Bretagnes historie kan referere til den samlede historien til den franske halvøya som ligger mellom Den engelske kanal og Biscayabukten, eller dannelsen og utviklingen av den særskilte bretonske kulturen og staten i tidlig middelalder og den påfølgende historien til denne staten fra kongedømme til hertugdømme og til den ble del av Frankrike. I denne sammenhengen vil den samlede historien til halvøya og området som kalles for Bretagne være emne fra de eldste tider og fram til i dag.
Det førbretonske Armorica omfatter en megalittkultur i oldtiden og var områder for keltiske stammer som eksisterte før romersk styre. Etter at Romerriket kollapset kom det en storstilt utvandring fra de sørlige områdene av Britannia som førte til grunnleggelsen av en britisk bosetning som var tilknyttet hjemlandene i Wales og Cornwall. Det uavhengige bretonske kongedømmet utviklet seg til hertugdømmet Bretagne før det senere ble forent i union med Frankrike som en provins. Etter den franske revolusjon ble Bretagne nedlagt som en administrativ enhet, men fortsatte å opprettholde sin særskilte kulturelle identitet. Dens administrative eksistens ble rekonstituert, om enn i redusert utgave, som regionen Bretagne på midten av 1900-tallet.
Forhistorisk tid
Bretagne ble aldri islagt under istiden eller kvartærtiden på grunn av regionens beliggenhet ved kysten og mangel på betydelige fjellkjeder. Selv om landet var fritt for isbreer var det paleolittiske Bretagne kaldere sammenlignet med i det 21. århundre. Det klima som i dag gir grobunn for reinsdyr i de nordligste områdene av dagens Europa tilsvarer det klima som Bretagne hadde på istiden. Det ga derimot ikke god grobunn for menneskelig aktivitet i større utstrekning og kun et lite antall paleolittiske funnsteder er blitt avdekket. Et av disse er et overdekke i fjellet Perros-Guirec i nærheten av Rochworn. Den eneste hulen som er kjent er Roc'h Toul i nærheten av Guiclan (Finistère). I denne er ble det funnet rundt 200 gjenstander. Denne bosetningen knyttes til Aziliankulturen fra slutten av den paleolittiske tiden.
De best kjente mesolittiske stedene i Bretagne er gravplassene på øyene Hoëdic og Téviec i Morbihan med henholdsvis 10 og 9 graver. De kollektive gravene er plassert i skjellmøddinger uten egentlig orden. Gravene er dekket med steiner som danner en form for kuppel. Det er rike gravgaver som flintredskaper, graverte bein, smykker av skjell som demonstrerer en form for velstand fra dette jeger-samler-samfunnet hvor fisk var en viktig matkilde.
Villeneuve-Saint-Germain-kulturens mest vestlige utstrekning som en del av den båndkeramiske kulturen er funnet i østlige Bretagne ved Le Haut Meé. Glimmerskifer for armbånd fra den østlige utkanten av det bretonske fjellparti er funnet i bosetninger rundt Paris og viser en utstrakt handel. Et armbånd med polerte steiner av amfibolitt fra Groix som er funnet i en grav fra denne kulturen viser også til en handel innenfor de lokale mesolittiske samfunnene.
De tidligste lange jordhaugene er datert til midten av 4000-tallet f.Kr. og funnet i Barnenez. De tidligste ganggravene er generelt datert til mellom 4000 og 3000 f.Kr., fulgt av utviklede passasjegraver mellom 3000 og 2500 f.Kr. I den senere neolittiske tid ble gallerigraver (fransk allées couvertes) og enkle dysser den fremherskende type av gravmonument. En del ganggraver er dekorert med innrissede linjer som er vanskelig å tolke, eksempelvis i Gavrinis og Locmariaquer.
I tillegg til å bygge gravmonumenter, har befolkningen transportert tusenvis av store steinblokker (megalitter kilometervis for å plassere dem i linjer eller buer omkring byen Carnac. Selv om befolkningen gjennom århundrene har nytt godt av disse til forskjellige byggeprosjekter, står der fortsatt om lag 3 000 steiner igjen, foruten et stort antall dysser. Aktivitetene viser at det på den tid har eksistert et velordnet samfunn, med tydelig hierarkisk spesialisering og god teknisk innsikt. Alle slike minner ble fredet ca. 1880, men det tok tid før dette slo igjennom hos lokalbefolkningen. En viktig grunn til at så mye fortsatt er bevart, er at jordsmonnet er så skrinnt at det ikke egner seg til annet enn sauehold, og at bebyggelsen ikke var spredt til området før i nyere tid.
