thumb|350px|Norsk kart som viser de viktigste øyene og byene i området.

Massakren på Psará refererer til massakren på den greske befolkningen på øya Psará 5. juli 1824 av osmanene under den greske selvstendighetskrigen. Psaramassakren er ikke lik kjent som den mer famøse Khíosmassakren i 1822. Men massakren med etterfølgende ødeleggelse av et av de viktigste øysamfunner i hele Egeerhavet var ikke mindre destruktiv.

Psara var et viktig maritimt sentrum med redere og sjøfolk som hadde vært essensielt for den maritime kulturen i Egeerhavet, og dermed ble en av de tre baser for fartøy og sjøfolk som deltok på den greske siden under den greske selvstendighetskrigen. De andre to basene er Spetses og Hydra. Den osmanske sultanen i Konstantinopel var konstant irritert over gresk medgang under sjøstridighetene i Egeerhavet. Gang på gang ble den osmanske marinen ydmyket. Sultanen autoriserte ødeleggelse av dette opprørske øysamfunnet som ledd i planene om en gjenerobring av Hellas. Mer enn 150 fartøyer landsatte flere tusen mann på øya. Den ble utsatt for omfattende ødeleggelse og det ble begått massemord på befolkningen som ble fullstendig fordrevet fra Psara. Rundt 7 000 innbyggerne bodde på øya som i tillegg hadde mottatt flyktninger under krigen. Det har vært anslått, ifølge beretninger, et tall på 17 000 ofre, drept eller bortført til slaveri.

Bakgrunnen Den greske selvstendighetskrigen thumb|left|Det greske opprørsflagget ble velsignet av erkebiskop Germanos fra Patras den 25. mars 1821.

Den greske frigjøringskrigen i de greskbefolkede deler av det gamle Hellas mot Det osmanske riket begynte i mars 1821. Det greske opprøret, som i begynnelsen var begrenset til den peloponnesiske halvøya, hadde spredt seg til sentrale Hellas medregnet Athen og Kreta i løpet av høsten. Fra de tre største maritime sentrene i den gresktalte verdensdelen, Psara, Spetses og Hydra kom et stort antall fartøy som kunne utstyres med våpen og flere tusen erfarne sjøfolk som tidligere hadde vært osmanenes viktigste kilde som rekrutterte menn til krigsflåten. Det greske opprøret kunne ikke ha startet på et mer beleilig tidspunkt ettersom det militære nærværet i det gamle Hellas var forflyttet for å takle et albansk opprør ledet av Ali Pasja i nord. De peloponnesiske grekerne med lange tradisjoner for motstand mot det osmanske overherredømmet, gjorde opprør i mars 1821 og utnyttet situasjonen til en meget rask overtakelse av den peloponnesiske halvøy, sentrale Hellas og de fleste øyene i Egeerhavet i løpet av året. I begynnelsen av 1824 hadde de greske opprørerne klart å holde stand mot den osmanske militærmakten, mens den osmanske krigsflåten som hadde mistet mesteparten av sine sjømenn som hadde greske aner, ble utmanøvrert og ydmyket i møte med de greske flåter av småfartøyer.

Men den greske seieren ble kortvarig. Interne motsetninger mellom de greske opprørerne kom til overflaten, og to borgerkriger svekket selvstendighetsbevegelsen i årene mellom 1823 og 1825. Det manglende samholdet skyldes store, regionale forskjeller mellom grekerne innenfor samme land. På den ene siden stod de ledende handelsmenn og borgerlige fra de større byene og de maritime sentrene, på den andre siden krigsherrer fra en sosial underklasse oppe i fjellene med tette bånd til bondebefolkningen. Den første borgerkrigen brøt ut mellom de bedre stilte borgere i landet og «kleftes», lederemner som egentlige var krigsherrer med en fortid som banditter, som nektet å gi fra seg sine privilegier. Den andre borgerkrigen dreide seg om det politiske forholdet mellom den maritime Hellas representert av øysamfunnene og de større havnebyene og det landlige Hellas med bondebefolkningen i lite utbygde områder.

Den greske forsvarsevnen var svekket som et resultat av de interne motsetninger. Dette skapte en potensiell åpning for den osmanske sultanen som tok kontakt med den noenlunde selvstendige vasallen Muhammad Ali i Egypt. Den egyptiske vasallen som tok makten i 1805 og deretter konsoliderte sin makt med store økonomiske og administrative reformer som fostret fram en stat med et effektivt militærapparat, hadde besluttet å gå inn i krigen mot de greske opprørerne. Muhammad Ali sendte sin sønn Ibrahim Pasja med en velutstyrt og godt trent hær på en flåte, som først kom til Kreta der det lokale greske opprøret meget raskt ble knust. Som neste mål i den egyptisk-osmanske offensiven sto Psara for tur.

En øy av sjøfolk og redere for uavhengighet thumb|Slaget ved Cesme den 7. juli 1770. Maleri av Ivan Ajvazovskij.

Psara var en svært fruktbar øy med meget stor befolkningstetthet med flere landbruksprodukter deriblant vin. Innbyggerne på øya, som ved begynnelsen av selvstendighetskrigen var anslått til mellom 5 000 og 6 000, var hovedsakelig fiskere og sjøfolk for handelsvirksomhet og annet, det var ikke mulig å livnære så mange på denne fruktbare, men lille øy med mye karrig terreng. Redere og organiserte sjøfolk i den siste halvdelen av 1700-tallet hadde stått for en økonomisk storhetstid med deres opportunistiske prinsipper omkring handel og krigstid i hele middelhavsområdet. En andre viktig eksportvare fra Psara var sjømenn født og oppvokst i et miljø som sørget for en konstant strøm av sjøfolk til de mange skipene i Egeerhavet. I bytte mot utvidede selvstyrerettigheter som utover en liten skattplikt var egentlige en form for selvstendighet, ble sjømenn stilt til rådighet for den osmanske krigsflåten. Øya ble styrt av tre såkalte «demogerontes», valgt av førti representanter som for hvert år oppnevnes av befolkningen for å velge styremakten som ble valgt for ett år om gang.

Etter Psara hadde sluttet seg til det greske opprøret i våren 1821, ble førti handelsfartøyer utrustet som mindre krigsfartøyer til tjeneste for den greske opprørsinnsatsen sammen med deres besetninger. Den osmanske marinen som led et brått tap av den nødvendige ekspertise på sjømannskap, stort sett bestod av store krigsskip som linjeskiper og fregatter, store og lite manøvrerbare skip i et så øyrikt hav som Egeerhavet. Grekerne rettet opp denne ulempen på dette misledende forholdet ved å ha mindre, men manøvrerbare fartøyer i deres flåte og et meget farefullt våpen: brannskip. Under den russisk-tyrkiske krigen i 1770 hadde store deler av den maritime Hellas sluttet seg til den russiske middelhavsflåten. Blant besetninger som førte brannskip inn i havneområdet under slaget ved Cesme, var flere psarioter fra Psara. Under dette angrepet var hele den osmanske flåten på 72 skip nesten helt tilintetgjort med et tap på 11 000 liv.

Psara gikk inn i den greske selvstendighetskrigen i påsken 1821, to uker etter starten på opprøret i Peloponnes. Raskt etterpå var mesteparten av Egeerhavet underlagt kontroll av de greske opprørsfartøyer fra de tre øyer Psara, Hydra og Spetses. Allerede så tidlig som i april var en tyrkisk konvoi eskortert av krigsskip med tre tusen mann ombord sendt mot Smyrna, men en eskadre deriblant syv skip fra Psara kom til og forhindret overgangen til øya Smyrna under et sjøslag der flaggskipet var senket og fire andre skip var erobret av grekerne. Under et gresk angrep den 14. mai på de osmanske posisjoner på den thrakiske kysten i nord erobret den psariotiske kaptein Andreas Giannitsis tjuefire kanoner og to haubitser samt ammunisjon. Psariotene deltok i det første større sjøslaget under krigen den 7. juni 1821, slaget ved Eressos der man hadde klarte å avskåre et linjeskip fra resten av flåten og tvunget den på grunn. Etter tre angrep med brannskip ble linjeskipet totalødelagt. I den neste måneden klarte en samlet flåte på 90 skip fra de tre øyer å stoppe den tyrkiske flåten fra å foreta en landing på Samos.

thumb|left|Det tyrkiske admiralskipet satt i brann etter angrepet av psarioten Kanaris. Maleri av Nikiforos Lytras.

