Pickett's Charge (engelsk for «Picketts angrep») var et infanteriangrep beordret av den konfødererte generalen Robert E. Lee mot Unionens generalmajor George G. Meades stillinger på Cemetery Ridge den 3. juli 1863, den siste dagen av slaget ved Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen. Angrepets kommandant, generalløytnant James Longstreet, forutså at det ville bli mislykket, og det kan hevdes at det var en unngåelig tabbe som Sørstatenes krigsforetak aldri helt reiste seg fra. Det fremste punktet til angrepet har blitt henvist til som Konføderasjonens høyvannsmerke. Angrepet er oppkalt etter generalmajor George Pickett, en av de tre konfødererte generalene som ledet angrepet under Longstreet.
Etter at konfødererte angrep på begge Unionens flanker mislyktes dagen og natten før, var Lee fast bestemt på å slå til mot Unionens sentrum den tredje dagen. Natten til 2. juli forutså general Meade i et krigsråd at Lee ville prøve et angrep mot hans linjer i sentrum morgenen etter.
Før angrepet satte den konfødererte hæren i gang et massivt artilleribombardement som skulle svekke Unionens forsvar og ødelegge dets artilleri, men det var stort sett ineffektivt. Rundt 12 500 menn i ni infanteribrigader rykket frem over 1,2 km åpen mark under tung beskytning fra Unionens artilleri og infanteri. Noen konfødererte soldater klarte å bryte seg gjennom den lave steinmuren som skjulte mange av unionssoldatene, men de kunne ikke holde området og ble slått tilbake med over 50% døde og sårede, et massivt nederlag som gjorde slutt på det tre dager lange slaget og Lees felttog i Pennsylvania.Pfanz, s. 44-52. Da han flere år senere ble spurt om hvorfor angrepet ved Gettysburg slo feil, sa general Pickett: «Jeg har alltid trodd at yankeene hadde noe med det å gjøre.»Boritt, s. 19.
Planer og kommandostrukturer Angrepet var planlagt med bruk av tre konfødererte divisjoner ledet av generalmajor George Pickett, brigadegeneral J. Johnston Pettigrew og generalmajor Isaac R. Trimble som bestod av styrker fra generalløytnant James Longstreets første korps og generalløytnant A.P. Hills tredje korps. Pettigrew ledet brigader fra generalmajor Henry Heths gamle divisjon, under oberst Birkett D. Fry (Archers brigade), oberst James K. Marshall (Pettigrews brigade), brigadegeneral Joseph R. Davis og oberst John M. Brockenbrough. Trimble som ledet generalmajor William Dorsey Penders divisjon, hadde brigadene til brigadegeneralene Alfred M. Scales (midlertidig ledet av oberst William Lee J. Lowrance) og James H. Lane. To brigader fra generalmajor Richard H. Andersons divisjon (Hills korps) skulle støtte angrepet på høyre flanke. Disse var brigadegeneral Cadmus M. Wilcox og oberst David Lang (Edward A. Perrys brigade.Eicher, s. 544-46.
Målet for det konfødererte angrepet var sentrum av Unionens Army of the Potomacs II Corps, ledet av generalmajor Winfield S. Hancock. Midt i sentrum var divisjonen til brigadegeneral John Gibbon med brigadene til brigadegeneral William Harrow, oberst Norman J. Hall og brigadegeneral Alexander S. Webb. Natten til 2. juli sa general Meade til Gibbon i et krigsråd at Lee ville forsøke et angrep på Gibbons sektor morgenen etter.Sears, s. 345. Nord for denne stillingen var brigader fra divisjonen til brigadegeneral Alexander Hays, og mot sør var generalmajor Abner Doubledays divisjon fra I Corps, inkludert 2nd Vermont Brigade under brigadegeneral George J. Stannard og 121st Pennsylvania Regiment under oberst Chapman Biddle. General Meades hovedkvarter var rett bak linjene til II Corps, i det lille huset som var eid av enken Lydia Leister.
