Xerxes I av Persia (gammelpersisk: Khashâyârshâ i betydningen «hersker over helter»; nypersisk«Xerxes i. The Name», Encyclopædia Iranica. Iranicaonline.org: خشایارشا; gresk: Ξέρξης, ksérksɛːs;«Xerxes» er den greske utgaven av det persiske tronenavnet Khshayarsha eller Khsha-yar-shan som betyr «hersker av helter». hebraisk: אֲחַשְׁוֵרוֹשׁ), også omtalt med epitetet «den store» (født 519, død 465 f.Kr.), var den fjerde av kongenes konge i akamenidenes Perserriket. Han var sønn av Dareios I og Atossa, og ble far til Artaxerxes og farfar til Xerxes II.
Xerxes er kjent for sin store invasjon av antikkens Hellas, men nederlaget i slaget ved Salamis i 480 f.Kr. forhindret videre erobring av Europa. Han er også sannsynligvis identifisert som Ahasverus i Esters bok i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente). Den jødisk-romerske historikeren Josefus identifiserte derimot Ahasverus med Artaxerxes I.«Ahasuerus», JewishEncyclopedia.comLaw, George (2010): Identification of Darius the Mede, