Dette er en underartikkel til Council on Foreign Relations (CFR) som beskriver organisasjonens historie. For en beskrivelse av selve organisasjonen se hovedartikkel.
Tiden frem til 1921: Bakgrunn og oppstart Bakgrunn thumb|right|Cecil Rhodes Historikerne Caroll Quigley og Murray N. Rothbard går begge tilbake til slutten av 1800–tallet når de beskriver det bakteppet organisasjonen ble til mot.To tendenser trekkes frem. Innen britisk politikk hadde Cecil Rhodes fra 1870–tallet av lobbyet mye i den engelskspråklige verden for ideen om en konføderasjon mellom de tidligere og daværende landene i det Britiske koloniveldet. I Rhodes øyne ville dette danne «et imperium så stort at krig aldri mer ville bli nødvendig». Rhodes var i prinsippet villig til å plassere hovedstaden for dette imperiet i Washington. Lord Milner arbeidet tett med Rhodes om ideen om en engelskspråklig konføderasjon. I 1909 grunnla han, sammen med Lionel Curtis og andre medlemmer av Milners barnehage, det Runde Bord-bevegelsen (Round Table movement), for å arbeide videre med denne ideen. Ifølge både Quigley og Rothboard var denne bevegelsen en videreføring av et hemmelig selskap dannet av Rhodes i 1891, Society of the elect, men andre historikere har reist tvil om dette selskapet faktisk ble dannet. I Storbritannia var Runde Bord–gruppen spesielt aktive i planleggingen av en politikk for økonomi og kolonier for etterkrigstiden. I 1915 var Runde Bord–grupper opprettet i de fleste store verdenssentra, også i USA. Blant medlemmene der var blant annet Walter Lippmann og George Louis Beer, som begge fikk stor betydning for dannelsen av CFR. Den britiske delegasjonen til fredsforhandlingene i Paria i 1919, hvor CFR og dens søsterorganisasjon Royal Institute of International Affairs ble dannet, var dominert av Milners barnehage og andre Runde bord–medlemmer.
Den andre tendensen som trekkes frem er en endring i USAs utenrikspolitikk. Frem til siste halvdel av 1800–tallet hadde de amerikanske administrasjonene ført en ikke–intervensjonistisk politikk overfor andre land, en politikk som mange mente var i tråd med de amerikanske idealene om «hvert menneskes frie rett». Denne politikken hadde også røtter i skrifter og nedskrevne taler fra nasjonalhelter fra den amerikanske revolusjonen, som Tom Paine og andre. I 1820 kom Monroedoktrinen, som utvidet USAs interessefelt til å gjelde hele det sør- og nordmerikanske kontinentet (den vestlige hemisfære). Denne doktrinen slo fast at europeiske kolonimakter ikke lengre skulle ha makt i denne delen av verden, og garanterte samtidig fortsatt amerikansk nøytralitet og ikke–intervensjon i Europa og i konflikter mellom kolonimaktene. Monroedoktrinen ble imidlertid ikke skikkelig håndhevet før fra ca 1890. Under den andre Cleveland–administrasjonen gjorde USA en drastisk vending i utenrikspolitikken, med en langt mer aggressiv politisk og økonomisk ekspansjon overfor landene rundt. Spesielt gjaldt dette Latin-Amerika, hvor USA gjorde flere militære intervensjoner mot Frankrike, Storbritannia og Spania. Men også i Asia utvidet USA sine interesser da det invaderte Manila og Filippinene. På slutten av 1890–årene, etter at Storbritannia hadde trukket seg ut av Latin–Amerika, inngikk også USA et samarbeid med Storbritannia om Det fjerne østen, hvor de skulle benytte tropper fra Japan til å overta Tyske og Russiske koloniområder i Kina. Wilson–administrasjonen hadde også blitt gjenvalgt i 1916 på løfter om fortsatt ikke–intervensjon i den europeiske krigen. Opinionen i USAs befolkning var sterkt for tanken om nøytralitet som ledende prinsipp for USAs utenrikspolitikk, mens ledende økonomiske krefter ivret for intervensjon. I løpet av krigen økte både det innen og utenrikspolitiske presset på Wilson om å intervenere mot Tyskland. Wilsons nærmeste personlige rådgiver, Edward M. House (colonel House), var blant dem som presset på for intervensjon. House fikk assistanse til dette fra Walter Lippmann, og fra et annet senere innflytelsesrikt CFR–medlem, Henry L. Stimson (alle tre forøvrig med nære bånd til J.P Morgan.) I 1917 opprettet Wilson, med executive order 2594, en hemmelig komité som skulle vende USAs opinion over til å bli for intervensjon i krigen, kalt komiteen for samfunnsinformasjon (Committee on Public Information), eller Creelkommisjonen (Creel commision). Også her var Lippmann en av medlemmene. Denne gruppen klarte i løpet av et halvt år å vende USAs opinion til å ønske amerikansk intervensjon i krigen, og ses på som en av de første store suksessene innen moderne PR.
