thumb|right|Rikt dekorert hjelm (rekonstruert) med avbildninger av drager for en høvding som ble avdekket i Sutton Hoo-graven. Angelsaksisk mytologi viser til førkristne trosforestillinger og polyteisme (flerguderi) som ble praktisert av angelsaksere i England fra 400-tallet til 600-tallet. Angelsaksisk mytologi hadde sine røtter i germansk mytologi og delte derfor trosforestillinger med norrøn mytologi i Norden og sørgermansk mytologi på det nordeuropeiske kontinentet. På grunn av den tidlige kristningen av England er angelsaksisk hedendom i liten grad dokumentert og langt vanskeligere å rekonstruere enn norrøn hedendom. De viktigste kildene er toponymi (studiet av stedsnavn) og arkeologi (særlig gravsteder som Sutton Hoo) foruten en del fragmentariske skriftlige vitnemål som Bedas skrifter og hva som kan leses ut av bevarte litterære verker av angelsaksisk poesi som Beowulf.

Opprinnelse og historie 200px|right|thumb|Det angelsaksiske England, delt i mindre småkongedømmer som Mercia og Wessex i tiden rundt år 600. Angelsakserne besto tradisjonelt, ifølge den angelsaksiske krønike, av tre germanske stammer fra kontinentet: anglere, saksere og jyder. Da den romerske statsadministrasjonen kollapset i provinsen Britannia kom det innvandrende befolkningsgrupper fra sør i Norden, sørlige Danmark, fra nordlige Tyskland og Nederlandene. Disse grunnla nye kongeriker i dagens England. Lignende hendelser skjedde i de øvrige romerske provinsene som en del av urolighetene i folkevandringstiden.

Den innfødte befolkningen i Britannia besto av en sammensatte befolkningsgruppe britonere, bestående av keltere og romerske folk som enten ble presset vekk eller gradvis gikk opp i den nye invasjonen av innvandrende angelsaksere. Disse romersk-keltiske britonene hadde vært kristne helt siden den nye troen fra Midtøsten hadde erstattet både keltisk og romersk hedendom på 300-tallet.

Angelsakserne brakte med seg sin religiøse tro og praksis til Britannia, og de området som de hovedsakelig slo seg ned og bosatte ble kjent som «Angle-land», noe som ble til «England» og folket ble kjent som «englisce» eller engelske. De områder som forble ubebodd av angelsakserne er de som i dag er kjent som Cornwall, Wales, og Skottland (unntatt sørlige Skottland som Lothian).

De angelsaksiske stammene var ikke forent. Det var minst syv betydelige kongedømmer, kjent kollektivt som det angelsaksiske heptarki og utgjorde Northumbria (= Nord for elven Humber), Mercia, East Anglia (= Østanglere), Essex (= Østsaksere), Wessex (= Vestsaksere), Sussex (= Sørsaksere), og Kent. Bestemte guddommer og religiøse praksiser var særskilte og egne for bestemte steder, eksempelvis var Seaxneat kun dyrket i Essex da han ble sett på som østsaksernes egen guddommelige stamfar. Vestsakserne og sørsakserne hevdet en annen guddommelig og mytisk stamtavle.

Kilder thumb|En viktig kilde til angelsaksisk mytologi kommer fra den store forfatteren Beda den ærverdige. Det er to hoveddokumentasjoner: litterære bevis etterlatt av tidlige middelalderforfattere og arkeologisk bevis.

Litterære spor Det er langt mindre litterære bevis om angelsaksisk hedendom enn det er for andre europeiske hedenske religioner som for grekerne, romerne og de nordiske folkene. Den viktigste litterære kilden er Beda, en kristen munk som skrev av den gammelengelske hedenske kalender i sitt verk De temporum ratione («Beregningen av tid»), og som nevner aspekter av hedensk religion i andre verker som Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»).

Kun en del gammelengelsk poesi har blitt bevart og disse hadde alle kristne nedskrivere. Det episke diktet Beowulf er en betydelig kilder for angelsaksisk hedensk poesi og historie, men er opplagt adressert for et kristent publikum, inneholder tallrike referanser til den kristne gud og benytter kristne fraseringer og metaforer, men også en del førkristne referanser for et publikum som fortsatt hadde gamle, tradisjonelle forestillinger i minnet.

