thumb|Maleriet «Fra Hjula Veveri» (1886) av Wilhelm Peters viser arbeidere ved Hjula Væverier på slutten av 1800-tallet, som tilhørte den tradisjonelle befolkningsgruppen i arbeiderstrøkene i Oslo som snakket oslodialekt.
Oslodialekt (også kalt oslomål, vikamål og østkantmål, og historisk folkespråket, vulgærspråket og gatespråket) er en norsk dialekt og den tradisjonelle dialekten i Oslo. Oslodialekt må ikke forveksles med det i dag mest utbredte talemålet i Oslo og på Østlandet ellers, ulike varianter av standardspråket standard østnorskArild Leitre; Einar Lundeby; Ingvald Torvik. Språket vårt før og nå. Gyldendal, 1994. Oslodialekten har av mange vært regnet som utdødd i sin tradisjonelle form. Dette er likevel en sannhet med visse modifikasjoner. På østkanten i Oslo er det fremdeles noen som snakker et talemål preget av tradisjonelt oslomål, men få – om noen – snakker dialekten i dens mest tradisjonelle form lenger, slik den ble talt frem til etterkrigstiden.«Oslomålet holder på å dævve», Aftenposten morgen, 02.01.2013 s. 4,5, seksjon Oslo, del 3Oslofolk har tatt livet av hunkjønn , Aftenposten
Talemålet i Oslo deles i hovedsak i to sosiolekter: temaet for denne artikkelen, som også er kalt østkantmål (bredt Vika-mål, gatespråk) på den ene siden, og standard østnorsk og dens historiske forløper dannet dagligtale, noe upresist også kalt vestkantmål og historisk «finspråk». Sistnevnte snakkes hovedsakelig vest i Oslo og andre steder på det sentrale østlandsområdet i middel- og overklassen, og har sammen med finbergensk vært regnet som forbilder for talt bokmål. Dannet dagligtale og standard østnorsk har aldri vært begrenset til Oslo, men ble talt i alle byene på Østlandet og ellers av middel- og overklassen i landsdelen, og er dermed ikke egentlig et stedsegent talemål (dialekt) spesifikt for Oslo. Til tross for dette blir det ofte assosiert med Oslo fordi byen fra utover på 1800-tallet ble den viktigste byen der talemålet brukes. Det har etterhvert også spredd seg både sosialt og geografisk, og blitt normaltalemålet mange steder på Østlandet.
Opprinnelig var oslodialekten det språket de lavere sosiale lagene i osloområdet snakket, dvs. arbeidere, husmenn og småbønder. Dialekten er nært beslektet med omkringliggende østlandsdialekter. Som følge av industrialiseringen i Oslo (Christiania/Kristiania) på slutten av 1800-tallet ble oslodialekten så å si utelukkende assosiert med arbeiderklassen og ble i praksis en «arbeidersosiolekt». Fra midten av 1800-tallet var den assosiert med østkanten og de andre arbeiderstrøkene i byen. Over- og middelklassen i Oslo (hovedsakelig på vestkanten) snakket i regelen dannet dagligtale, som skiller seg klart fra oslodialekt, og Oslo var dermed språklig delt i to.Kjell Venås (1998): «Dialekt og normaltalemålet» – Apollon, nr. 1. I etterkrigstiden ble mange av arbeiderstrøkene (særlig i sentrum) sanert, noe som bidro til at oslodialekten begynte å forsvinne fra bybildet.
Oslodialekten er det stedsegne (lokale) talemålet i Osloregionen, mens dannet dagligtale og dens moderne videreføring standard østnorsk har sine røtter i den norske overklassens uttale av dansk. Høyere sosiale lag på Østlandet fikk dansk med norsk uttale som morsmål under unionen med Danmark. Navnet vikamål som tidligere også ble brukt om oslomålet viser til det tidligere arbeiderstrøket Vika, men dialekten var ikke begrenset til Vika. På 1800- og første del av 1900-tallet ble dialekten stort sett kalt folkespråket, vulgærspråket eller gatespråket av over- og middelklassen.
Definering og geografisk utbredelse I dialektforskningen klassifiseres oslodialekten som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord. Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som gutta og båta der vikværsk har guttane og båtane, fra vikværsk har den fortidsformer som kasta og hoppa der midtøstlandsk har kaste og hoppe. Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som guttene, båtene, kastet og hoppet.
