Osiris

Osiris (alternativt Ausir, Asiri eller Ausar) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en gud vanligvis identifisert som gud for etterlivet, underverden, og for de døde, men er mer passende som en gud for overgang, oppstandelse, og fornyelse (nytt liv). Han ble framstilt som en grønnskinnende mann med faraoskjegg, særskilt med mumiebånd om beina, iført en særegen krone med to store strutsefjær på hver side, og i hendene holder han hyrdestaven (heka) og sliulen (nekhakha), som i seg selv ble symbolene på faraoisk autoritet.Steele, Philip (2002): Ancient Egypt, The Rosen Publishing Group, ISBN 1435851730, s. 12

Osiris ble til tider betraktet som den eldste sønnen av jordguden Geb, skjønt andre kilder hevdet at hans far var solguden Ra, Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. London: Thames & Hudson, ISBN 0-500-05120-8, s. 105 og av himmelgudinnen Nut, foruten også å være bror og ektefelle av Isis hvor Horus ble betraktet som hans posthumt avlet sønn. Han var også knyttet til epitetet Khenti-Amentiu i betydningen «den fremste i Vest», en referanse til hans kongedømme i landet til de døde. Collier, Mark & Manley, Bill (1998): How to Read Egyptian Hieroglyphs, British Museum Press, ISBN 0-7141-1910-5, s. 41 Som hersker av de døde ble Osiris tidvis kalt for «konge av de levende» da oldtidens egyptere betraktet de velsignende døde som «de levende». Hornung, Erik (1996): Conceptions of God In Ancient Egypt: The One and the Many, Cornell University Press, ISBN 0-8014-1223-4, s. 233 Osiris ble betraktet som en bror av Isis, Set, Nefthys, og Horus den eldre, og far til Horus den yngre (begge ulike representasjoner av den samme guddom). Meltzer, Edmund S. (2003): «Horus» i: Redford, Donald B., red.: The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology, Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 164–168

Innledning thumb|left|upright|Osiris med en Atef-krone, bronsestatuett, Naturhistorisches Museum, Wien. Osiris er bevitnet på midten av det femte dynasti, men det er sannsynlig at han ble dyrket langt tidligere;Griffiths, John Gwyn (1980): The Origins of Osiris and His Cult. Brill. s. 44 epitetet Khenti-Amentiu er datert til minst første dynasti, også som en faraoisk tittel. Det meste av informasjon som er tilgjengelig om mytene om Osiris er avlevert fra hentydninger i Pyramidetekstene fra slutten av femte dynasti, senere kilder fra Det nye rike i Egypt som Shabakasteinen og fortellingen «Striden mellom Horus og Set», og langt senere i den fortellende stilen fra skriftene til greske forfattere som PlutarkPlutark: «Isis and Osiris», oversatt av Frank Cole Babbitt, 1936, bind 5, Loeb Classical Library. Penelope.uchicago.edu og Diodorus Siculus.Booth, G., overs. & red. (1814): The Historical Library of Diodorus Siculus, bind 1

Osiris ble betraktet ikke bare som den nådefulle dommer av de døde i etterlivet, men også en utsending fra underverden som ga alt liv, inkludert spirende vegetasjon og den fruktbare oversvømmelsene av elven Nilen. Han ble beskrevet «kjærlighetens herre», Budge, E.A. Wallis (1969): The Gods of the Egyptians, Dover, opprinnelig utgitt 1904, ISBN 0-486-22056-7, s.259 «Han som er evig mild og ungdommelig»,Redford, Donald B., red. (2003): The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology, Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 302–307 og «Stillhetens herre».Wilson, J.A. (1963): The Burden of Egypt, University of Chicago Press, 4. utg., s. 302 Kongene av Egypt ble assosiert med Osiris i døden – slik Osiris steg fra de døde ville de, forent med ham, arve evig liv gjennom en magisk prosess av parallellitet eller etterligning. Ved Det nye riket i Egypt hadde alle mennesker, ikke bare faraoer, troen på å bli assosiert med Osiris i døden, om de investerte i kostnadene for assimilasjonsritualene. Brandon, S.G.F. (1971): Osiris, bind 5 i bokserien Man, Myth and Magic, BPC Publishing, s. 2087–2088