Det kjennes kun til ett eneste tekstfragment som stammer fra før kristendommen eller som ikke har blitt redigert av kristne redaktører, og det er Finnsburghfragmentet eller Finnsborgstriden. Referanser til angelsaksisk hedendom har også blitt bevart i varierende grad i andre tekster som Niurteforbannelsen (engelsk Nine Herbs Charm), en benevnelse av Woden (Odin) i Regler I (Maxims I) i Exeterboken, og en annen referanse til Woden som oppfinneren av runealfabetet i Salomo og Saturn, et angelsaksisk diskusjonsdikt som er bevart i en rekke tekstfragmenter.

Arkeologiske spor thumb|Den venstre siden av frontalpanelet av kisten Franks Casket som avbilder den germanske legenden om smeden Weyland. En del betydningsfulle arkeologiske oppdagelser har bidratt til å etablere et mer fyldig bilde av angelsaksisk hedendom. Det meste av dette har kommet fra gravsteder, og kun to steder som kan bli tolket som templer har blitt funnet.

Et av de mest kjente oppdagelsene er skipsgraven Sutton Hoo hvor den hedenske småkongen Rædwald av East Anglia fikk et rikt og kostbart gravsted. Rikdommene fra denne graven er i dag huset i British Museum. En del av avbildningene viste flere mytologiske scener som var knyttet til felles germansk mytologi.

Trosforestillinger Angelsaksisk mytologi og religiøse forestillinger er kun bevart i meget fragmentarisk form, men de elementer som kjennes viser trosforestillinger som var nært beslektet med de nordiske og sørgermanske. Ved å sammenligne levninger fra den hedenske angelsaksiske tradisjon med de yngre nordiske kildene og med de samtidige levninger fra de øvrige germanske områdene har historikere og religionsforskere kunne sette sammen et ufullstendig bilde av den førkristne religion i England.

Den angelsaksiske kultur var i den førkristne tid hovedsakelig skriftløs, og historier, myter og legender ble overlevert i muntlig form. Mytene ble med stor sannsynlighet fortalt i versform som var lettere å huske og som mer sjelden ble endret. Denne poesien ble framført av forskjellige skalder som ble kalt for skoper (engelsk scops).

Et sentralt emne i den angelsaksiske mytologi var forestillingen om wyrd (et ord som er etymologisk beslektet med det norske «å være» og det tyske «werden») som generelt oversettes til «skjebne», men dette moderne begrepet dekker langtfra de samme betydninger. Fra nordiske forhold kjennes et mulig parallell begrep i konseptet «lykke». Dorothy Whitelock mener derimot at wyrd var et begrep knyttet til kristen tid.The Lost Gods of England, Brian Branston, (1957). Side 34

Et annet vesentlig element var ideen om eksistensen av en rekke forskjellige overnaturlige vesener, for eksempelvis «elfs» (tilsvarende norrøne alver) og «etins» (norrøne jotner). Det er mange eksempler på ord, stedsnavn og personnavn, som inneholder ordet «elf» i England, også i det bevarte kildematerialet med oversettelser fra gresk og latin hvor begrepet «nymfe» ble «wæterelf» (vannalv).

Det er ikke avdekket en angelsaksisk kosmologi tilsvarende den komplekse norrøne, men i Niurteforbannelsen er det en omtale av «syv verdener» som kan være en indikasjon på at de førkristne angelsaksere hadde en forestilling om syv guddommelige riker.Anglo-Saxon Cosmology Kristne angelsaksere refererte til det rike som menneskene levde i som Middangeard og som kan korrespondere til det norrøne Midgard, og at det rike som ble kalt for Neorxnawang tilsvarte den kristne oppfatningen av Himmelen. Mens dette er kristne begrepet har en del forskere antatt at de kan ha hatt sin bakgrunn i tidligere hedenske oppfatninger og begrepsdannelser.Jeep (2001:554)

Antagelig trodde angelsakserne på etterlivet ettersom de tok godt vare på sine døde. I det angelsaksiske England ble døde enten kremert eller gravlagt med gaver.Heathen Burial Slike gaver omfattet våpen for menn og husholdningsredskaper for kvinner, og en del gaver hadde også mat, muligens som niste for ferden mot etterlivet.