Psara deltok i evakueringen av kristne innbyggerne som var utvist fra Cydones i sommeren 1821, og evakueringen av de overlevende på Khíos etter den blodige Khíosmassakren i mai 1822. Den greske fellesflåten som hadde samlet seg i farvannet utenfor Khíos, gikk til angrep med flere brannskip som hevn for de tyrkiske grusomheter. Den psariotiske sjøhelten Konstantinos Kanaris om natten mot midnatt den 18. juni 1822 senket det osmanske flaggskipet «Capudana» ved å kjøre sitt brannskip på det så baugspydet ble sittende fast gjennom en åpen kanonport. Et ukjent antall mennesker, inkludert greske overlevende som var ført om bord for «underholdelse» før disse skulle selges som slaver, omkommet. De tyrkiske sjømennene forsøkte å rømme skipet under stor panikk at mange druknet på sjøen. Admiral Kara Ali som skulle om bord i en båt fra det brennende skipet, ble truffet i hodet av brennende rester fra riggingen. Den osmanske admiralen dør av sine sårer i den neste dag. Tilsammen var over 2 000 drept under angrepet.

Psara strategisk sett er plassert slikt at det er mulig å overvåke farvannet langs den tyrkiske vestkysten og munningen av Dardanellene mot Egeerhavet. Militært sett var det nødvendige for den planlagte fortsettelsen av den osmansk-egyptiske offensiven i 1824 om å ta øya i besettelse vekk fra de greske opprørsstyrker. Sultan Mahmud II som hadde besluttet at Psara skulle besettes og ødelegges, var etter sigende noe overrasket over Psaraøyas størrelse og skal ha sagt ved en anledning: «Se å ha dette lille stedet kartlagt, forteller min admiral, at han skal feste denne steinen til sitt skip og bringe den til meg».

Massakren De egyptiske troppene under kommando av Ibrahim Pasja hadde slått ned opprøret på Kreta, men de greske sjøstyrkene som behersket de indre farvannene i Egeerhavet etter deres beste evne forsøkt å hindre videre bevegelse i området. Det var ikke mulig å ta seg over til det greske fastlandet med disse sjøstyrker på vegen, så de måtte sikre overgangen ved å ta ut de to ytterste beliggenheter mot øst: Kasos mellom Kreta og Rhodos i sør og Psará vest for Khíos i nord. Begge øyer var relative enkle mål ved å være for langt østover mot kysten av Lilleasia, slik at flåtene i Hydra og Spetses kunne ikke komme fram i tide.

Erobringen thumb|Et skjematisk kart over angrepet den 3. juli 1824.

Forberedelser På forsommeren 1824 hadde de tre demogerontes forstått at et angrep var nært forestående, og startet en rekke forberedelser for å forsterke deres forsvarsevnen, som mindre befestede posisjoner som tidligere var klostre, som Aghios Nikolaos og Palaiokastro samt batterier for kystforsvar. Men den psariotiske flåten ble ikke utrustet for et aktivt forsvar, istedenfor var det besluttet om å ha disse avtaklet uten bevegelsesevne som et sperretiltak mot angrep på deres havnesteder og steder som fienden kunne landsette deres tropper på. Det var ikke mulig å føre folk i sikkerheten med den psariotiske flåten. Enkelte av kapteinene hadde ønsket å brenne disse skipene.

Om dagen den 27. juni seilte flere fiendtlige fregatter langs kysten av Lilleasia frem til øya som så ble rekognosert for å finne det beste stedet for å landsette deres tropper. Kanonilden fra flere av batteriene nådde ikke frem til fregattene. Mens flåten med krigsskip og transportskip seilte til farvannet mellom Lesbos og Psará, rykket de fremste elementer inn i Kanalosbukten der de kom inn i en utveksling av kanonkuler og granater utover den 2. juli 1824. Om natten ble alle lanserner og mindre lykter tente for å unngå overraskelsesangrep med brannskip. Konstantinos Kanaris beskrevet sjøen natten til 3. juli som «en stor bro av båter».

Landingen