thumb|300px|Marloes Sands, Pembrokeshires nasjonale kystpark i Wales. thumb|300px|Ruinene av festningen Oxwich Castle fra 1500-tallet ved halvøya Gower i Wales. Wales' historie begynner med ankomsten av mennesker til området for tusener av år siden. Neandertalere levde i det som i dag er Wales, eller Cymru på walisisk, for minst 230 000 år siden mens homo sapiens, som dagens moderne menneske nedstammer fra, kom for rundt 29 000 år siden.Davies, J. A.: History of Wales, ss. 3–4. Imidlertid dateres fortsatt beboelse av moderne mennesker fra perioden etter den siste istiden for rundt 9000 år f.Kr., og Wales har mange levninger fra meolitisk, neolittisk, og bronsealderens tid. I løpet av jernalderen var området, som hele øya Storbritannia sør for Firth of Forth, dominert av britonere og brytoniske språk, det som ettertiden har karakterisert løselig som keltere.Koch, ss. 291–292. Romerne, som begynte sin erobring av Britannia i år 43, drev krigføring i hva som i dag er nordøstlige Wales i år 48 mot en folkestamme kalt dekeanglere, og fikk total kontroll over regionen kjent som den romerske provinsen Britannia med deres seier over ordovikere i år 79. Romerne forlot øya på 400-tallet, noe som åpnet døren for angelsaksere til å invadere og bosette seg. Deretter begynte den brytoniske språkene og kulturen å flises opp, og flere særskilte grupper og folk ble dannet. Det walisiske folket var den største av disse gruppene, og er generelt diskutert uavhengig fra andre overlevende brytonisketalende folk etter 1000-tallet.
thumb|left|Kart over cantrefi i middelalderens Wales. Et antall kongedømmer ble dannet i tiden etter at romerne trakk seg ut av Wales. Mens den mest mektige herskeren var anerkjent som «konge av britonene» (senere Tywysog Cymru: leder eller fyrste av Wales), og en del herskere strakte sin kontroll over andre walisiske territorier og inn vestlige England, var det ingen av dem som greide å forene Wales i lengre tidsrom. Gjensidig ødeleggende kamper og stridigheter og ytre press fra de engelske og senere av de normanniske erobrerne førte til at de walisiske kongedømmene gradvis kom inn under hælen på den engelske krone. I 1282 førte dødsfallet til Llywelyn den siste til erobringen av fyrstedømmet Wales av kong Edvard I av England; senere fikk arvingen til den engelske monarken tittelen «fyrste av Wales». Waliserne startet flere opprør mot det engelske styret, det siste betydningsfulle ble ledet av Owain Glyndŵr tidlig på 1400-tallet. På 1500-tallet gjennomførte kong Henrik VIII av England, selv av walisisk avstamming, Laws in Wales Acts 1535–1542, en rekke lover som innlemmet walisiske lover i engelske og innførte engelsk administrasjon i Wales i den hensikt å skape et enhetlig rike. Under engelsk autoritet ble Wales en del av Kongeriket Storbritannia i 1707 og deretter Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i 1801. Dog beholdt waliserne sitt språk og kultur til tross for tung engelsk dominans. Utgivelsen av den første walisiske oversettelsen av Bibelen av William Morgan i 1588 ble meget betydningsfullt for å fremme walisisk som et litterært språk.Davies, John (red.) (2008): The Welsh Academy Encylopaedia of Wales. Cardiff: University of Wales Press. Side 572. ISBN 978-0-7083-1953-6.
1700-tallet så begynnelsen på to endringer som i stor grad kom til å påvirke Wales; den walisiske metodistisk fornyelse, noe som førte til at landet religiøst sett vendte seg mot en økende grad vekk fra Den engelske kirke, og den industrielle revolusjon. I løpet av 1800-tallet opplevde særlig sørøstlige Wales en rask industrialisering og en dramatisk vekst i befolkningsantallet som et resultat av en eksplosjon i kull- og jernindustrien.Williams G.A.When was Wales? Side 174 Disse industriene fikk nedgang på 1900-tallet mens nasjonale følelser og interesse i selvbestemmelse vokste. Labour Party (Arbeiderpartiet) erstattet Liberal Party (Det liberale partiet) som den dominerende politisk kraft på 1940-tallet mens nasjonalistpartiet Plaid Cymru fikk framdrift å 1960-tallet. I en folkeavstemning i 1997 godkjente walisiske velgere overgangen av regjeringsansvaret til en nasjonalforsamling for Wales, som første gang kom sammen i 1999.
