thumb|Miniatyrmaleri av Noahs ark som er strandet på fjellet, fra fortellingen om syndfloden i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet) der Gud straffer syndige mennesker ved å drukne alt liv på jorda bortsett fra Noah, familien hans og utvalgte dyr og fugler i en voldsom oversvømmelse. Illustrasjon fra et jødisk manuskript nedtegnet i Nord-Frankrike på 1200-tallet. Syndflod er en oversvømmelse som ifølge religiøse myter utsletter hele eller store deler av jordens befolkning. Mest kjent er beretningen om Syndfloden i kapitlene 6–8 i første Mosebok i Den hebraiske bibelen (Det gamle testamentet i Bibelen), hvor Gud beslutter å utrydde «alt kjøtt» ved en voldsom flom som straff for synd, men befaler Noah å bygge et stort skip, en ark, slik at han selv og hans familie og et par av alle dyr og fugler kan overleve med ham.
Mytologiske fortellinger om en stor oversvømmelse som blir sendt av gudene som en straff for å drukne verden og ødelegge en sivilisasjon, forekommer vidt i tid og geografi. De meste kjente mytene er som nevnt Bibelens fortelling om Noahs ark, den hinduistiske om Manu, og fortellingene om Utnapishtim i Gilgamesj-eposet og om Deukalion i gresk mytologi. thumb|John Martins oljemaleri «Oversvømmelsen» (The Deluge) fra 1834, Yale-universitetet i USA. Hypoteser om opprinnelse til syndfloden thumb|«Oversvømmelsen» av Paul Gustave Doré (1865), hvor druknende mennesker klamrer seg til en klippe. The First Fossil Hunters (2000) av Adrienne Mayor, fulgt av Fossil Legends of the First Americans (2007) hevdet at syndflodsberetningene var inspirert av at funn i oldtiden av sjøskjell og fisk i innlandet og fjellpartier. Selv om grekere, egyptere, romere og kinesere alle har omtalt sjøskjell og/eller fisk de om over i høytliggende områder, var det Leonardo da Vinci som foreslo om ikke en syndflod kunne være årsak til de lagdelte og pent ordnede strata han fant i de italienske Appenninene. Grekerne fremmet hypotesen om at jorden flere ganger hadde vært oversvømmet, og fremla fossiler av sjøskjell og fisk funnet på fjelltopper som bevis på dette.
Bakgrunnen for syndflodsberetningene kan være en oversvømmelse av Svartehavet rundt ca. 5600 f.Kr.
Det har også vært spekulasjoner om en stor tsunami i Middelhavet frambrakt av utbruddet på øya Santorini i Egeerhavet, datert til rundt 1630-1600 f.Kr. geologisk, var det historiske grunnlaget for et folkeminne som ble utviklet til den greske myte om syndfloden (se Devkalions oversvømmelse nedenfor). Imidlertid hadde den flodbølge som rammet sørlige områdene av Egeerhavet og Kreta ingen større effekt på det greske fastlandet og byer som Mykene, Athen, og Theben som fortsatte å blomstre. Det har derfor blitt argumentert for at denne hendelsen var mer lokal enn en omfattende effekt, men en legende kan ha hatt en lokal opprinnelse og siden blitt spredt til kulturer som ikke nødvendigvis var direkte involvert ved at fortellingen i seg selv er fengende. Myten om Atlantis kan blant annet også ha hatt sin opprinnelse i den samme myten.Castleden, Rodney (2001): «Atlantis Destroyed» (Routledge)
En annen teori er at en meteor eller komet kræsjet i Indiahavet i forhistorisk tid, en gang rundt 2800-3000 f.Kr., og skapte det 30 km lange undersjøiske Burcklekrateret og samtidig førte til en voldsom tsunami som oversvømmet sivilisasjonene langs kystene.Discover: Did a Comet Cause the Great Flood?, november 2007
Stephen Oppenheimer har i boken Eden in the East: The Drowned Continent of Southeast Asia (1998) fremmet hypotesen om at eurasiere har opprinnelse i Sør-Asia. Geologisk bevis viser til en økning av havnivået som fulgte den avtakende istiden, så mye som opp til 150 meter, i løpet av tidsepoken 14 000 til 7 000 år siden.