På midten av den neolittiske tid er det bosetninger i blant annet La Motte, La Butte-aux-Pierres og Lannic. De er hovedsakelig konsentrert til kysten. Keramikken viser innflytelse fra steinalderkulturer lengre øst. Boller har bunn som fortsatt er runde og en del geometriske dekorasjoner finnes, men er sjeldne i det arkeologiske materialet.
Steinsirkler som Er Lannic med en dobbeloval av stående steiner og en jordvoll har tidvis avslørt levninger og keramikk fra bosetninger.
Fra slutten av 2000-tallet f.Kr. ble flint importert fra det franske innlandet som Le Grand-Pressigny i en visst antall. En form for bretonske økser ble eksportert, blant annet til Britannia.
Bronsealderen Den tidligste bronsealderen er vanligvis antatt å ha vokst ut av traktbegerkulturen med innflytelse fra både Wessex-kulturen og Úněticekulturen. I tidlig bronsealder er det funnet rike enkeltgraver under gravhøyder som indikerer en fullstendig endring av den sosiale strukturen. De bretonske gravhøydene har blitt delt i to serier, den første fra tiden 1900-1600 f.Kr. og den andre fra tiden 1600-1400 f.Kr. Fra den første gruppen kan de bli funnet vestlige Bretagne i opptil 50 i diameter og rundt 6 meter høye. Noen få stykker er funnet i Normandie. Gravhøydene består av en liten steinrøys over en steinkiste, eller trekiste som inneholder den gravlagte. Stundom er kamrene dekket av store steinplater og stundom er det funnet likhus med tak, som ved St. Jude en Bourbriac.
Den siste delen av den tidlige bronsealderen viser begynnelse på utvinning av tinn. Det er funnet hauger med redskap og våpen, men få spor av metallarbeid i graver og bosetninger. Dekorerte spydspisser, flenseøkser, og lange stikkvåpen er typiske. Salterier ved kysten er kjent fra sen bronsealder og framover, eksempelvis ved Curnic, Guissény. Kobber ble importert fra Spania i råblokker, noe som er funnet i forråd i Penfoul, Landelau. Bosetninger har i liten grad blitt utgravd, dog viser Ploubazlanec ved munningen av Trieux et eksempel på en befestet landsby.
Jernalderen En rekke stammer er nevnt i romerske kilder, som Veneti, Armoricani, Osismii, Namnetes og Curiosolitæ. Strabon og Poseidonios har beskrevet Armoricani som tilhørende Belgæ, belgierne.
Gullmynter fra Armorica har blitt eksport og funnet så langt unna som Rhinland. Salteri var utbredt i nordlige Armorica, eksempelvis ved Trégor, Ebihens og Enez Vihan i nærheten av Pleumeur-Bodou (Côtes-d'Armor) og øya Yoc'h fra slutten av La Tène-kulturens tidsalder.
Romersk styre I år 56 f.Kr. ble området erobret av romerne under Julius Cæsar. Hovedmotstanden kom fra Veneti, en sjøfarende gallisk stamme. Etter at de ble nedkjempet, ble deres ledere henrettet og folket solgt som slaver. Romerne kalte området for Armorica , en latinifisering av et keltisk ord for «kyst», og Armorica ble en del av Gallia Lugdunensis. Det moderne franske departementet Côtes-d'Armor har tatt til seg det antikke navnet. Etter reformene til keiser Diokletian ble Armorica en del av bispedømmet Galliarum.
Opprøret til bagaudæ, en stor gruppe arbeidsledige bønder, førte til stor uro og avbefolkning på 200-tallet e.Kr. Tallrike byer ble ødelagt. Tykke lag av svart jord i byene peker mot urban avbefolkning. Under styret til keiser Konstantin den store (307–350) førte til en ny oppblomstring. Tallrike mynter ble preget, og nye festninger ble reist ved eksempelvis Brest, Avranches og Le Yaudet. Notitia Dignitatum fra 300-tallet nevner et antall lokale enheter som bemannet festningene Tractus armoricanus et nervicanus, eksempelvis tropper fra Mauritania. Det ble rapportert at frankiske laeti, barbarere, var nådd fram til Rennes. På slutten av 300-tallet ble kristendommen innført, men bevisene for dateringen er skjøre.