CFRs forløper – The inquiry thumb|right|Edward M. House, 1919 Den første direkte forløperen til organisasjonen finner man i The inquiry, en arbeidsgruppe bestående av ca. 150 fremtredende intellektuelle. Denne gruppen ble satt sammen i hemmelighet sent i 1917, og den fikk i oppgave å produsere rapporter for president Woodrow Wilson om de internasjonale politiske forholdene som ville oppstå når Tyskland endelig var beseiret. Gruppen ble rekruttert, og gjennom oppstarten også organisert, av Walter Lippmann. Den produserte mer enn 2000 dokumenter, og arbeidet ble en del av grunnlaget for de 14 punktene Wilson presenterte ved krigens avslutning. Hvor alvorlig Wilson selv tok gruppens arbeid er et spørsmål som debatteres. Det bemerkes at ideen om opprettelsen av the Inquiry hadde blitt presset på ham av Edward M. House.
Arbeidsgruppen var en del av USAs delegasjon til forhandlingene om Versaillestraktaten ved fredskonferansen i Paris (1919), men det er usikkert hvor stor innflytelse medlemmene hadde på konferansen. En rekke uformelle og formelle diskusjoner og møter ble likevel holdt, og nettverk ble bygget. På Hotell Majestic den 30. mai 1919 besluttet en gruppe britiske og amerikanske diplomater og intellektuelle å danne et britisk–amerikansk «Institutt for internasjonale forhold» (Institute of International Affairs), med en avdeling i London og en avdeling i New York, for å videreføre de positive erfaringene de hadde fra møtene under konferansen, og for å styrke et britisk–amerikansk samarbeid.
Tilstede var blant annet House, George Louis Beer, Paul Warburg, Herbert Hoover, Harold Temperley, Lionel Curtis, Lord Eustace Percy, Christian Herter, og akademikerne James Thomson Shotwell fra Columbia University, Archibald Cary Coolidge fra Harvard, og Charles Seymour fra Yale.
Oppstart i England og USA thumb|right|Elihu Root Etter at gruppen fra Hotel Majestic kom tilbake til USA, så de at det var dannet flere nettverk i USA med et tilsvarende formål som deres, blant andre hadde Andrew Carnegie grunnlagt sitt Carnegie Endowment for International Peace (CEIP) i 1910. Gruppen valgte etterhvert å slutte seg sammen med en gruppering kalt Council on Foreign Relations, som var ledet av Elihu Root, utenriksminister under Theodore Roosevelt, vinner av Nobels fredspris i 1912, og også president for CEIP fra 1910 til 1925. CFR bestod av 108 finansfolk, industrialister og internasjonale advokater fra New York. I likhet med the Inquiry hadde også denne organisasjonen blitt opprettet for å utrede mulighetene for etterkrigstiden, men da sett fra et forretningsmessig synspunkt. For gruppen fra Hotel Majestic ble det sett som positivt å få tilført den finansielle handlekraften som CFR representerte. Den 29. juli 1921 ble de to organisasjonene slått sammen under navnet Council on Foreign Relations.
Kombinasjonen av akademisk ekspertise, statsledere og diplomatiske kontakter, med praktiske forretningsinteresser og finansfolk, gav organisasjonen dens egenart og denne strukturen har blitt opprettholdt frem til i dag.
Den engelske avdelingen som ble avtalt opprettet på Hotell Majestic kom i gang tidligere enn CFR, under navnet Royal Institute of International Affairs i 1920 (kjent også som Chatham House). Det var imidlertid enighet mellom de to organisasjonene om at det ikke var ønskelig å slå dem sammen. Tvert imot ønsket begge organisasjonene å reservere seg til kun å oppta medlemmer fra sine egne respektive land.
