Det tredje korstog (1189–1192) var et forsøk av tre europeiske monarker fra den vestlige kristendom (Filip II August av Frankrike, Rikard Løvehjerte av England, og Fredrik Barbarossa av Det tysk-romerske rike) på å gjenerobre Det hellige land fra den islamske hærføreren Saladin. Av denne grunn er korstoget også kjent som «kongenes korstog».
Fra 1169 styrte Saladin Egypt, og hadde satt seg som mål å drive de kristne vekk fra det østlige middelhavsområdet. Etter å ha tatt Syria kunne han omringe korsfarerstaten, og 4. juli 1187 seiret han i slaget ved Hattin. Den 2. oktober kapitulerte Jerusalem, og dermed var det bare Antiokia, Tripoli, Tyr og Margat som var under kristen kontroll. Korstoget startet i 1189, og endte med en fredsavtale i 1192. Den var delvis vellykket, gjenerobret de viktige byene Akko og Jaffa, og omstyrtet de fleste av Saladins erobringer, men den klarte ikke å gjenerobre Jerusalem, som var hovedmålet med korstoget og dets religiøse fokus.
thumb|left|Richard Løvehjerte på vei mot Jerusalem, en framstilling fra ca. 1850. Etter at det andre korstoget i 1147–1149 hadde feilet, kontrollerte Zengidedynastiet et forent Syria og gikk inn i en konflikt med de fatimideherskerne i Egypt. Saladin brakte til slutt både de egyptiske og syriske styrkene under sin egen kontroll, og ansatte dem for å angripe korsfarerstatene og gjenerobre Jerusalem i 1187. Ansporet av religiøs iver, kong Henrik II av England og kong Filip II August av Frankrike avsluttet deres konflikt med hverandre for å lede et nytt korstog. Henriks død den 6. juli 1189 betydde imidlertid at den engelske kontingenten kom under kommando av hans etterfølger, kong Richard I av England. Den eldre tyske keiseren Fredrik Barbarossa svarte også på oppfordringen, og ledet en massiv hær over Balkan og Anatolia. Han oppnådde noen seire mot det seldsjukkiske Rum-sultanatet, men han døde mens han krysset en elv 10. juni 1190 før han nådde Det hellige land. Hans død forårsaket enorm sorg blant de tyske korsfarerne, og de fleste av troppene hans vendte hjem.
Etter at korsfarerne hadde fordrevet ajjubidehæren fra Akko, forlot Filip II August – i selskap med Fredriks etterfølger i kommando av de tyske korsfarerne, Leopold V, hertugen av Østerrike – Det hellige land i august 1191. Etter en stor seier av korsfarerne i slaget ved Arsuf ble det meste av kysten av Levanten tilbakeført til kristen kontroll. Den 2. september 1192 inngikk Richard og Saladin Jaffa-traktaten, som anerkjente muslimsk kontroll over Jerusalem, men tillot ubevæpnede kristne pilegrimer og kjøpmenn å besøke byen. Richard forlot Det hellige land 9. oktober 1192. Suksessene til det tredje korstoget gjorde det mulig for vestlige folk å opprettholde betydelige stater på Kypros og på den syriske kysten.
Unnlatelsen av å gjenerobre Jerusalem inspirerte det påfølgende fjerde korstoget i 1202–1204, men europeere greide bare gjenvinne byen – og bare kort tid – noe som førte til det sjette korstoget i 1229.
Bakgrunn thumb|Det nære østen, ca. 1190, ved begynnelsen av det tredje korstoget Kong Balduin IV av Jerusalem døde i 1185,Schrader, Helena P. : «Baldwin IV of Jerusalem: The Leper King» , Defender of Jerusalem og overlot kongeriket Jerusalem til sin nevø Balduin V, som han hadde kronet som medkonge i 1183. Grev Raymond III av Tripoli tjente igjen som regent. Året etter døde Balduin V før sin niende bursdag, og moren hans, Sybilla, søster til Balduin IV, kronet seg selv til dronning og hennes ektemann, Guy av Lusignan, som konge. Reynald av Châtillon, som hadde støttet Sybillas krav på tronen, angrep en rik karavane som reiste fra Egypt til Syria, og fikk de reisende kastet i fengsel, og brøt dermed en våpenhvile mellom kongeriket Jerusalem og Saladin.Hamilton (1978), s. 106–107.Barber (2012), s. 297. Saladin krevde løslatelse av fangene og lasten deres. Den nykronede kong Guy appellerte til Raynald om å gi etter for Saladins krav, men Raynald nektet å følge kongens ordre.