Middelalderen thumb|right|Kart over britonsk bosetning fra 500-tallet.
Tidlig middelalder På 380-tallet kom et stort antall britiske tropper inn i den romerske hæren og kan ha blitt stasjonert i Armorica. Historia Brittonum fra 800-tallet hevder at keiser Magnus Maximus, som trakk romerske tropper ut av Romerske Britannia stasjonerte soldater her. Andre britiske forfattere som Nennius og Gildas nevner en andre bølge av britonere som bosatte seg i Armorica i det påfølgende århundret for å unnslippe invaderende angelsaksere og skottere. Moderne arkeologi har gitt støtte til en andre bølge innvandring fra Storbritannia.Fleuriot, Léon: Les origines de la Bretagne: l’émigration, Paris, Payot, 1980.
Disse britonere ga regionen dets nåværende navn og bidro til det bretonske språket, Brezhoneg, et søsterspråk til keltiske walisisk og kornisk. For britene ble Bretagne også kalt for «Lillebritannia» for å skille det fra Storbritannia. En gate i London kalt Little Britain var stedet for hertugdømmet Bretagnes ambassade.
Conan Meriadoc, den delvis mytiske grunnleggeren av huset Rohan, er nevnt i middelalderens walisiske kilder som den som ledet bosetningen av Bretagne av leiesoldater som tjenestegjorde for Magnus Maximus. Geoffrey av Monmouth hevder at de giftet seg med innfødte kvinner etter å ha skåret av tungene deres for å bevare renheten i deres språk. Denne legenden er formgitt for å forklare det walisiske (brytoniske) navnet for Bretagne, Llydaw. Navnet har sin opprinnelse i lled-taw, det vil si «halvstille». At mennene giftet seg med innfødte kvinner er sannsynlig, men avkuttingen av tunger er nok et litterært lån fra antikkens Hellas.
Det er tallrike nedtegnelser av misjonærer fra Britannia i løpet av den andre bølgen, særlig de såkalte «syv grunnlegger-helgenene av Bretagne» og sankt Gildas. Mange bretonske byer har fått navn etter disse helgenene. Den irske helgen Columbanus misjonerte også i Bretagne og er minnet ved Saint-Columban i Carnac.
Den tidligste kjente tekst på bretonsk språk er en botanisk avhandling datert fra 590. Til sammenligning er den eldste kjente franske tekst fra 843.Kilde: Universitetet i Leiden, Nederland.
I tidlig middelalder var Bretagne delt i tre kongedømmer: Domnonia, Cornouaille (Kernev), og Bro Waroc'h (Broërec) som deretter ble samlet til ett kongedømme og som til slutt ble omdannet til hertugdømmet Bretagne. De første to kongedømmene fikk deres navn fra hjemlandene til de utvandrede stammene fra Britannia, henholdsvis Devon og Cornwall. Bro Waroc'h («landet til Waroch») har fått navn etter en av de første kjente bretonske herskere og som dominerte regionen rundt Vannes (Gwened). Herskerne av Domnonia, som Conomor, søkte å utvide sine områder og hevdet overherredømme av alle bretonere, noe som førte til stadig strid med andre lokale høvdinger.
Det første forente kongedømmet Bretagne ble grunnlagt av Nominoë i 845 da den bretonske hæren beseiret hæren til Frankrikes konge, Karl den skallede, i slaget ved Ballon i den østlige delen av Bretagne i nærheten av Redon og den franske grensen. Nominoë fikk kontroll over de betydelige byene som Rennes og Nantes som tidligere hadde vært en del av den franske grensesonen.
Kontroll over Rennes, Nantes og Pays de Retz ble sikret da den franske hæren ble beseiret for andre i 851 i slaget ved Jengland. Bretonene ble ledet av kong Erispoë. Konklusjonen ble at Karl den skallede ble nødt til å anerkjenne Bretagnes selvstendighet. Grensene mot Frankrike ble også bestemt, og disse ble siden grensene for det historiske hertugdømmet og den senere franske provinsen.
Høymiddelalderen
thumb|Slaget ved Auray i 1364. thumb|340px|right|Penguilly l'Haridon: Le Combat des Trente – «De trettis kamp».