1922–37 Formulering av arbeidsmetoder Organisasjonen Blant de første diskusjonstemaene som ble tatt opp var åpenhet rundt organisasjonens arbeid. Det ble bestemt at alt arbeid internt i CFR skulle være konfidensielt. Et unntak fra dette var CFRs første internasjonale foredragsholder, Georges Clemenceau, som hadde ledet fredsforhandlingene i Paris. Dette seminaret ble holdt for åpne dører og under stor publisitet.
Finansieringen av CFR skjedde hovedsakelig gjennom et sponsorprogram hvor 29 firmaer deltok. Dette gav et solid overskudd, og organisasjonen realiserte en aksjeportofolie verd 300 000$ like før børskrakket i 1929. Dette brukte den til å kjøpe et permanent hovedkvarter, en femetasjes bygård på 45 East 65th Street i New York.
Medlemsmassens sammensetning thumb|left|John Foster Dulles Det nye CFR oppgav i sin første årsrapport i 1922 at organisasjonen hadde «sikret finansiell støtte til de første årene, og hadde 300 nøye utvalgte medlemmer.» Ved siden av medlemmer av de forutgående organisasjonene inkluderte dette nye og lovende personer som Herbert H. Lehman, W. Averell Harriman, og John Foster Dulles. CFR var fra starten av partipolitisk uavhengig. Organisasjonen var sekulær, og tillot også jøder å være medlemmer, noe som var mindre vanlig på den tiden. Organisasjonen var generelt mer opptatt av medlemmenes karrierepotensial og maktposisjoner, enn den var av deres sosiale klasse. Kvinnelige medlemmer var derimot et spørsmål som ikke ble diskutert. Det kan påpekes at organisasjonens ledelse i stor grad var dominert av ansatte hos, og støttespillere til, John Piermont (JP) Morgan. Dette skal ha endret seg ved avslutningen av annen verdenskrig, hvor maktbalansen tippet mer i favør av støttespillere til Rockefeller-familien.
Arbeidsmetoder Grunnleggerne av CFR var oppmerksom på at opinionen er en viktig faktor i demokratiet, men det var noe usikkerhet rundt hvordan denne burde formes og uttrykkes. Organisasjonens britiske motpart uttalte at «den rette offentlige mening blir hovedsakelig produsert av et lite antall mennesker som er i nær kontakt med fakta, og har gjennomtenkte synspunkter på de aktuelle spørsmålene». Innen CFR var der enighet om dette, og det ble valgt å følge en tilsvarende strategi. Organisasjonen startet formelle studiegrupper, som fikk navnet the Rockefeller Studies Program, og mindre formelle diskusjonsgrupper. Disse var ledet av en mentor som brukte dem til å teste teorier og analyser, for så å publisere sine synspunkter under eget navn, og som sitt eget arbeid. Formålet var sjelden en uttalelse fra gruppene, eller fra CFR selv, men CFR stod gjerne for publiseringen.
I september 1922 lanserte også organisasjonen journalen Foreign Affairs med fire årlige utgaver. Abonnement på journalen var åpent også for ikkemedlemmer. Den ble en suksess, og hadde etter et halvt år et opplag på 5000. Andre publikasjoner ble etterhvert også dannet, blant annet de årlige The United States in World Affairs, Foreign Affairs Bibliography, og Political Handbook of the World. Publikasjonene tok for seg verdenspolitikken sett fra et amerikansk perspektiv, og var ikke primært rettet mot et internasjonalt publikum. Redaktør var professor i Det nære østens historie ved Harvard, Archibald Cary Coolidge. Han ble i 1928 etterfulgt av Hamilton Fish Armstrong, som fortsatte som redaktør frem til 1970.
Arbeidsområder Blant de tidlige emnene for studiegruppe–programmet var situasjonen i forhold til bolsjevismen. En studiegruppe om dette ble dannet i 1923, foranlediget av Lenins nye økonomiske politikk, som så ut til å åpne for utenlandske investeringer. Halve studiegruppen bestod av representanter for firmaer som hadde gjort forretninger i det tidligere Russland. Gruppens konklusjon var at det var trygt å investere, men at det ikke burde gjøres med et langsiktig perspektiv.