Guddommer thumb|Den første siden av det episke eventyret til Beowulf, som ble skrevet ned i manuskriptet Nowellkodeksen på angelsaksisk. Angelsaksisk gudeverden besto av mange guder og gudinner, og de meste mektige var de som tilhørte en gruppe kalt Ése, tilsvarende de norrøne æser. De fleste guddommer var assosiert til bestemte aspekter av naturen, eksempelvis var Thunor (norrøne Tor) en gud for himmelen og torden.

Ved å ha germanske røtter hadde de angelsaksiske guddommen hovedsakelig de samme navn og samme områder som de guder som ble dyrket av folkene i Norden og i nordlige Tyskland. Navnene hadde delvis andre variasjoner grunnet forskjeller i språk mellom de germanske stammene. Angelsaksiske Thunor var den norrøne Tor og den germanske Donar. Likeledes var den angelsaksiske Woden den samme som germanske Wodan og den norrøne Óðinn / Odin.

Den fremste guden var Woden, lederen av «Den ville jakt» (norrønt Oskorei), og den som frakter de døde til de dødes verden. Woden tilsvarer den norrøne Odin, og som i den norrøne verden rettferdiggjorde også angelsaksiske konger sin guddommelige rett som konger ved å hevde å nedstamme fra gudene. Det ble hevdet at Woden var stamfar til høvdingene eller småkongene Hengist og Horsa, to legendariske figurer fra tidlig engelsk historie.Hutton, s. 256 Woden har gitt navnet til engelske «Wednesday», tilsvarende norske onsdag («Odins dag»).

Thunor, (angelsaksisk Þunor, norrønt Tor) var tordenguden som også beskyttet menneskene fra kjemper (norrønt jotner). Ukedagen torsdag var «Thunors dag», på moderne engelsk «Thursday».

Fríge var Wodens hustru og gudinne for åndelig kjærlighet. Ukedagen fredag var hennes, «Friges dag», moderne engelsk «Friday». Tiw (norrønt Ty, gammelhøytysk Zîu) var en krigsguden, og ukedagen tirsdag var hans, moderne engelsk «Tuesday».

Andre guder var Ing, en gud som antagelig tilsvarer den norrøne Frøy / Yngve-Frøy, og kanskje også Gēat, en guddom assosiert med den norrøne Gautr (Gaute) og germanske Gausus. Kathleen Herbert har i sin bok Lost Gods of England («Englands tapte guder») forklart at angelsakserne også dyrket en gud kalt Ing som ble likestilt med den norrøne Frøy. Dette for at Frøy ble dyrket som Yngve-Frøy i Sverige, sammen med den samme symbolisme som finnes uttrykt blant annet i Beowulf hvor bjørnen er Frøys symbol og i tillegg hans rolle som fruktbarhetsgud.Herbert, Kathleen (1994): Lost Gods of England. Sidene 30-32 Hun forbinder også Ing til Nerthus, tilsvarende som norske religionshistorikere og filologer har knyttet til Njord og dennes sønn Frøy, og siterer følgende fra Tacitus:

De dyrket gudenes moder. Som ritenes emblem bar de formene til ville bjørner [...].Herbert, Kathleen. (1994) Lost Gods of England. Oversatt fra side 31

Herbert diskuterer gudinnen Nerthus slik det ble nedtegnet av romeren Tacitus i Germania. Hun foreslår at det er sannsynlig at angelsakserne dyrket Nerthus som en jordmoder-gudinne ved å gjøre referanser til magi, beskyttelser og høstfester som varte i hundrevis av år.

«Den 14. september 1598 kom en gruppe tyske besøkende til Eton. En av dem rapporterte det følgende: vi var på veg tilbake til vårt overnattingssted og ved et tilfelle kom vi over noen bønder som feiret høsttakkefest. Det siste knippe med korn hadde blitt kronet med blomster og de hadde festet det til en fantastisk vakkert kledt bilde som kanskje var ment å representere Ceres [...] De bar henne hit og dit med mye støy, menn og kvinner sammen på vognen, stallgutter og tjenestejenter som skrek og hojet gjennom gatene [...]

Omtrent 1 500 år etter Tacitus beskrev Nerthus-riten, allerede lenge etablert blant de kontinentale anglere, hadde engelskmenn en gudinne for den fruktbare jord som fortsatt red på vogn, skred tilfeldige fram blant offentlig glede.»Herbert, Kathleen (1994): Lost Gods of England. Sidene 19-20

Særskilte guddommer