Midtøstlandsk er østnorske dialekter brukt om målførene på Romerike, Ringerike og ModumSNL.no - Midtøstlandsk, mens vikværsk dekker bl.a Østfold og Vestfold. Rommet i mellom disse som oslodialekten da kunne operere i omfatter dermed Nedre Buskerud, Akershus Vest, Follo og naturlig nok Oslo. Dog mener enkelte at vikværsk strekker seg ytterligere lenger nordSNL.no - Vikværsk og at oslodialekten er en del av denne.
Historie Oslodialekt har siden 1800-tallet vært sterkt assosiert med østkanten og arbeiderstrøkene ellers i byen, men har i lang tid vært i sterk tilbakegang også på østkanten og er omtrent utdødd i sin tradisjonelle rene form. I dialektkontinuumet på Østlandet står dialekten nær tradisjonelle dialektale talemål i områdene rundt Oslo. Oslodialekt har i mange hundre år eksistert side om side med det danske, «dannede» talemålet til over- og middelklassen, og har altså ikke vært det eneste talemålet i byen, bare det eneste stedsegne, dialektale talemålet. Oslodialekt er i tillegg til å være dialekt også en sosiolekt, siden det utelukkende har vært brukt av de lavere sosiale lagene i byen. Med industrialiseringen i Oslo på 1800-tallet kom oslodialekten til å bli en «arbeidersosiolekt» i stor grad. I større grad enn andre norske dialekter har oslodialekt blitt oppfattet, og blir det fremdeles, som et talemål med lav prestisje og typisk for arbeiderklassen. Personer som har tatt utdannelse og avansert klassemessig har nærmest uten unntak lagt av seg dette talemålet.
Oslodialekten har artikkel foran navn, f.eks. «a'Kari» og «n'Per». En annen forskjell mellom oslodialekten og standard østnorsk, er at oslodialekten gjerne har trykk på første stavelse. F.eks. uttales banan på oslodialekten som /'bɑn:ɑn/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, heter /bɑ'nɑ:n/. Fabrikk uttales på oslodialekten som /'fabbrikk/, telefon som /'tellefon/ og medisin som /'meddisin/. Tilsvarende gjelder navnet Emil, som på oslodialekten uttales /ɛmɪl/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, uttales /ɛmi:l/.
Oslodialekt har vært i tilbakegang siden slutten av det 20. århundre. Økt utdannelsesnivå, mer bruk av massemedier og større sosial mobilitet bidrar til at standard østnorsk, som oppfattes som et prestisjespråk, i stadig større grad fortrenger lokale dia- og sosiolekter på østlandet. Dette har rammet oslodialekt særlig hardt, på grunn av dialektens lave sosiale prestisje. Blant store befolkningsgrupper i Oslo vest og østlandet ellers er dialekten tradisjonelt sterkt uglesett (sett på som «stygg» og «udannet») og oppfattes som sosial markør for tilhørighet til arbeiderklassen.
Utviklingen etter 1970-tallet har innebåret at oslodialekten har dødd nesten helt ut i sin tradisjonelle form, og i den grad dialekten brukes i dag har den vanligvis sterke elementer av standard østnorsk, eller er kanskje heller standard østnorsk med visse spor av oslodialekten. Særlig etter at de gamle arbeiderstrøkene ble sanert i etterkrigstiden begynte dialekten å forsvinne fra bybildet. Oslodialekten eller «arbeidersosiolekten» fikk et kortvarig oppsving i enkelte miljøer gjennom fremveksten av AKP(m-l) fra rundt 1970, som et uttrykk for «sjølproletarisering». Dette var et forsøk på å trosse den lave sosiale prestisjen til dette talemålet, og særlig Tron Øgrims språkbruk («øgrimsk») ble kjent.
I norsk film med handling fra Oslo øst og i revyer i hovedstaden fra 1950-tallet til rundt 1970 ser man fortsatt Oslo-dialekten, ofte noe utvannet, brukt. Bl.a. brukte Arve Opsahl og Aud Schønemann et talemål som lå ganske nær oslodialekt på scene og film. Dette ser man bl.a. i filmene om Olsenbanden, med bl.a. karakteristisk markert trykk på første stavelse og artikkelen a (hun), og i situasjonskomedien Fleksnes Fataliteter. Oslodialekten har også blitt parodiert i ulike sammenhenger, bl.a. av Harald Eia gjennom figuren «Oslolosen» som snakker en gjennomført oslodialekt.
