thumb|Kart over Gaza Goldstone-rapporten er en offisiell rapport, laga for FNs menneskerettighetsråd (UNHCR) om krigshandlingene i og omkring Gaza rundt årsskiftet 2008–09. Rapporten fastslår at det blei begått krigsforbrytelser og muligens forbrytelser mot menneskeheten både av Israels militære styrker og av palestinske væpna grupper, likevel slik at de israelske overgrepa var de mest omfattende.
Rapporten blei utarbeidd av The United Nations Fact Finding Mission on the Gaza Conflict (FNs kommisjon for å finne fakta om Gaza-konflikten), populært kalt Goldstone-kommisjonen etter lederen Richard Goldstone. Kommisjonen blei utnevnt av UNHCRs president på bakgrunn av et rådsvedtak av 12. januar 2009. Det opprinnelige mandatet blei sagt å være ensidig og forutinntatt anti-israelsk, og det blei derfor endra før arbeidet blei igangsatt. Israel nekta likevel å samarbeide med kommisjonen, som heller ikke fikk innreisetillatelse til landet.
Den endelige rapporten blei publisert 15. september 2009 og er på 452 sider. Den inneholder omfattende dokumentasjon rundt krigshandlingene og deres innvirkning på det sivile livet i Gaza. Videre omtales forholda for palestinerne på Vestbredden, de intern-palestinske stridighetene i Gaza og den palestinske beskytninga av byer og tettsteder i Israel.
Rapporten har fått blanda mottakelse, og den er omtalt både som et grundig og sterkt vitnesbyrd om krigen og som et ensidig propagandaskrift mot Israel. På et møte i UNHCR 15. oktober 2009 fikk rapporten tilslutning fra et flertall på 25 av rådets 47 medlemmer. Seks stemte mot, elleve (deriblant Norge) var avholdende, mens fem land ikke deltok i voteringa.
Kommisjonen og mandatet
Medlemmer
thumb|Richard Goldstone Kommisjonen bestod av: Richard Goldstone, sørafrikansk jurist som tidligere har vært anklager i krigsforbrytertribunalene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia Christine Chinkin, britisk professor i internasjonal rett ved London School of Economics and Political Science Hina Jilani, pakistansk jurist Desmond Travers, tidligere offiser i det irske forsvaret og styremedlem i Institute for International Criminal Investigations
Mandat
I Menneskerettighetsrådets vedtak av 12. januar 2009 (resolusjon S-9/1)Referat fra Menneskerettighetsrådets møte heter det blant annet om kommisjonens arbeid (§ 14): «skal undersøke alle brudd på internasjonale menneskerettslover og internasjonale humanitære lover som utføres av okkupantmakta, Israel, mot det palestinske folket på heile det okkuperte palestinske territoriet, særlig på den okkuperte Gazastripa, under den pågående aggresjonen».
Mandatet blei kritisert som forutinntatt og ensidig anti-israelsk. Mary Robinson, FNs tidligere høykommissær for menneskerettigheter, blei bedt om å lede kommisjonen, men fant mandatet uakseptabelt.Jerusalem Post 16.8.2009: The Goldstone Mission - Tainted to the core (part I); besøkt 10.11.2009.
Goldstone, som så blei spurt, hadde også sterke innvendinger.Jerusalem Post 19.10.2009: 'Probe by Israel would stop UN push'; besøkt 10.11.2009. På oppfordring fra ham blei mandatet 3. april endra til: «undersøke alle brudd på internasjonale menneskerettslover og internasjonale humanitære lover som kan ha blitt begått på noe tidspunkt og som kan knyttes til de militære operasjonene som blei gjennomført i Gaza i perioden fra 27. desember 2008 til 18. januar 2009, enten brudda er utført før, i eller etter denne perioden».
Det er denne formuleringa som er gjengitt i rapporten.Human Rights in Palestine and other Occupied Arab Territories. Report of the United Nations Fact-Finding Mission on the Gaza Conflict (Goldstone-rapporten), side 37. Fra kritikere av rapporten er det imidlertid hevda at mandatet ikke blei formelt endra av rådet, og at rådets president ikke hadde fullmakt til å foreta den nevnte endringa.UN Watch 5.7.2009: U.N. Human Rights Council fails to ratify changes to Goldstone Mission ; besøkt 10.11.2009. Dette var også en av Israels begrunnelser mot et samarbeid med kommisjonen.Brev av 2.7.2009 fra ambassadør Aharon Leshno Yaar til Richard Goldstone, lagt ut på nettstedet til Israels utenriksdepartement; besøkt 10.11.2009.