Forhistoriske Wales
De tidligste kjente menneskelige levninger som er blitt avdekket i dagens Wales er en kjeve av en neandertaler som ble funnet ved det paleolittiske funnstedet Bontnewydd i dalen til elven Elwy i nordlige Wales. Eieren av dette kjevebeinet levde for rundt 230 000 år siden i tidlig paleolitikum.«Gathering the Jewels» . Early Neanderthal jaw fragment, c. 230,000 years old. Culturenet Cymru. 2008Davies, J A History of Wales, s. 3. «Den røde frue av Paviland», et menneskeskjelett farget i rød oker, ble oppdaget i 1823 i en av kalksteinshulene i Paviland på Gowerhalvøya ved Swansea i sørlige Wales. Til tross for navnet var skjelettet av en ung mann som levde for rundt 29 000 år siden ved slutten av perioden sen-paleolitikum.Red Lady skeleton 29,000 years old www.channel4.comDavies, J.: A history of Wales, s. 4 Han er betraktet som den eldste kjente seremonielt begravde i Vest-Europa. Skjelettet ble funnet sammen smykkesteiner gjort av elfenbein og sjøskjell og et mammutkranium.
Etter den siste istiden fikk Wales grovt sett den form som landet har i dag ved rundt 8000 f.Kr. og ble befolket av mesolittiske jegere og samlere. Det er antatt at de tidligste jordbrukssamfunnene oppsto rundt 4000 f.Kr., og markerte begynnelsen på den neolittiske tid. Denne tiden så konstruksjonen av mange kammergraver, særlig dysser eller dommerringer (steinsettinger). Blant de meste kjente eksemplene av megalittiske graver finnes Bryn Celli Ddu og Barclodiad y Gawres på Anglesey,Lynch, F.: Prehistoric Anglesey, ss.34-42, 58 Pentre Ifan i Pembrokeshire, og Gravkammeret i Tinkinswood i Vale of Glamorgan.«Tinkinswood» . www.valeofglamorgan.gov.uk.
Redskaper av metall var i bruk i Wales en gang rundt 2500 f.Kr., innledningsvis av kobber og deretter av bronse. Klimaet i den tidlige bronsealder (ca. 2500-1400 f.Kr.) er antatt å ha vært varmere enn det er i dag da det er mange levninger fra denne perioden som er funnet i landskap som i dag er nakent, forblåst oppland. Sen bronsealder (ca. 1400-750 f.Kr.) utviklet mer avanserte utstyr av bronse. Mye av kobberet som ble benyttet i produksjonen av bronse kom sannsynligvis fra kobbergruven i Pen y Gogarth (Great Orme), en kalksteinsodde på nordkysten av Wales, i nærheten av Llandudno i Conwy, hvor forhistorisk utvinning av metall ble gjort i stor stil fra midterste bronsealder.Lynch, F.: Gwynedd, ss. 39-40
De tidligste jernredskaper som er funnet i Wales, er et sverd fra Llyn Fawr ved hodet av dalen og elven Rhondda. Det er antatt at sverdet kan dateres til rundt 600 f.Kr.Davies, J. A.: History of Wales, s. 19 I den britiske jernalderen ble det bygget bygdeborger og oppmurte borganlegg og disse er særlig tallrike i Wales, eksempelvis Pen Dinas i nærheten av Aberystwyth og Tre'r Ceiri på halvøya Lleyn (Llŷn). Et særlig betydningsfullt funn fra denne perioden ble gjort i 1943 ved Llyn Cerrig Bach på Anglesey da det britiske flyvåpenet begynte å grave i bakken for å bygge et forsvarsanlegg. Det skjulte depotet besto av våpen, skjold, stridsvogner sammen med tøyler og seletøy, og slavelenker og redskaper. Mange av disse hadde med hensikt blitt brutt i stykker og det synes som det hadde vært en form for votivgave.Lynch, F.: Prehistoric Anglesey, ss.249-277
Tradisjonelt har historikerne ment at de påfølgende bølgene av nye innvandrende eller invaderende folkegrupper førte med seg nye og forskjellige kulturer til området og hovedsakelig erstattet den tidligere befolkningen, og hvor den siste bølgen var keltisktalende folk. Imidlertid har en del forskning på genetikk i befolkningen gitt inntrykk av dette ikke er riktig. I to nyere bøker har Bryan Sykes og Stephen Oppenheimer argumentert for at hoveddelen av dagens moderne walisiske befolkning (og den britiske befolkningen som helhet) nedstammer fra innvandrere fra Den iberiske halvøy i løpet av den meolittiske tidsalderen og, om enn i mindre grad, i de neolittiske tidsaldrene.Special report: «Myths of British ancestry» av Stephen Oppenheimer, Prospect Magazine, oktober 2006 utg. 127 Introduksjonen av keltiske språk i bronsealderen må derfor ha vært resultatet av innvandring av mindre skala, og at keltisk fikk sin utbredelse av andre årsaker, eksempelvis som det universelle handelsspråk man nødvendigvis måtte kunne.Det er mulig at keltisk var et felles handelsspråk, et lingua franca, som etter hvert blandet seg med innfødte språk, skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne i de ulike regioner i Storbritannia snakket er ukjent, men var antagelig preget av keltisk innflytelse, Armit: Celtic Scotland. Side 23-24.