Via håpet om et nytt liv etter døden begynte Osiris å bli assosiert med sykluser observert i naturen, i særskilt vegetasjons vekst og de årlige livegivende oversvømmelsene fra Nilen, gjennom hans forbindelser med heliakisk oppgang til stjernene Orion og Sirius ved begynnelsen av hver nytt år. Osiris ble omfattende dyrket som «de dødes herre» fram til undertrykkelsen av egyptisk religion ved kristendommens enerådende dominans i romersk tid.«Theodosius I», Catholic EncyclopediaBury, John Bagnell (1958): History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I. to the Death of Justinian, kapittel 22 «The Suppression of Paganism», Courier Dover Publications, ISBN 0-486-20399-9, s. 371

Etymologi right|thumb|Osiris i Dødeboken med sine karakteristiske attributter. thumb|Gudene Osiris, Anubis, og Horus, veggmaleri i graven til Horemheb (KV57).

Osiris er en latinsk omstaving av greske Ὄσιρις, som igjen er den greske tilpasningen av det opprinnelige gudenavnet i gammelegyptisk. Med egyptiske hieroglyfer er navnet gjengitt som wsjr eller jsjrt. Ettersom hieroglyfisk skrift mangler vokaler, har egyptologer vokalisert navnet på ulike måter, blant annet som Asar, Yasar, Aser, Asaru, Ausar, Ausir, Wesir, Usir, Usire eller Ausare.

Etymologien og betydningen av det opprinnelige navnet wsjr er fortsatt uklart. Det har kommet flere forsøk på å begrunne forslag. John Gwyn Griffiths (1980) foreslo en opprinnelse fra wsr i betydningen «den mektige». En av de eldste vitnemålene for guden Osiris opptrer i mastabaen til den avdøde Netjer-wser (fra nṯr-wsr, «den allmektige gud»).

David Lorton (1985) foreslo at wsjr er sammen satt av morfemene set-jret i betydningen «rituell aktivitet», og hvor guden er den som mottar den. Wolfhart Westendorf (1987) har foreslått en etymolog fra waset-jret, «hun som bærer øyet».Mathieu, Bernard (2010): «Mais qui est donc Osiris ? Ou la politique sous le linceul de la religion» (PDF), ENiM 3, s. 77-107.

Framtoning Osiris er representert i hans mest utviklede ikonografiske form mens han bærer Atefkronen, som er tilsvarende til den hvite krone fra Øvre Egypt (Hedjet) med tilleggene av to krumme strutsefjær på hver side. Han bærer også kroken eller hyrdestaven (heka) og håndtresken eller sliulen (nekhakha). Hyrdestaven er antatt å representere Osiris som hyrdegud. Symbolismen i håndtresken er mer usikkert, bortsett fra tilknytningen til jordbruket, men er også forsøkt assosiert med den svært gamle, men mer ukjente guden Anedjti fra niende nome i Nedre Egypt under Det gamle rike. Anedjti opptrådte også med krok og sliul, og var kanskje en eldre forløper til Osiris.«Andjety», Ancient Egypt Online Redford, Donald B., red. (2003): The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology, Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 302–307

Han ble vanligvis avbildet som en farao med en hudfarge som enten var grønn (gjenfødelsens farge) eller svart (hentydning til fruktbarheten til Nilens oversvømmelser) og som en mumie med innpakning fra balsameringen fra brystet og ned. Collier, Mark; Manley, Bill (1998): How to Read Egyptian Hieroglyphs, British Museum Press, ISBN 0-7141-1910-5, s. 42

Tidlige mytologiske tekster Pyramidetekstene beskrev tidlige oppfatninger av etterlivet i en forståelse som en evig reise med solen blant stjernene. Blant disse er en gravtekst fra begynnelsen av fjerde dynasti: «Et offer konger gir og Anubis». Ved slutten av femte dynasti er formellteksten i alle graver blitt «Et offer kongen gir og Osiris».Roth, Ann Macy (våren 1998): Architecture of the Afterlife: Understanding Egypt's pyramid tombs, Archaeology Odyssey

Far til Horus Osiris er den mytologiske far til guden Horus. Hans unnfangelse er beskrevet i Osiris-myten, en sentral myte i egyptisk mytologi. Myten forteller at Osiris ble drept av sin bror Set, som ville ha Osiris’ trone, og lemlestet Osiris ved å kappe ham opp i småbiter. Isis samlet samme de lemlestete delene av Osiris, men den eneste delen som hun ikke fant var hans manndom. Isis fikk lagd en ny penis fra gull, og klarte kortvarig å vekke ham tilbake til livet igjen ved å benytte en besvergelse hun hadde lært av sin far. Denne besvergelsen ga henne tid til å ta i bruk Osiris’ gyldne manndom og ble gravid før han døde igjen. Senere fødte hun sønnen Horus. Som sådan er Horus født før etter Osiris’ oppstandelse, og han er forstått som en representasjon av den nye begynnelsen og den som beseiret den onde Set.«The Story of Isis and Osiris», Egyptian Myths

Ptah-Sokar (som er resultatet av identifiseringen av skaperguden Ptah med guden Sokar) og denne forestillingen ble gradvis identifisert med Osiris, de to ble Ptah-Sokar-Osiris. Da det var antatt at solen tilbrakte natten i underverden, og ble således «gjenfødt» hver eneste morgen, ble Ptah-Sokar-Osiris identifisert med skaperguden, kongen av underverden, guden for etterlivet, livet, døden og gjenfødsel.Lindemans, Micha F. (1997): «Ptah-Seker-Osiris», Encyclopedia Mythica

Gud som en vær thumb|Osiris-prest, 100-tallet e.Kr. Osiris’ sjel, hans Ba, ble tidvis dyrket i dens egen rett, borti mot som om det var en selvstendig gud i seg selv, særlig i byen Djedet (Mendes) på Nildeltaet. Dette aspektet av Osiris ble referert til som Banebdjedet, som grammatikalsk hunkjønn (også stavet Banebded eller Banebdjed), bokstavelig «Ba av herren av djed», noe som ga grovt sett bety «Sjelen til værherren av byen Djedet». En lengre navn på byen er Per-Banebdjedet («Huset til værherren av Djedet»), .Djed kan også henvise til en type søyler, og kan bli forstått som ryggrad (det som holder noe oppe), og kanskje i overført betydning, Nilen som Egypts ryggrad.Remler, Pat (2010): Egyptian mythology, A to Z, 3. utg., New York: Chelsea House, ISBN 978-1-60413-926-6, s. 51–52.

Nilen som gir vann og de sesongmessige oversvømmelsene, og Osiris, selv forbundet med naturens regenerering, døde for å bli gjenoppvekket, representerte kontinuitet og stabilitet. Som Banebdjed var Osiris gitt epiteter som «Himmelens herre» og «Ras liv» ettersom solguden Ra, da han ble identifisert med Atum, ble betraktet som stamfar av Osiris, og som Osiris hadde arvet sin kongelige (og guddommelige) autoritet. Ba betyr ikke «sjel» i den vestlige forstand, men har mer med makt å gjøre, omdømme, karakterens kraft, særskilt for en gud.

Ettersom Ba var knyttet til makt, og dessuten var en egyptisk betegnelse for en vær (en saubukk), ble Banebdjed avbildet som en vær, eller som et menneske med hodet til vær. Dunn, Jimmy: «The Ram in Ancient Egypt», Tour Egypt En levende, hellig vær ble holdt i Djedet (Mendes) og holdt i ære som inkarnasjonen av guden, og når væren døde ble den mumifisert og gravlagt i særskilte nekropolis for disse hellige dyrene. Banebdjed ble følgelig sagt å være Horus' far da Banebdjed var et aspekt av Osiris.

I tilknytningen til assosiasjonen Osiris med væren, er gudens tradisjonelle hyrdestav og håndtreske instrumentene til gjeter, noe som kan antyde en opprinnelse for Osiris blant gjetere og landbrukskulturen i øvre Nilen. Hyrdestaven og håndtresken var kanskje opprinnelig symbolene til den eldre guden Anedjti, men via Osiris ble de benyttet av egyptiske konger som generelle symboler på guddommelig autoritet.

Osiris-myten thumb|Den guddommelige familien til Osiris. I midten Osiris på søyle av lasurstein flankert av Horus til venstre og Isis til høyre (22. dynasti, Louvre, Paris)