Tet-offensiven var en større offensiv under Vietnamkrigen som besto av en serie trefninger. I en stor fellesoperasjon utførte den nordvietnamesiske hær og FNL offensiven, med start på natten mellom 30. og 31. januar 1968, som det året var Tết Nguyên Đán, det vietnamesiske nyttår. Offensiven gikk i forskjellige faser, den første fram til begynnelsen av mars, den andre åpnet 5. mai varte fram denne måneden, mens den siste begynte 17. august og varte fram til 23. september samme år.

Offensiven medførte militær aktivitet i de fleste større byer i Sør-Vietnam og angrep mot den amerikanske basen utenfor byen Khe Sanh. Slaget ved Khe Sanh regnes normalt som separat for Tet-offensiven, men skjedde omtrent samtidig. Selv om det ikke var planlagt som en del av offensiven må det sees som et ledd i en helhetlig strategi. For å overraske den sørvietnamesiske hæren og de amerikanske styrkene foreslo kommunistene allerede den 19. oktober 1967 en 7 dagers våpenhvile i forbindelse med feiringen av nyttår, fra 27. januar til 3. februar 1968.

Mange av kommunistenes angrep var dårlig koordinerte, noen av dem bar preg av selvmordsangrep, som for eksempel angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon. Det sørvietnamesiske og amerikanske svaret på offensiven var ujevnt, mye på grunn av svikt i tolkningen og koordineringen av etterretningsmaterialet som var samlet inn. Man mente at Khe Sanh ville være det viktigste målet i denne perioden, og i Operasjon Niagara ble tusenvis av sensorer spredd i jungelen rundt basen for å øke sikkerheten. Amerikansk etterretning kom frem til at det var minst 15 000 medlemmer av Den nordvietnamesiske hæren i området.

Den nordvietnamesiske strategien mini|left|Forsyningslinjene langt Ho Chi Minh-stien var en forutsetning for offensiven

Det nordvietnamesiske kommunistpartiet var splittet i synet på hva de skulle prioritere. Den sovjetvennlige fraksjonen ville prioritere forhandling og oppbygging av sosialismen i Nord. De klaget over den amerikanske bombingen som påførte Nord-Vietnam store økonomiske tap. Samtidig krevde krigen ufattelig mange liv. Den militante Kina-orienterte fraksjonen ville derimot sette i gang en stor offensiv som de håpet ville tvinge fiendene i kne. I løpet av 1967 vippet balansen mellom de to fraksjonene. Den militante fraksjonen, med Le Duan i spissen, fikk overtak og renset partiet av krigsmotstanden ved å fengsle de moderate i partiet.Lawrence 2008. The Vietnam war. p 119

I 1967 hadde det nordvietnamesiske kommunistpartiet bestemt at krigen måtte vinnes med militære midler. Man ønsket å få en rask slutt på krigen, og det er antatt at offensiven ble fremskyndet av at man ikke regnet med at Hồ Chí Minh ville leve så mye lenger, slik at man forsøkte å la ham få oppleve en stor seier før han gikk bort. Selv hadde Ho Chi Minh advart mot den urealistiske angrepsplanen som risikerte store tap.

General Võ Nguyên Giáp hadde i samarbeid med general Nguyen Chi Thanh laget en plan med tre faser. Imidlertid gikk han etter hvert selv imot denne da han mente den ikke var gjennomførbar. I den første fasen skulle Den nordvietnamesiske hæren angripe grenseregioner i Sør-Vietnam for å trekke amerikanske styrker vekk fra byene. Dette ville koste nordvietnameserne dyrt i tap av soldater, men ville være verdt prisen. I den neste fasen skulle FNL angripe byer i Sør-Vietnam, hvilket ville drive sivilbefolkningen til å gjøre opprør mot amerikanerne og den sørvietnamesiske regjeringen. Amerikanerne ville da bli presset til å evakuere. I fase tre skulle Den nordvietnamesiske hær og FNL drepe flest mulig av de flyktende amerikanerne, både som hevn og for å avskrekke ytterligere intervensjon.

Det var planlagt at ansvaret for drap på de flyktende amerikanere skulle legges på sivilbefolkningen, slik at de selv kunne fremheve at de fulgte Genèvekonvensjonen. Denne delen av planen falt imidlertid sammen da offensiven ikke utløste noe folkelig opprør, og FNL ble i stedet jaget og straffet for påståtte krigsforbrytelser gjennom omfattende massedrap i Huế.

Militært sett falt planen sammen av to grunner. For det første var amerikanerne betraktelig mer mobile enn motparten, og de klarte derfor å komme seg tilbake til byene etter raidene i grenseområdet. Dernest var analysen av stemningen blant folket i Sør-Vietnam fullstendig gal. I stedet for å gjøre opprør deltok mange aktivt i kampene mot nordvietnameserne og FNL. I boken History of the Bulwark B2 Theatre fra 1982, beskriver også general Trần Văn Trà, som p denne tiden var øverstkommanderende for FNL, hvordan det nordvietnamesiske politbyrået overvurderte egen slagkraft, og tilsvarende undervurderte USA og Sør-Vietnams hær.

Forberedelse Forberedelsene til offensiven begynte allerede sommeren 1967 gikk gjennom resten av året. I januar 1968 var 81 000 tonn med materiell og ytterligere 200 000 soldater fraktet sørover gjennom Ho Chi Minh-stien. En del av forberedelsene var å forsyne FNL-enhetene med nye sovjetisk-produserte AK-47 og RPG-2 granatkastere, noe som økte deres ildkraft langt over hva den sørvietnamesiske hæren ARVN på den tid rådde over. For å trekke fokus bort fra oppbyggingen og skape forvirring, lanserte Nord-Vietnam en diplomatisk offensiv hvor utenriksminister Trinh uttalte 30. desember 1967 at de ville starte fredsforhandlinger dersom USA avblåste bombingen av Nord- Vietnam. Denne uttalelsen startet en stor diplomatisk aktivitet, men førte ikke fram til noe som helst.

Offensiven mini|left|Sivile i Dinh Tuong-provinsen flykter fra kampene mini|Sørvietnamesiske soldater under kampene om Saigon mini|Amerikanske soldater i stillinger under Tet-offensiven Kampene startet for tidlig i forhold til planen, da enheter den 29. januar angrep fire byer. Hovedoffensiven startet mer enn et døgn senere, men de tidlige angrepene hadde ført til at amerikanerne og sørvietnameserne var oppmerksomme på at et stort angrep var på vei.

De fleste provinshovedsteder, fem av de seks autonome byene og 58 andre store byer ble angrepet. Blant de viktigste angrepspunktene var Ban Ma Thuot, Quang Nam, Dalat, My Tho, Can Tho, Ben Tre, Nha Trang, og Kon Tum, samt de to eneste steder for angrepene hadde betydelig suksess, Saigon og Huế. Håpet om et folkelig opprør falt i grus nesten med en gang, da det ble klart at folk støttet opp om den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn hva myndighetene i Hanoi hadde regnet med.

Huế

Huế ble angrepet av to nordvietnamesiske bataljoner, og denne offensiven kom overraskende på de sørvietnamesiske forsvarerne. Allerede det første døgnet måtte de trekke seg ut av byen, og de nordvietnamesiske styrkene kunne heise FNLs flagg over det gamle citadellet, det keiserlige palasset i Huế.

Flere tusen sivile som ble antatt å være fiendtlig innstilt mot kommunistene, inkludert embetsmenn, religiøse ledere og utenlandske borgere, ble henrettet i det som har blitt kjent som Huế-massakren. Byen ble ikke tatt tilbake før slutten av februar. Noe av årsaken til at det tok så lang tid å gjenerobre den var at amerikanerne nølte med å bruke artilleri og luftangrep i så stor grad som andre steder, på grunn av byens historiske og kulturelle verdi. I stedet sendte man inn US Marines, som tok byen gate for gate. Det siste stedet i byen som var under nordvietnamesisk kontroll var det befestede citadellet, det keiserlige palass. Kampene om komplekset varte i fire dager. Nordvietnameserne mistet omkring 7500 mann, mens amerikanerne og sørvietnameserne mistet 482.

Slaget om Huế er fremstilt i Stanley Kubricks film Full Metal Jacket fra 1987. Den sørvietnamesiske forfatteren Nhã Ca fortalte om hvordan den sivile befolkningen opplevde Huế under Tetoffensiven i boken "The mourning headband for Hue".