Wales under Romerriket right|thumb|Folkegrupper og stammer innenfor grensene til dagens Wales på den tid da romerne invaderte. Nøyaktige grenser er kun antatte. Da romerne invaderte Britannia i 43, ble alle folk i sørlige Britannia referert til som britonere, og snakket et brytoniske språk. Området som utgjorde dagens Wales var delt i en rekke ulike folkestammer hvor silurene i sørøstlige Wales og ordovikene i sentrale Wales var de største og mektigste.Cunliffe, B.: Iron Age communities in Britain, ss. 115–118. Disse to stammene var de som utgjorde den sterkeste motstanden mot den romerske invasjonen.
Det første angrepene på de walisiske stammene ble gjort under legaten Publius Ostorius Scapula en gang i 48, fem år etter at Britannia ble invadert, ledet av Aulus Plautius, under keiser Claudius. Ostorius angrep først dekeanglerne i nordøst, som synes å ha overgitt seg uten å ha gitt større motstand.Davies, J. A.: History of Wales, s. 28. Han brukte deretter flere år på å angripe silurene og ordovikene. Deres motstand ble ledet av en høvding som romerne kalte for CaratacusBasert på historisk lingvistikk og kildekritikk har man kommet fram til at navnet på dets originale brytonisk kan ha vært *Caratācos, uttalt Karatakos, noe som dokumentert i navnene Caradog på walisisk og Carthach på irsk. som hadde flyktet fra sørøstlige England da det ble erobret av romerne. Han ledet først silurene, deretter dro han til området til ordovikene, hvor han ble beseiret av Ostorius i år 51.Lloyd, J. E.: A History of Wales, s. 53. Caratacus flyktet deretter til brigantene, men deres dronning overleverte ham til romerne. Han ble deretter sendt til Roma som krigsbytte, men ble senere benådet.
Silurene ble imidlertid ikke underkastet romerne og førte en effektiv geriljakrig mot de store organiserte romerske styrkene. Da Ostorius døde var denne stammen fortsatt ikke beseiret eller erobret, og etter hans død vant de en seier over den romerske Legio II Augusta. Det ble ikke gjort ytterligere forsøk på å utvide den romerske kontrollene i Wales før i guvernørtiden til Gaius Suetonius Paulinus som angrep Wales lengre nord og erobret den store øya Anglesey i 60 eller 61.Lloyd, J. E.: A History of Wales, s. 55. Imidlertid ble han tvunget til oppgi denne offensiven for å møte den plutselig trusselen fra opprøret til Boudicca, dronning av en stamme i dagens Norfolk i England. Silurene ble til slutt underkastet av Sextus Julius Frontinus i en rekke av hærtokt som ble avsluttet en gang rundt år 78.Lloyd, J. E.: A History of Wales, s. 57. Hans etterfølger, Gnaeus Julius Agricola, tvang ordovikene til å underkaste seg og gjenerobret Anglesey i begynnelsen av år 79.Lloyd, J. E.: A History of Wales, s. 58.
thumb|left|En modell som viser hvordan den romerske festningen og bosetningen i Chester antagelig så ut.