal: «Homer skrev en romanse, for ingen mener at Troja og Agamemnon eksisterer mer enn eplene til Hesperidene».Blaise Pascal: Pensées (utgitt 1660), part ix, §628. Etter opplysningstiden ble fortellingene om Troja nedvurdert til fabler av den engelske klassiske historikeren George Grote.I Grote: A History of Greece, vol. I (1846), «Legendary Greece» er forordet til «Historical Greece to the reign of Peisistratus», og begynner den «historiske» seksjon med den tradisjonelle datoen for den første Olympiade, 776 f.Kr.: «Å blande sammen disse adskilte hendelsene er, i henhold til min bedømming, helt ufilosofisk. Jeg beskrev de tidligere tider ved dem selv, slik det er oppfattet av tro og følelser av de første grekere, og kjent kun gjennom deres legender, – uten å måle hvor mye eller hvor lite historiske hendelser disse legender kan inneholde» (Forord). «Legenden om Troja», som han beskriver som «denne interessante fabel», fyller kapittel XV.
De oppdagelsene som ble gjort av Heinrich Schliemann ved Hisarlik åpnet derimot spørsmålet i moderne tid, og nyere oppdagelser har gitt mer brensel til diskusjonen på tvers av fagdisiplinene.Manfred Korfmann, en moderne forsker og utgraver av stedet, skriver i «Was there a Trojan War?» i Archaeology 57.3 (Mai/Juni 2004:36-38); han konkluderer at «Troja synes å ha blitt ødelagt en gang rundt 1180 f.Kr. (...) sannsynligvis av en krig gikk byen tapt.» De hendelsene som ble beskrevet i Homers Iliaden, selv om de var basert på historiske hendelser, skjedde før verket ble skrevet ned med rundt 450 år, og vil aldri bli fullstendig identifisert med historiske eller arkeologiske fakta, selv om det var en bronsealderby på det stedet som kalles Troja, og selv om denne byen ble ødelagt av brann eller krig på omtrent samme tid som er postulert for trojakrigen.
Ingen tekst eller kulturgjenstand har blitt funnet på stedet som helt klart identifiserer bronseladerstedet ved navn. Dette er sannsynligvis grunnet planeringen av et tidligere bygdeborg i løpet av ødeleggelsen av det hellenistiske Ilium (Troja IX), ødeleggelsen av deler som sannsynligvis inneholdt byens arkiver. Et enkelt segl av en luvisk skriver har blitt funnet i ett av husene og beviser tilstedeværelsen av skriftlig korrespondanse i byen, men det er ikke funnet tekster. Vår begynnende forståelse av det geografiske omfanget av hettitterriket gjør det svært sannsynlig at stedet tilsvarer med byen Wilusa. Men selv om det er akseptert, er det ikke i seg selv et positivt bevis for identiteten med det homeriske (W)ilios.
Det tospråklig toponymi av Troja/Ilion er godt etablert i den homeriske tradisjon. Navnet Wilios eller Troja opptrer ikke i noen gresk tekst nedtegnet fra mykenske steder. De mykenske grekere på 1200-tallet f.Kr. hadde bosatt seg på det greske fastlandet og på Kreta, og var bare så vidt begynt å vandre inn i Anatolia, etablerte et bruhode på Milet (gresk Μίλητος, Miletos, tidligere Millawanda). Historiske Wilusa lå på området til Arzawa så var i en løs allianse med hettittene, og skriftlige referanser til byen er derfor antatt å være hettittenes brevveksling heller enn i mykenske palassarkiver.
Iliadens status Diskusjonene over Iliadens historiske korrekthet har vært meget opphisset til tider.Michael Wood har diskutert denne historien: In Search of the Trojan War (1985, rev. utg., med «Postscript 1996», 1998) Jo mer vi får kunnskap om bonsealderens historie, jo klarere blir det at det ikke er et spørsmål om ja-eller-nei, men et av en lærd bedømmelse av hvor mye historisk kunnskap som er tilstede hos Homer. Fortellingen i Iliaden er ikke en redegjørelse av krigen, men en fortelling om psykologi, om vrede, hevn og død til de enkelte heltene som forutsetter felles kunnskap om trojakrigen som bakgrunnsteppe. Ingen forskere forutsetter at de enkelte hendelsene i fortellingen (hvor mange er sentrert rundt guddommelig inngripelse) er historiske fakta. På den andre siden, ingen forskere hevder at sceneriet er fullstendig blottet fra minnene fra mykenske tider. Det er heller et subjektivt spørsmål om det faktiske innholdet er mer eller mindre enn det man kan anta.
Omfanget av en beviselig historisk korrekthet for Homers Troja møter hindre som er analoge til de historiske bevis for kong Arthur. Med Platons Atlantis som det mindre sammenlignbare sak er omfanget til hvilken mye som har blitt manipulert eller skapt, til å illustrere filosofiske generaliseringer. I alle tilfeller, en antikk mengde av kulturell enighet om «fakta» er legemliggjort i en utkrystallisert «klassisk» fortellende versjon, er nå sett på av mange som å være sann, av andre for å være en mytologi eller fiksjon. Det kan være mulig å etablere sammenhenger mellom enten fortellingen og faktiske steder og hendelser, men disse er alltid utsatt for risikoen å være basert på subjektive vurderinger.