Dette førte til kontinentalsokkelen utenfor kysten av sørøstlige Asia sank. Dette tapte kontinentet kalles for «Sundaland» og arkeologiske bevis peker på en opprinnelig kultur i dette området. Økningen av havnivået førte til at denne kulturen ble spredt til alle kanter. Oppenheimer har merker seg at kulturene i regioner hvor geologi har ført til nedsenket kontinentalsokkel også har myter om syndflod mens det er ingen myter om syndflod i Afrika ettersom landet ble relativt uberørt av økningen i havnivået.Elst, Koenraad: An Atlantis in the Indian Ocean. Review of Stephen Oppenheimer's Eden in the East , 2002
Bibelens beretninger om syndefloden inneholder mange detaljer fra tidligere myter fra Sumeria og Babylon. Disse rikene oppstod på fruktbare elvesletter hvor det var kraftige sesongavhengige oversvømmelser. Også andre tidlige kulturer på elvesletter har flommyter.«Yes, Noah's Flood May Have Happened, But Not Over the Whole Earth» National Center for Science Education (September/Oktober 2009)
Bibelen forteller at under Syndefloden ble alle verdens fjell dekket av vann (1 Mos 7:19). Man har ikke funnet noen tegn til at noe slikt skal ha skjedd. Bibelen forteller også at Syndefloden førte til at «Alt som hadde livspust i nesen, alt levende på landjorden, døde» (1 Mos 7:21-22). Det finnes ingen tegn til at dette skal ha skjedd heller.
Syndfloder i ulike kulturer Sumer
Den tidligste omfattende myte om syndfloden finnes i den fragmentariske sumeriske skapelsesberetningen om Eridu, datert av dens skrift til 1600-tallet f.Kr.Overview of Mesopotamian flood myths
Fortellingen viser hvordan guden Enki advarer Ziusudra (Zi-ud-sura i betydningen «han som så livet», i referanse til gaven om udødelighet som han fikk av gudene) om gudenes beslutning om å ødelegge menneskeheten med en flodbølge eller oversvømmelse. Avsnittet som beskriver hvorfor gudene har tatt denne beslutningen har gått tapt. Enki gir instrukser til Ziusudra (også kjent som Atrahasis) om å bygge et stort skip – teksten som beskriver instruksjonene har også gått tapt. Etter at dette har skjedd skal han befolke jorden på nytt, akkurat som i mange andre syndflodlegender.
Etter en oversvømmelse som varer i syv dager gjør Ziusudra de nødvendige ofringer og knefall til An, himmelguden, og Enlil, den øverste gud, og blir gitt evig liv i Dilmun, det sumeriske paradiset, av An og Enlil.
Babylonia I den babylonske eposet om Gilgamesj er det referanser til en stor oversvømmelse i tavle 11, mot slutten av versjonen til skriveren Sin-liqe-unninni i Han som så dypet. Dette var et senere tillegg til Gilgamesj-syklusen, hovedsakelig parafrasert eller kopiert ordrett fra eposet om Atrahasis.
Helten Gilgamesj, som søker udødelighet, lette etter Utnapishtim, som er gitt udødelighet, i det jordiske paradiset Dilmun. Utnapishtim forteller hvordan Ea (tilsvarende til den sumeriske guden Enki) advarte ham om gudenes plan for å ødelegge alt liv på jorden med syndflod og ga ham instruksjoner om å bygge et stort skip som han kunne redde sin familie, sine venner, og sin rikdom og krøtter. Etter syndfloden angret gudene sin beslutning og gjorde Utnapishtim udødelig.
Jødisk
Den best kjente versjonen om syndfloden er den jødiske legende om oversvømmelsen som er bevart i Første Mosebok: Bibelen.no: Første Mosebok, 6-9 «Da sa Gud til Noah: «Jeg har satt meg fore å gjøre ende på hver levende skapning; for de har fylt jorden med lovløshet. Nå vil jeg utrydde dem fra jorden. Du skal lage deg en ark av sypresstre, innrede den med mange rom og tjærebre den både innvendig og utvendig...»
To apokryfe bøker, Første Enoksbok og Boken om Jubelårene, begge skrevet senere enn Første Mosebok, inneholder utdypinger av Noah-fortellingen.