Det spesifikke objektivet for angrepet har vært kilde for kontrovers. Tradisjonelt har «the copse of trees» (et lite skogholt) på Cemetery Ridge blitt utpekt som det visuelle landemerket for angrepsstyrken. Behandling av temaet som i filmen Gettysburg fra 1993 har fortsatt å popularisere dette synet som har sin opprinnelse i verket Gettysburg Battlefield av historikeren John B. Bachelder i 1880-årene. Men nyere forskning, inkludert utgitte verk av historikere fra Gettysburg National Military Park, har antydet at Lees mål faktisk var Ziegler's Grove på Cemetery Hill, en mer fremtredende og svært synlig gruppe av trær i underkant av 300 meter nord for skogholtet. Den omdiskuterte teorien foreslår at Lees generelle plan for angrepene den andre dagen (erobringen av Cemetery Hill) ikke hadde endret seg den tredje dagen, og at angrepene den 3. juli også hadde som mål å sikre høyden og nettverket av veier som den kontrollerte. «Copse of trees» som nå er et fremtredende landemerke, var under 3 meter høy i 1863, kun synlig fra en del av angrepskolonnene fra visse deler av slagmarken.Harman, pp. 63-83.
Fra begynnelsen av planleggingen gikk ting galt for Konføderasjonen. Mens Picketts divisjon ennå ikke var blitt brukt ved Gettysburg, ga A.P. Hills helse grunn til bekymring, og han deltok ikke i utvelgelsen av sine styrker som skulle bli brukt for angrepet. Noen i Hills korps hadde deltatt i lette kamper den 1. juli og ikke i det hele tatt den 2. juli. Men styrkene som hadde deltatt i harde kamper den 1. juli, endte opp med å delta i angrepet.Coddington, s. 461, 489.
Angrepet er kjent som Pickett's Charge, men den overordnede kommandoen ble gitt til James Longstreet, og Pickett var en av hans divisjonskommandanter. Lee fortalte Longstreet at Picketts opplagte divisjon skulle lede angrepet, derfor passer navnet, men noen nyere historikere har brukt navnet Pickett-Pettigrew-Trimble Assault eller, mindre vanlig, Longstreet's Assault for å gi æren (eller skylda) mer rettferdig. Siden Hill var satt ut av spill, ble Pettigrews og Trimbles divisjoner delegert til Longstreets kommando. General Picketts navn er dermed blitt knyttet til en angrep hvor han ledet bare rundt en tredjedel av mennene og var underordnet sin korpskommandant. Picketts menn var nesten utelukkende fra Virginia, mens de andre divisjonene bestod av styrker fra Nord-Carolina, Mississippi, Alabama og Tennessee. Støttetroppene under Wilcox var fra Alabama og Florida.Eicher, s. 544.
Samtidig med infanteriangrepet planla Lee en kavaleriaksjon bak ryggen på Unionen. Generalmajor J.E.B. Stuart ledet sin kavaleridivisjon mot øst, forberedt på å utnytte Lees ønskede gjennombrudd ved å angripe Unionen i ryggen og forstyrre kommunikasjonslinjene (og retretten) langs Baltimore Pike.Sears, s. 391.
Til tross for Lees håp om en tidlig start, tok det hele morgenen å flytte angrepsstyrken i posisjon. Hverken Lees eller Longstreets hovedkvarter sendte ordrer til Pickett om å ha sin divisjon på slagmarken ved daggry. Historikeren Jeffrey D. Wert legger skylden for denne forglemmelsen på Longstreet og beskriver den enten som en misforståelse av Lees muntlige ordrer eller en tabbe.Wert, s. 98-99. Noe av den massive kritikken over prestasjonene til Longstreet ved Gettysburg fra etterkrigstidens Lost Cause-forfattere peker på denne forglemmelsen som bevis på at Longstreet med overlegg undergravde Lees plan for slagetGallagher, s. 141.
Helt til høyre i unionslinja raste et syv timer langt slag om kontrollen over Culp's Hill. Lees intensjon var å synkronisere sine offensiver på tvers av slagmarken, for å forhindre Meade fra å konsentrere sin tallmessig overlegne styrke, men angrepene var dårlig koordinert, og generalmajor Edward Johnsons angrep mot Culp's Hill stilnet av akkurat idet Longstreets kanonade begynte.Coddington, s. 454-55.
Artilleribombardementet thumb|300px|Kanoner som representerer Hancocks forsvar som ble stormet av Pickett's Charge. General Lee håpet at en kraftig og velorganisert kanonade av Unionens sentrum skulle ødelegge Unionens artilleribatteri før infanteriangrepet. Batteriet utgjorde en trussel for angrepet og kunne beseire det. En kanonade kunne også demoralisere unionsinfanteriet. Men en kombinasjon av utilstrekkelig artillerilederskap og dårlig utstyr dømte bombardementet fra begynnelsen av. Longstreets korpsartillerisjef, oberst Edward Porter Alexander, hadde i praksis kommandoen på slagmarken. Lees artillerisjef, generalmajor William N. Pendleton, spilte ikke en større rolle enn å forhindre en effektiv plassering av artilleriet til de to andre korpsene. Til tross for Alexanders forsøk, var der for lite konsentrasjon i den konfødererte ildgivningen på objektet.Sears, s. 377-80; Wert, s. 127; Coddington, s. 485.