Denne siste forargelsen overfor Raynald ga Saladin den anledningen han trengte for å ta offensiven mot kongeriket Jerusalem, og i 1187 beleiret han byen Tiberias. Raymond rådet til tålmodighet, men kong Guy, som handlet etter råd fra Raynald, marsjerte hæren sin til Hittin utenfor Tiberias. Saladins styrker kjempet mot den frankiske hæren, tørste og demoraliserte, og beseiret den i det påfølgende slaget ved Hattin i juli 1187.Hickman, Kennedy (4. mars 2019): «The Crusades: Battle of Hattin», ThoughtCo
Kong Guy og Raynald ble brakt til Saladins telt, hvor Guy ble tilbudt et beger med vann på grunn av sin store tørst. Guy tok en drink og ga deretter begeret til Raynald. At Raynald hadde mottatt begeret fra kong Guy i stedet for fra Saladin, betydde at Saladin ikke ville bli tvunget til å tilby beskyttelse til den forræderske Raynald (skikken foreskrev at hvis man personlig ble tilbudt en drinke av verten, var ens liv trygt). Da Raynald tok imot drinken fra kong Guys hender, sa Saladin til tolken sin: «si til kongen: ’det er du som har gitt ham å drikke’».Lyons, Malcolm Cameron; Jackson, D.E.P. (1982): Saladin: The Politics of the Holy War, Cambridge: Cambridge University Press, s. 264. Etterpå halshugget Saladin Raynald for tidligere svik.Miskimon, Christopher (juli 2016): «Saladin Handled Conquered Enemies with a Merciful Touch», Warefare History Network Saladin hedret tradisjonen med kong Guy, sendte ham til Damaskus og lot ham til slutt bli frigitt ved løsepenger av sitt folket.
Ved slutten av 1187 hadde Saladin inntatt Akko og Jerusalem. Kristne kom ikke til beholde byen Jerusalem igjen før i 1229.Riley-Smith, Jonathan (2009): What were the Crusades? (4. utg.). Ignatius Press. ISBN 9781137013927; s. 15. Sitat: «The city of Jerusalem was lost to Saladin in 1187 and was to be held by the Christians again only from 1229 to 1244.» Pave Urban III sies å ha kollapset og døde i oktober 1187 etter å ha hørt nyhetene om slaget ved Hattin.Mayer, Hans E. (1965): The Crusades. Oxford University Press, (overs. John Gillingham, 1972), s. 139.
Den nye paven, Gregor VIII, tolket i bullen Audita tremendi den 29. oktober 1187 erobringen av Jerusalem som en straff for kristnes synder over hele Europa; han ba om et nytt korstog til Det hellige land.Smith, Thomas W. (2018): «Audita Tremendi and the Call for the Third Crusade Reconsidered, 1187-1188», Viator. Brepols. 48 (Sept): 63–101. (inneholder analyse og latinske tekster for de fire ulike problemstillingene)
Barbarossas korstog thumb|400px|Reisene til det tredje korstog (klikk for større utgave). Korstoget til Fredrik Barbarossa, keiser av Det tysk-romerske rike, var «det mest omhyggelig planlagte og organiserte» hittil.Freed (2016), s. 482. Fredrik var sekstiseks år gammel da han reiste.Freed (2016), s. 512. To beretninger dedikert til ekspedisjonen hans har blitt bevart: Historien om ekspedisjonen til keiser Fredrik (Historia de expeditione Friderici imperatoris) og Historien om pilegrimene (Historia peregrinorum). Det er også en kort traktat, Brevet om keiser Fredriks død (Epistola de morte Friderici imperatoris).Loud (2010), s. 7–8.
Tar korset Den 27. oktober 1187, litt over tre uker etter Saladins erobring av Jerusalem, sendte pave Gregor VIII brev til det tyske bispeembetet hvor han kunngjorde om sitt valg og beordret dem til å vinne den tyske adelen til et nytt korstog. Rundt 23. november mottok Fredrik brev som var blitt sendt til ham fra herskerne i korsfarerstatene i øst, der de oppfordret ham til å hjelpe dem.Freed (2016), s. 471.