Gud velger Noah, «en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige» og «Men Noah fant nåde for Herrens øyne.» Gud kommanderte Noah til å bygge en ark for å redde seg selv, sin familie og jordens dyr og fugler. Etter at Noah bygget arken, «Da nå sju dager var til ende, kom storflommen over jorden. I det året da Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.»Bibelen.no: Første Mosebok, 7 – Storflommen Og videre «Nå flommet vannet over jorden i førti dager. Det steg og løftet arken, så den fløt opp fra jorden. Ja, vannet økte voldsomt på jorden, og arken fløt på vannet. Høyere og høyere steg det over jorden; alle høye fjell under himmelen ble skjult. Femten alen over fjellene steg det, så de ble helt borte.»Første Mosebok, 7 – Storflommen Dette varte til «Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.»Bibelen.no: Første Mosebok, 8 På dette tidspunkt slapp Noah ut en ravn og deretter en due for å undersøke hvordan verden sto til. Deretter forlot Noah og hans familie arken, Noah bygde et alter og ofret dyr til Gud som plasserte en regnbue i skyene som et tegn på at han aldri på nytt ville ødelegge jorden med vann: «Så lenge jorden står, skal sæd og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt, aldri mer ta slutt.»Bibelen.no: Første Mosebok, 8
Den apokryfiske Første Enoksbok fra 100-tallet f.Kr. legger til fortellingen ved å nevne at Gud sendte syndfloden for å fjerne Nefilim, gigantiske vesener som tilhørte de falne englene, vokterne (Grigori, «Guds sønner»), og av menneskehetens kvinner. Også Bibelen nevner disse kjempene i 1. Mos 6,4: «På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.»
Islam Koranen, muslimenes hellige bok som er skrevet på et langt senere tidspunkt, inneholder en fortelling som er tilsvarende den jødisk-kristne fortelling om syndfloden. De viktigste forskjellene er at kun Noah og noen få troende fra lekfolket går ombord i arken. Noahs sønn, den ene av fire, og hans hustru nekter å gå ombord da de mener de ville overkomme oversvømmelsen for seg selv. Koranens ark (sura 11:44) kommer til å hvile på fjellet Judi (arameisk Djûdi, arabisk جبل جودي – Jabal Ǧūdī) eller Qardu tradisjonelt antatt å være et fjell i nærheten av Mosul i dagens Irak eller Cudi Dağı i dagens Tyrkia.
Koranens gjenfortelling er basert på jødisk-kristne legenden, tilsynelatende av syrisk opprinnelse fra romersk provins Syria, men kan også gå tilbake til inspirasjoner fra syndflodmyter utenfor den bibelske tradisjon.
Antikkens Hellas Gresk mytologi viser til tre syndfloder: Ogyges’ oversvømmelse; Devkalions oversvømmelse; og Dardanos’ oversvømmelse. To av dem avsluttet menneskets tidsalder: Ogyges’ oversvømmelse avsluttet Sølvalderen og Devkalions oversvømmelse avsluttet den første bronsealder.
Ogyges Den ogugenske oversvømmelse er kalt så ettersom den skjedde på samme tid som Ogyges,Entry Ωγύγιος hos Liddell & Scott en mytisk konge i Attika. Selve navnet «Ogyges» synes å være synonymt med «opphavelig» eller «første soloppgang». I mange tradisjoner fortelles det at denne oversvømmelsen dekket hele verden og var så ødeleggende at Attika forble uten konger helt til Kekrops ble konge.Gaster, Theodor H.: Myth, Legend, and Custom in the Old Testament, Harper & Row, New York, 1969.
Platon har beregnet i sin Lovene (bok III) at denne oversvømmelsen skjedde 10 000 år før hans egen tid. I Timaeus (22) og i Critias (111-112) har Platon beskrevet «den største oversvømmelse av alle» som skjedde 9000 år før tiden til Solon, i løpet av 9000-tallet f.Kr. I tillegg nevner tekstene at «mange store oversvømmelser har skjedd i løpet av ni tusen år» siden Athen og Atlantis var fremtredende.Luce, J. V. (1971): The End of Atlantis: New Light on an Old Legend (Harper Collins)
350px|thumb|right|Kart av østlige Middelhavet og Hellas for tiden 10 000 f.Kr.