Super Bowl XXVII var en amerikansk fotballkamp mellom vinnerne av American Football Conference (AFC) Buffalo Bills og Dallas Cowboys, vinnerne av National Football Conference (NFC), som avgjorde ligamesterne for National Football League (NFL) for -sesongen. Cowboys slo Bills 52–17 og sikret lagets tredje Super Bowl-tittel, og første på 15 år. Den sammenlagte poengsummen er, sammen med Super Bowl XXXVII, fjerde høyest i Super Bowls historie, med 69 poeng. Bills ble det første laget til å tape tre Super Bowls på rad, og kun det andre til å spille i tre på rad (Miami Dolphins hadde spilt i Super Bowls VI–VIII, og vant VII og VIII). Kampen ble spilt 31. januar 1993 i Rose Bowl i Pasadena i California, og var det syvende Super Bowl arrangert i Los Angeles-området.
Bills nådde sitt tredje strake Super Bowl etter å ha avsluttet seriespillet 11–5, men gikk inn i sluttspillet som et wildcard etter å ha tapt tiebreakerne. Cowboys nådde sitt sjette Super Bowl etter å ha avsluttet seriespillet 13–3. Det var den første gangen de to lagene hadde møttes siden .
Cowboys scoret 35 poeng tildels takket være at Buffalo satte en Super Bowl-rekord med ni turnovers, inkludert tre touchdowns i første halvdel. Bills’ reservequarterback Frank Reich, som erstattet kampstarter Jim Kelly etter han ble skadet i andre kvarter, kastet en 40-yard touchdown på siste play av tredje kvarter som utlignet til 31–17. Dallas fulgte det opp med tre touchdowns i fjerde kvarter. Cowboys quarterback Troy Aikman ble utnevnt Super Bowl MVP, med 22 fullførte pasninger på 30 forsøk for 273 yards og fire touchdowns, med en passer rating på 140,6 og 28 yards på løp.
Bakgrunn Arizonas Martin Luther King Day-kontrovers Super Bowl XXVII skulle originalt arrangeres i Sun Devil Stadium i Tempe i Arizona, Phoenix Cardinals' hjemmestadion. I 1983 signerte president Ronald Reagan et lovforslag som etablerte Martin Luther King Day som en nasjonal helligdag som hedret den afroamerikanske borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. I 1986, det første året hvor helligdagen skulle overholdes, signerte guvernør Bruce Babbitt, en demokrat, en presidentordre som etablerte helligdagen etter at delstatsforsamlingen hadde stemt mot etableringen. Babbitts etterkommer, republikaneren Evan Mecham, opphevde ordren på grunnlag av at Babbitt ikke hadde hatt autoriteten til å utstede en slik ordre, og Arizona sluttet å observere helligdagen. Mecham gjorde det også klart at han ikke likte helligdagen, og sa at King ikke fortjente en egen helligdag og at fargede som hadde støttet loven burde fokusert mer på å skaffe seg jobber. Dr Kings enke, Coretta Scott King, og musikeren Stevie Wonder ledet i respons en total underholdnings- og samlingsboikott av Arizona, og fordømte Mecham for å ha opphevet loven mens de beskyldte ham for å være en rasist. Fargede i hele landet støttet boikotten. Mecham ble stilt for riksrett og fjernet fra stillingen i 1988, dømt for hindring av rettsvesenet og økonomisk uredelighet. I 1989 godkjente delstatsforsamlingen helligdagen; Arizonas delstatsgrunnlov krevde derimot at nye helligdager skulle godkjennes via initativer som ble godkjent folkeavstemning.
Den 13. mars 1990 hadde NFL sitt årlige møte i Orlando i Florida, og en av punktene på agendaen var å avgjøre vertsby for Super Bowl XXVII. Blant byene som ble vurdert var Tempe, og borgerrettighetsaktivisten Art Mobley fra Arizona ble sendt til møtet for å forsikre om at helligdagen i Arizona ble inkludert i diskusjonen. Avstemningen ble gjennomført og Tempe ble tildelt kampen, men komiteens styreleder og eier av Philadelphia Eagles Norman Braman advarte om at dersom avstemningen over MLK Day endte med å ikke anerkjenne helligdagen ville NFL ikke nøle med å flytte kampen fra Arizona til et annet sted. Det faktum at størsteparten av spillerne i NFL var afroamerikanere spilte en stor rolle i trusselen, da mange av dem følte det var ukomfortabelt å arrangere et Super Bowl i en delstat som ikke anerkjente en nasjonal helligdag til ære for Martin Luther King jr.