Innen 11. november hadde kardinal Henri de Marsiac blitt utnevnt til å forkynne korstoget i Tyskland. Han forkynte for Fredrik og en offentlig forsamling i Strasbourg rundt den 1. desember, det samme gjorde biskop Henry av Strasbourg. Omtrent 500 riddere tok korset i Strasbourg, men Fredrik kom med innsigelser grunnet sin pågående konflikt med erkebiskop Filip av Köln. Han sendte imidlertid utsendinger til Filip II August av Frankrike, som da var hans allierte, for å oppfordre ham til å ta korset. Den 25. desember møttes Fredrik og Filip personlig på grensen mellom Ivois og Mouzon i nærvær av Henri de Marsiac og Joscius, erkebiskop av Tyr, men han kunne ikke overbevise Filip om å gå på korstog da han var i krig med England.
Fredrik holdt et møte i Mainz 27. mars 1188. På grunn av dens formål kalte han han det et «kristusmøte» (Curia Christi). Det ble så kalt fordi det var tenkt under Jesu Kristi presidentskap som kongenes konge.«Frederick Barbarossa Takes The Cross - 27 March, 1188», Medieval World Erkebiskopen av Köln underkastet seg Fredrik og freden ble gjenopprettet til imperiet. Biskop Gottfried von Spitzenberg holdt en korstogpreken og Fredrik tok korset på oppfordring fra forsamlingen. Han ble fulgt av sin sønn, hertug Fredrik VI av Schwaben,Fredriks eldste sønn, Henrik VI, som allerede var valgt til konge av romerne (König der Römer), skulle bli igjen som regent. Den 10. april 1189 skrev Fredrik til pave Klemens III og ba om en utsettelse av Henriks planlagte kroning som medkeiser da han ikke ønsket at Henrik skulle forlate Tyskland under regenten. Fredrik utnevnte formelt sønnen til regent i Regensburg på tampen av sin avreise. og av hertug Fredrik av Böhmen (som døde før korstogets avreise), hertug Leopold V av Østerrike, landgrav Ludvig III av Thüringen (som sammen med Leopold V valgte å ta skip fra Italia framfor landveien som Fredrik) og en rekke mindre adelsmenn.Freed (2016), s. 472–473.
Etter å ha tatt korset, proklamerte Fredrik en «generell ekspedisjon mot hedningene» i samsvar med pavens instruksjoner. Han fastsatte perioden med forberedelser til mellom 17. april 1188 og 8. april 1189 og planla at hæren skulle samles i Regensburg på Jørgensdag (23. april 1189). For å forhindre at korstoget skulle utarte til en udisiplinert pøbel, ble deltakerne pålagt å være bemidlet med minst tre mark, noe som var nok til å kunne forsørge seg selv i to år.
Beskyttelse av jødene I Strasbourg påla Fredrik en liten skatt på jødene i Tyskland for å finansiere korstoget. Han satte også jødene under sin beskyttelse og forbød noen å forkynne mot jødene.Freed (2016), s. 471. Det første og andre korstogene i Tyskland hadde vært preget av vold og overgrep mot jødene. Også det tredje korstoget førte til et utbrudd av ekstrem vold mot jødene i England.Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Cappelen Damm, s. 42. Sitat: «... det er tydelig at de hyppigste og største jødemassakrene faller sammen med korstogene i tid. Både det tredje korstoget i 1183 og albigenser-utrenskningene tjue år senere fører til en svært presset situasjon for jødene i England, Tyskland og Frankrike.» Fredrik forhindret til en viss grad en gjentakelse av disse hendelsene i Tyskland.Freed (2016), s. 473–474.
Den 29. januar 1188 invaderte en mobb det jødiske kvarteret i Mainz og mange jøder flyktet til det keiserlige festningen Burg Münzenberg. Det var ytterligere hendelser knyttet til «Kristi domstol» i mars. Ifølge rabbi Moses ha-Cohen fra Mainz, kjent fra et brev han skrev til sin svoger Eleazar av Worms, var det mindre hendelser fra det øyeblikket folk begynte å ankomme til Kristi domstol 9. mars. Dette kulminerte med en samling av pøbler for å invadere det jødiske kvarteret 26. mars. Den ble spredt av den keiserlige marskalken Heinrich av Kalden. Rabbineren møtte deretter keiseren, noe som resulterte i et keiserlig edikt som truet med lemlesting eller død for alle som lemlestet eller drepte en jøde. Den 29. mars red Fredrik og rabbineren deretter gjennom gatene sammen for å understreke at jødene hadde keiserlig beskyttelse. De jødene som hadde flyktet i januar, kom tilbake i slutten av april.
Diplomatiske forberedelser thumb|Fredrik Barbarossa, miniatyr på et skrift fra 1188.