Kommisjonens arbeid
Kommisjonen blei oppnevnt av Menneskerettighetsrådets president 3. april 2009. Den hadde i alt fire møter, 4.–8. mai, 20. mai, 4.–5. juli og 1.–4. august, alle i Genève. Videre besøkte den Gaza to ganger, 30. mai – 6. juni og 25. juni – 1. juli, samt Amman 2.–3. juli. Funksjonærer fra kommisjonens sekretariat oppholdt seg i Gaza i en lengre periode for å foreta nærmere undersøkelser.
Det blei gjennomført offentlige høringer både i Genève og Gaza, og alle FNs medlemsland og organer fikk høve til å gi sine synspunkter. Kommisjonen gjorde flere forsøk på å få til et samarbeid med israelske myndigheter, men uten hell. Den fikk dermed heller ikke mulighet til å besøke Vestbredden eller til å treffe representanter for de palestinske sjølstyremyndighetene i deres kontorer. Noen samtaler med disse blei imidlertid gjennomført i Amman.
Kommisjonen foretok 188 intervjuer med enkeltpersoner. Den gjennomgikk over 300 rapporter utarbeidd på egne medarbeidere eller innsendt fra andre. Dokumentasjonen omfatter over 10 000 sider med trykt materiale og mer enn 30 videoopptak og 1200 fotografier. Ved de offentlige høringene blei det avgitt 38 vitnemål.
Materialet blei etter evne kontrollert mot andre kjente fakta. Et rapportutkast blei sendt berørte parter til kommentar. Israel ønska ikke å delta i denne delen av arbeidet heller.Rapporten, side 13ff.
Rapportens innhold
Israels handlinger mot palestinerne i Gaza
Av rapporten framgår blant annet:
Israels blokade av Gazastripa før krigshandlingene førte til kraftig reduksjon i tilgjengelige ressurser innen helsestell, vannforsyning og andre sivile sektorer, som dermed var i dårlig stand til å svare på krisa som de militære operasjonene utløste. Kommisjonen minner i denne sammenheng om Israels forpliktelser etter den fjerde Genèvekonvensjonen til å sørge for tilstrekkelige forsyninger av mat, medisiner og andre varer.Rapporten, side 82ff.
Den store andelen sivile blant de drepte palestinerne gir grunn til alvorlig bekymring for måten Israel førte krig på.Rapporten, side 92.
Kommisjonen mener at bombinga av kontora til Det lovgivende råd og av hovedfengselet i Gaza var alvorlige og bevisste brudd internasjonal rett.Rapporten, side 93ff.
Den mener videre at den palestinske politistyrken, som var et sentralt mål for Israel (seks stasjoner ødelagt, 240 politimenn drept), i all hovedsak var sivil og dermed ikke et legitimt mål. Enkeltmedlemmer av styrken kan i tillegg ha vært medlemmer av væpna grupper. Imidlertid var det massive førsteangrepet 27. desember (fire stasjoner ødelagt og 99 politimenn og ni sivile drept) heilt uproporsjonalt med den militære behovet for å få drept de få legitime måla.Rapporten, side 99ff.
Det er ikke funnet bevis på at væpna palestinske grupper benytta moskeer, sjukehus eller ambulanser som skjul for militær aktivitet, men det kan ha forekommet.Rapporten, side 111f. Kommisjonen mener det er utelukka at FNs anlegg blei brukt til slikt.Rapporten, side 113ff. Palestinske grupper kan ha foretatt angrep fra boligområder og dermed utsatt befolkninga for fare, men det foreligger ikke bevis for at sivile er tvunget til å være til stede i slike tilfeller.Rapporten, side 122.
Kommisjonen anerkjenner at Israel iverksatte betydelige tiltak for å varsle før angrep. Imidlertid var dissa varsla dels for generelle og dels ikke troverdige nok, ettersom folk blei oppfordra til å trekke til andre områder som hadde vært utsatt for tunge angrep. Det blir også pekt på at varsling ikke fritar militære fra plikten til å skille mellom sivile og kjempende.Rapporten, side 124ff.