Saigon

mini|left|Saigon under offensiven

Flere steder i og rundt Saigon ble angrepet av omkring fem bataljoner fra Den nordvietnamesiske hæren, under ledelse av Trần Văn Trà. Det totale nordvietnamesiske tapet i disse to angrepene var mer enn 1100 mann.

Hovedmål Selv om Saigon var hovedmålet for den nordvietnamesiske offensiven, tok de ikke sikte på å innta hele byen under denne.Wiest, Andrew: The Vietnam War, 1956–1975, side 41, London: Osprey Publishers, 2002, ISBN 1841764191. I stedet konsentrerte de seg om noen hovedmål i Saigon. Ett av de seks hovedmålene var amerikansk - den amerikanske ambassaden - mens de fem andre var sørvietnamesiske: den sørvietnamesiske generalstabens hovedkvarter, Tân Sơn Nhất lufthavn, presidentpalasset, den sørvietnamesiske marines hovedkvarter og den nasjonale radiostasjonen.Willbanks, James H.: The Tet Offensive: A Concise History, side 32-36, New York: Columbia University Press, 2008, ISBN 023112841X.

Flybaser Flybasen Tân Sơn Nhất, nordvest i byen og som også huset den sørvietnamesiske generalstaben, ble angrepet av omkring 700 mann, og ble forsvart i harde kamper hvor amerikanerne mistet 110 mann. Tilfeldigvis sto det på basen en kampklar avdeling med sørvietnamesiske fallskjermstyrker som ventet på å bli fraktet til Da Nang, og denne ble satt inn i kampene og stanset angriperneHoang Ngoc Lung: The General Offensives of 1968–69, side 40, McLean VA: General Research Corporation, 1978

En annen flybase, Bien Hoa, ble også angrepet, og her ble tyve fly ødelagt. Samtidig med disse hovedangrepene, gikk lokale FNL-grupper til angrep på lokale politistasjoner, samt byen hovedpolitistasjon.

Den nasjonale radioen Det viktigste målet for FNL var imidlertid den nasjonale radiostasjonen, en av offensivens hovedmål, hvor de skulle erobre denne og spille av et opptak av Hồ Chí Minh som erklærte at byen var frigjort og oppfordret til et nasjonalt opprør resten av Sør-Vietnam. Bygningen ble erobret, og holdt i seks timer, men okkupantene var ikke i stand til å spille av opptaket fordi linjene fra studioet til kringkastingstårnet, som var plassert et annet sted, ble kuttet umiddelbart etter at radiostasjonen falt.

Den amerikanske ambassaden alt=|miniatyr|Ambassadebygningen med skader etter angrepet Et av de mest spektakulære angrepene i offensiven kom da 19 sprengingseksperter fra FNL kl 02.45 31. januar angrep den nybygde amerikanske ambassaden som lå i Thong Nhut-boulevarden (i dag Le Duan) nr 4 på hjørnet av Thong Nhut og Mac Dinh Chi-gaten. Denne ble åpnet i september året før, og var lagt inne på et m² stort område som var avstengt med en 2,4 meter høy mur. Ambassadeområdet var delt i to adskilte sikkerhetssoner, adskilt med en mur og stålport mellom konsulat-avdelingen og ambassadens øvrige kontorer.Oberdorfer,Don: Tet!: The Turning Point in the Vietnam War, side 9-12, The Johns Hopkins University Press, 1971 ISBN 0-8018-6703-7 Den nye ambassaden var en av byens høyeste bygninger da den sto ferdig og ble anlagt etter at den tidligere ambassaden i Hàm Nghi-boulevarden nr 39 hadde blitt utsatt for en bilbombe 30. mars 1965 som drepte 21 mennesker og skadet ytterligere 183 andre.

FNL-gruppen hadde samlet seg umiddelbart etter midnatt i et bilverksted i Phan Thanh Gian gaten 59 hvor de fikk tildelt våpen og de siste instruksjonene. De dro til ambassaden i en lastebil og en taxi, og da taxien rundt hjørnet fra Mac Dinh Chi-gaten og inn i Thong Nhut-boulevarden, åpnet gruppen ild mot de to amerikanske ambassadevaktene ved porten. Vaktene besvarte ilden, stengte stålporten og varslet at de var under angrep. mini|left|120px|Hullet i muren rundt ambassaden