Selv om oslodialekten som egen dialekt er nærmest utdødd, har visse elementer fra denne dialekten overlevd i talespråket i Oslo, dvs. i standard østnorsk, og blitt tatt opp i språket uavhengig av sosial klasse. Eksempler er oslodialektens tendens til sammentrekning av ord (ha'ke, vi'ke, for har ikke og vil ikke). Når Oslofolk snakker fort i dagligdagse situasjoner, med mindre omstendelig diksjon, kan særlig slike elementer av oslodialekten bli synlige. Dette regnes imidlertid normalt som et mer uformelt språk. Ofte snakker folk med en klarere diksjon og med mindre spor av oslodialekt i mer formelle situasjoner. Talespråket i Oslo i dag er i hovedsak standard østnorsk med varierende grad av påvirkning fra oslodialekten, fra klart synlige trekk til bare svake trekk om noen.
Jamvektsregelen Utvikling På norrønt hadde man fire andre uttalelover i stedet for de to tonelagene på norsk i dag (en tanke-tanken vs en tank-tanken). Av disse utviklet den uttalen der begge stavelsene hadde kort vokal og kort konsonant seg til det vi i dag kaller jamvekt som påvirker både verb, hankjønnsord og utafor Oslo også hunkjønnsord. De andre stavelsene på norrønt ble til det vi kaller overvektsord, altså der en av stavelsene i ordet var lengre enn de andre (og dette fantes det altså tre varianter av). Når man i dag skal finne ut om et verb eller substantiv skal ha jamvektsendelsen -a, må man se etter tre viktige ting. Først om (en andre) konsonanten har én konsonant. Å kalle, å satse, en bakke har ikke det f.eks. Her fins det imidlertid et kjempeviktig unntak, nemlig at j-er ikke bryter denne jamninga, derfor har ord som velja, selja og sitja kløyvd infinitiv på nynorsk og i de norske dialektene, inkludert oslomål. Den andre regelen er å se på den første vokalen, om det er en diftong får ordet ikke -a: f.eks. å reise. Den tredje viktige faktoren man må se etter er om rotvokalen hadde lang eller kort vokal på norrønt, fordi bare korte vokaler får -a. Å skrive og å gråte kvalifiserer seg til -a med alle de andre kravene, men fordi í og á var lange på norrønt er de det også på moderne norsk. To grunnleggende regler er å se om et verb hører til samme verbklasse som å skrive, altså ha samme bøying, f.eks. å grine-griner-grein-har grini. Alle å-ene var også lange a-er, á, på norrønt og er derfor som hovedregel lette å oppdage, men noen o-er har byttet skrivemåte til å på moderne bokmål, f.eks. å tåle, måke, en bråte. Alle y-er og o-er som blir til ø er dessuten også korte, og likedan med i-er som blir til e-er. Alle a-ene var dessuten korte på norrønt (fordi de lange a-ene i dag skrives som å), men det er et par unntak der bokmål har gjort å->a, f.eks. «å plåge->plage» eller «en fåre->fare», men disse er få. Dette er noen grunnleggende huskeregler, men alt i alt er jamvektsregelen på moderne norsk noe man må pugge over lengre tid og se i ordbøker for å bekrefte etymologien. Utover dette gjelder denne regelen norrøne låneord, så et tysk låneord som «å prege» eller et engelsk internettlåneord som «å rate» får sjelden a-endelsen. Altså funker jamvektsregelen i dag som et frossent system der nye lånord ikke blir inkluderte. Kløyvd infinitiv var ellers tillatt på det bokmålske skriftmålet i perioden 1938-2005 og brukt av mange forfattere, mens kløyvd infinitiv har vært tillatt på nynorsk fra og med 1901. Jamvekt i hunkjønn var også tillatt på nynorsk som del av Midlandsnormalen i perioden 1901-1917, men kom aldri tilbake utenom i et par ord. Jamvekt i hankjønn har aldri vært offisielt tillatt på noen av skriftmålene, men har likevel vært relativt vanlig særlig i tekstet slang i filmer og serier. Forfattere som har blanda dialekt og skriftmål har og brukt kløyvd infinitiv har òg vært mange, mellom anna Alf Prøysen, Vidar Sandbeck og Håvard Skirbekk.
Verbliste