Tre angrep er undersøkt spesielt: på sjukehusa al-QudsRapporten, side 141ff. og al-WafaRapporten, side 146ff. og på UNRWAs feltkontorRapporten, side 133ff. med 600–700 sivile og et stort drivstofflager. Ved disse tre tilfella brøyt Israel krigens lov ved ikke å ta alle mulige tiltak for å redusere sivile tap og skader.
Kommisjonen har etterforska granatangrepet på et veikryss i Jabaliyah, der minst 35 personer blei drept. Dette skal ha vært respons på et palestinsk angrep fra området. Kommisjonen utelukker ikke at det palestinske angrepet fant sted, men fastslår at israelske utsagn om dette er unøyaktige og sjølmotsigende og dermed lite troverdige. Uansett anses den israelske responsen å være uproporsjonal og ute av stand til å skille mellom sivile og militære. Det legges vekt på at målet var et område med aktivt sivilt liv og at UNWRA hadde en skole like ved, der over 1300 hadde søkt ly. Angrepet beskrives derfor som et brudd på internasjonal lov.Rapporten, side 149ff.
Kommisjonen har videre etterforska elleve hendelser med direkte israelske angrep på sivile, alle med dødelig utgang. I ti av disse finner den ingen akseptabel militær rettferdiggjøring. Det er i flere tilfeller snakk om angrep på bygninger der palestinere er samla etter ordre fra den israelske hæren, eller der sivile under hvitt flagg prøver å forflytte seg til tryggere områder. Et tilfelle er et angrep på en moske under ettermiddagsbønnen. Alle disse hendelsene representerer grove brudd på fjerde Genèvekonvensjon som medfører personlig straffeansvar for den enkelte soldat. I de ellevte tilfellet, der 22 familiemedlemmer blei drept, har Israel vedgått «operasjonsfeil», idet det var nabobygget som var målet. I så fall er dette ikke bevisste drap på sivile.Rapporten, side 158ff.
Kommisjonen tar opp Israels bruk av hvitt fosfor og flechette-prosjektiler (små stålpiler). Disse er etter dagens regler ikke forbudt, men på grunn av alvorlige skadevirkninger anbefaler den at at disse ikke brukes i tettbebygde områder. Videre nevnes påstått bruk av såkalt dime-ammunisjon. Det opplyses at det foreligger vitnemål fra leger om et stort antall alvorlige skader som ser ut til å komme fra slik ammunisjon. Det foreligger imidlertid ikke entydige bevis på at den er brukt.Rapporten, side 194ff.
Kommisjonen fastslår videre at Israels synes å ha foretatt systematiske ødeleggelser av sivil infrastruktur for matproduksjon, vannforsyning, kloakkrensing og produksjon av bygningsmaterialer. Dette har skjedd i så stort omfang og med slik presisjon at det er vanskelig å se at det er ikke snakk om bevisste handlinger. Spesielt nevnes bombinga av den eneste fungerende mølla i Gaza og bulldoserknusing av kyllingfarmer, blant annet en som stod for ti prosent av Gaza eggproduksjon. 31 000 kyllinger blei drept i dette tilfellet. Det vises videre til omfattende ødeleggelser av boligområder, til dels i sluttfasen da det var åpenbart at de israelske styrkene snart ville bli trukket tilbake.Rapporten, side 199ff.
Det fastslås at israelske styrker har brukt sivile palestinere som levende skjold ved gjennomsøking av områder der en forventa væpna motstand. Dette til tross for at Israels høyesterett har nedlagt forbud mot slikt. Det er også påvist avhør av disse palestinerne med ulovlige metoder.Rapporten, side 218ff.
Rapporten påviser at den israelske hæren tok et stort antall sivile til fange. Disse blei holdt under utilfredsstillende forhold (mangel på mat og vann, dårlige sanitærforhold, ikke ly mot været) og fikk nedverdigende behandling. Ved et tilfelle var oppholdsstedet kloss inntil aktivt artilleri. En del fanger blei også transportert til Israel og utsatt for harde avhør og fysiske og psykiske plager. Generelt mener kommisjonen at behandlinga av den palestinske sivilbefolkninga bryter med internasjonal lov og må anses som kollektiv avstraffelse.Rapporten, side 232ff.