Undersøkelser viste at over 60% av velgerne var for en MLK-dag i Arizona; det oppstod derimot usikkerhet da der var to konkurrerende initiativer, og det ble ikke gjort klart at velgerne kunne stemme "ja" på begge. Ett initiativ ba om å erstatte President's Day med MLK Day og den andre ba om å etablere en ny helligdag på MLKs bursdag. Begge initiativene krevde en stemme på ja eller nei, og velgere var usikre på om de kunne stemme ja på begge. Begge ble nedslått; en statistikkprofessor ved Arizona State University demonstrerte derimot at alle stemmene på ja/ja/, ja/nei og nei/ja sammenlagt var like over 60% av det totale antallet stemmer, som korresponderte med alle undersøkelsene utført før avstemningen. NFL svarte med å flytte Super Bowl fra Tempe, og holdt en ny avstemning i Kohala på Hawaii den 19. mars 1991, hvor Pasadena i California ble utpekt som vertsby for første gang siden Super Bowl XXI, seks år tidligere. Velgere i Arizona godkjente MLK Day under valget i 1992 hvor velgerne kun trengte å svare Ja eller Nei på hvorvidt delstaten skulle anerkjenne helligdagen. NFL svarte med å gi Super Bowl XXX til Tempe under det årlige møtet i 1993.
Buffalo Bills
Bills gikk inn i Super Bowl XXVII med et håp om å ikke bli det første laget til å tape tre Super Bowls på rad. Laget var igjen proppfullt av Pro Bowlere, da 12 spillere hadde blitt utvalgt til kampen. I seriespillet hadde Buffalos no-huddle offense rangert dem som nummer to i ligaen (6 114 yards) og nummer 1 på løp (2 436). Running back Thurman Thomas satte en personlig rekord med 1 487 yards og ni touchdowns i seriespillet, og han tok også imot 58 pasninger for 626 yards og 3 touchdowns. Running back Kenneth Davis løp for 613 yards, tok imot 15 pasninger for 80 yards, og hadde 251 yards på kickoff returns. Quarterback Jim Kelly fullførte 269 av 462 pasninger for 3 457 yards, 23 touchdowns og 19 interceptions. Wide receiver Andre Reed ledet laget med 65 mottakelser for 913 yards og tre touchdowns, receiver James Lofton hadde 51 mottakelser for 786 yards og seks touchdowns, og wide receiver Don Beebe tok imot 33 pasninger for 554 yards og to touchdowns. Tight end Pete Metzelaars tok også imot 30 pasninger for 298 yards og seks touchdowns. Bills hadde også en av de beste angrepsrekkene i NFL, ledet av Pro Bowlerne Will Wolford, Jim Ritcher og Howard Ballard, sammen med center Kent Hull.
På forsvar var rekken ledet av end Bruce Smith (14 sacks) og nose tackle Jeff Wright (6 sacks, 1 fumble plukket opp), som begge var helt friske etter å ha gått glipp av nesten hele sesongen før på grunn av skader. Bills var igjen ledet av linebacker-trioen Darryl Talley (77 taklinger, 4 sacks), Shane Conlan (66 taklinger, 2 sacks, 1 interception) og Pro Bowler Cornelius Bennett (52 taklinger, 4 sacks, 3 fumbles plukket opp). Lagets secondary fikk hjelp av safety Henry Jones i sitt andre år, som delte førsteplass i NFL med åtte interceptions, som han returnerte for 263 yards og to touchdowns. Safety Mark Kelso hadde 7 interceptions, mens Pro Bowl cornerback Nate Odomes hadde 5. Defensive back Cliff Hicks ledet Bills' special teams, hvor han returnerte 29 punts for 289 yards (#9 i NFL).
Bills jakt på et tredje Super Bowl på rad opplevde noen problemer de da tapte sesongfinalen mot Houston Oilers. På grunn av nederlaget avsluttet Bills sesongen 11–5, som betydde at de ikke vant divisjonstittelen i AFC East som gikk til Miami Dolphins på grunn av tiebrreaker-reglene, og Bills ble dermed et wildcard-lag i sluttspillet. Selv om de vant den første kampen i sluttspillet måtte de vinne to bortekamper for å nå Super Bowl. For å gjøre vondt verre pådro Kelly seg en kneskade i kampen mot Oilers og gikk glipp av de to første sluttspillkampene. Deres første motstander i sluttspillet endte også opp med å være Oilers. En overskrift i en avis i Buffalo beskrev Bills' situasjon: «Bills Begin The Longest Road Today.»