Bombardementet den 3. juli var sannsynligvis det største i krigenSymonds, s. 214: «Det kan godt ha vært den høyeste menneskelagte lyden på det nordamerikanske kontinentet før detoneringen av den første atombombe ved Alamogordo i New Mexico.» med hundrevis av kanoner på begge sider som skjøt mot linjene i nesten to timerHess, s. 162, bestrider de to timene det skal ha vart, ved å skrive at bombardementet stort sett var over kl. 14.00. fra kl. 13.00. Det var mellom 150 og 170Anslag over antallet kanoner som ble satt inn varierer. Coddington, s. 493: «over 150»; Eicher, s. 543: 159; Trudeau, s. 452: 164; Symonds, s. 215: «mer enn 160»; Clark, s. 128, «rundt 170»; Pfanz, s. 45: «170 (vi kan ikke vite det eksakte antallet).» Alle er enige i at omtrent 80 kanoner som var tilgjengelig i Army of Northern Virginia, ikke ble brukt under bombardementet. konfødererte kanoner som skjøt fra en linje på over 3 km. Det startet i sør ved Peach Orchard og gikk stort sett parallelt med Emmitsburg Road. Den konfødererte brigadegeneralen Evander M. Law skrev at «kanonaden i sentrum... gav en av de mest fantastiske slagscenene som ble bevitnet i krigen. Se opp dalen mot Gettysburg, høydene på begge sider var dekket med flammekroner og røyk, mens 300 kanoner, rundt likt fordelt mellom de to høydedragene, spydde sine jernhagl på hverandre.Eicher, s. 543.»
Til tross for intensiteten var ildgivningen stort sett ineffektiv. Konfødererte granater gikk stort sett over infanteriets frontlinjer, og røyken som dekket slagmarken skjulte dette fra kanonskytterne. Unionens artillerisjef, brigadegeneral Henry Jackson Hunt, hadde bare rundt 80 kanoner tilgjengelig til å foreta motild med. De geografiske trekkene til unionslinja hadde begrenset områder for effektive kanonstillinger. Han beordret også at ildgivningen skulle stanses for å spare på ammunisjonen, og Alexander tolket dette som at mange av batteriene var blitt ødelagt. Hunt måtte stå i mot de sterke argumentene til general Hancock som krevde at Unionen skjøt tilbake for å heve moralen til infanteristene som lå i skjul under Alexanders bombardement. Selv Meade ble påvirket av artilleriet, Leister-huset var offer for jevnlige skudd som gikk for langt, og han måtte evakuere med sin stab til Powers Hill.Sears, s. 397-400; Coddington, s. 497; Hess, s. 180-81; Clark, s. 135.
Dagen var varm, 31 °C etter en beretningSears, s. 383. Temperaturen ble tatt kl. 14.00 av professor Michael Jacobs ved Gettysburg College., og fuktig, og de konfødererte led under den varme sommersola og fra Unionens motild mens de ventet på ordren om å rykke frem. Da kanonene til Unionen skjøt over målet sitt, traff de ofte de konsentrerte gruppene av infanteristene som ventet i skogene ved Seminary Ridge eller i de grunne forsenkningene bak Alexanders kanoner, noe som førte til betydelige tapstall før angrepet begynte.Hess, s. 151.
Fra begynnelsen av motsatte Longstreet seg angrepet. Han foretrakk sin egen plan om en strategisk bevegelse rundt Unionens venstre flanke. Han hevder å ha sagt til Lee:
Longstreet lette etter måter å unngå å beordre angrepet ved å forsøke å gi ansvaret til unge oberst Alexander, men han gav til slutt ordren selv uten å si den høyt. Da Alexander informerte Pickett om at han begynte å ha farlig lite ammunisjon, nikket Longstreet nølende på Picketts forespørsel om å sette i gang. For Pickett var der så godt som intet konføderert artilleri med ammunisjon tilgjengelig til å støtte hans angrep med.Coddington, s. 500-02.
Infanteriangrepet