Iliaden som vesentlig legendarisk En del arkeologer og historikere, mest kjent, inntil hans død i 1986, Moses FinleyFinley angrep Michael Woods In Search of the Trojan War heftig da boken først ble utgitt i 1984, fire år før moderne arkeologi ble utført på funnstedet Hisarlik., hevdet at ingen av hendelsene i Homers verker er historiske. Andre aksepterte at det kan være et grunnlag for historiske hendelser i Homers fortellinger, men opprettholder at fraværet av uavhengige bevis gjør det ikke mulig å skille fakta fra myte.
I nyere tid har forskere foreslått at Homers fortellinger representerer en syntese av mange gamle greske fortellinger fra ulike beleiringer og krigsekspedisjoner fra bronsealderen, sammenblandet i gresk minne i løpet av «de mørke tidsaldre» som etterfulgte sammenbruddet til den mykenske sivilisasjon. I dette synet har det aldri eksistert noen by ved navn Troja noe sted: navnet er avledet fra et folk kalt trojanere som sannsynligvis levde i sentrale Hellas. Identifikasjonen av en høyde ved Hisarlık som Troja er en senere utvikling som fulgte den greske bosetningen av Lilleasia på 700-tallet f.Kr.
Det er også verd å sammenligne detaljene i Iliaden med de i den eldre mesopotamiske litteraturen, hovedsakelig eposet Gilgamesj. Navn, bestemte scener, og selv betydelig deler av fortellingen, er påfallende lik.Martin West: The East Face of Helicon (Oxford 1999), ss. 336-338; T.B.L. Webster: From Mycenae to Homer (London 1958) ss. 82, 119ff. De fleste forskere mener at skriftkulturen kom til de greske kystene fra øst via handelsmenn, og disse eldre diktene ble benyttet for å demonstrere bruken av alfabetet og således påvirket i stor grad den tidlige greske litteraturen.
Iliaden er hovedsakelig historisk Et annet syn er at Homer var arvtager til en ubrutt tradisjon av muntlig episk poesi som strakte seg tilbake rundt 500 år inn i mykensk tid. I dette synet er diktets kjerne en refleksjon av en historisk krigstokt som skjedde rett før nedgangen til den mykensk sivilisasjon. Mye legendarisk materiale vil ha blitt lagt til i løpet av denne tiden, men i dette synet er det meningsfullt å spørre etter arkeologisk og tekstbevis som tilsvarer hendelsene som er referert til i Iliaden. En slik historisk bakgrunn gir en pålitelig forklaring på den geografiske kunnskapen om Troja (som kan, imidlertid, ha vært skaffet i Homers tid ved å besøke de tradisjonelle lokaliteten til byen som faktisk var Nye Ilium, bygd på fundamentet av høyden ved Hisarlik) og ellers umotiverte elementer i diktet, særlig den detaljerte oppramsingen av skipstyper.
Lingvistisk er det en del vers i Iliaden som antyder bakgrunn i oldtiden ettersom de kun tilpasses versemålene om de blir projisert tilbake til mykensk gresk, delvis grunnet det klassiske tapet av bokstaven digamma. Dette sporet av arkaisk språk antyder en poetisk tradisjon som går tilbake til den greske mørke tidsalder. På den annen side, det er velkjente innskudd i teksten som vi har. Selv om Homer var jonisk reflekterer Iliaden geografien som var kjent for mykenske grekere og viser detaljert kunnskap om fastlandet, men lite som strekker seg til De joniske øyer eller Anatolia, noe som antyder at Iliaden ble reprodusert på redegjørelser av hendelser som ble ført videre av tradisjon og hvor forfatteren ikke la til hans egen geografiske kunnskap.
Iliaden er delvis historisk Som nevnt tidligere er det sannsynlig at den homeriske tradisjon inneholder elementer av historisk fakta og samtidig fiktive elementer vevd inn. Homer beskriver et sted, antagelig i bronsealderen, med en by. Denne byen lå nær fjellet Ida (Kaz Dağı) i nordvestlige Tyrkia. En slik by eksisterte på kollen av Hisarlık. Homer beskriver at stedet var svært vindfullt, noe Hisarlık bortimot alltid er, og flere andre geografiske trekk som også passer, slik at det synes som om Homer beskriver et faktisk sted, skjønt dette fakta er ikke nok i seg selv til at fortellingen er sann.
Homerisk bevis Den listen eller katalogen av skip som nevnes viser en stor variasjon av byer, noen, inkludert Athen, var bebodd både i bronsealderen og i Homers tid, og noe, som Pylos, som ikke ble gjenoppbygd etter bronsealderen ettersom det er usannsynlig at Homer ville ha listet navnene fra betydelige bronsealderbyer om de bare var, på hans tid, kun ruiner på overflaten og ofte uten en gang et navn. En del bevis er blandet: lokaliseringen av bronsealderens palass i Sparta, det tradisjonelle hjemmet til Menelaos under den moderne byen har blitt utfordret.
Mykensk bevis