Dallas Cowboys' oppstandelse
Fra til nådde Cowboys sluttspillet 18 av 20 sesonger under hovedtrener Tom Landry, inkludert fem turer til Super Bowl og to seiere. Mot slutten av 1980-årene hadde laget derimot flere dårlige sesonger, inkludert 3–13 i 1988. Jerry Jones kjøpte laget 25. februar 1989 og, i det som da var en kontroversiell avgjørelse, sparket Landry, treneren Dallas hadde hatt i 29 år. Jones erstattet ham med hovedtrener ved University of Miami Jimmy Johnson.
Med Johnson som hovedtrener og Jones som sin egen general manager trodde andre i ligaen at de kunne utnytte ham. Begge manglet erfaring i NFL og istedenfor å ansette trenerassistenter med erfaring i ligaen, valgte de å ansette de som jobbet med Johnson i Miami. I tillegg forsvant de to mennene som tidligere hadde gjort Dallas til et vellykket lag: president Tex Schramm og personalansvarlig Gil Brandt.
Det positive med Cowboys sesongresultat på 3–13 i 1988 var at laget var verst i ligaen, og dermed fikk første pick i NFLs draft i 1989. Jones og Johnson valgte UCLA quarterback Troy Aikman, som eventuelt skulle bli valgt til Pro Bowl seks ganger i løpet av sin karriere. Jones og Johnson begynte umiddelbart å endre på lagets dybdekart for å finne spillere med nok talent til å bygge et vinnerlag. Linebacker Ken Norton Jr., en av få som fremdeles var med laget etter Landrys siste tapende sesong, sa senere at han ofte kunne gå inn i en huddle og møte nye lagkamerater for første gang.
Halvveis i 1989-sesongen gjorde Jones og Johnson igjen noe som sjokkerte mange i ligaen: de byttet sin egen Pro Bowler, running back Herschel Walker, til Minnesota Vikings mot fem veteraner og åtte draft picks. Selv om Cowboys avsluttet -sesongen 1–15, lagets dårligste resultat siden det ble stiftet, var grunnlaget for Cowboys' oppstandelse lagt. Selv om Dallas hadde det dårligste resultatet i ligaen byttet de bort sitt første pick i draftet i 1990 slik at de kunne få reservequarterbacken Steve Walsh i suppleringsdraftet. Med17. pick valgte de running back Emmit Smith, og trioen med Aikman, Smith og wide receiver Michael Irvin (som ble draftet av Landry i 1988) var nå klar. Dallas signerte også tight end Jay Novacek fra Phoenx, som gikk videre til å bli utvalgt til Pro Bowl fem av sine seks år med Cowboys.
Johnson begynte også å bygge laget opp igjen ved å drafte spillere som var kjappe og atletiske. Forsvaret endret fokus til å bli mer aggressive, og angrepet ble designet til å være mer konservativt og unngå feilsteg. I 1990 avsluttet Cowboys sesongen 7–9, men Smith vant NFL Rookie of the Year Award og Johnson ble valgt til NFL Coach of the Year. I 1991 avsluttet Cowboys seriespillet 11–5 og nådde sluttspillet for første gang på seks år.
I avsluttet Cowboys seriespillet 13–3, nest best i ligaen. Til tross for at ingen av lagets forsvarsspillere ble utvalgt til Pro Bowl var Dallas rangert som det beste forsvaret i ligaen (kun 4 278 yards tillatt), #4 i poeng tillatt (243), og #1 mot løp (kun 1 244 yards tillatt), som vekte minner om Cowboys' gamle Doomsday Defense. Forsvarsrekken var ledet av Jim Jeffcoat (10,5 sacks) og Tony Tolbert (8,5 sacks), med fremtidig Hall of Fame pass rusher Charles Haley (seks sacks), som hadde ledet NFC i sacks i 1990 og ble plukket opp av Dallas gjennom en byttehandel med San Francisco. Mens Norton og Defensive Rookie of the Year Robert Jones ledet linebackerne, var lagets solide secondary ledet av defensive backs Kenneth Gant og James Washington, som begge hadde 3 interceptions hver, og cornerback Kevin Smith. Det siste medlemmet av lagets secondary var defensive back Issiac Holt, som Cowboys fikk fra Vikings i bytte mot Walker.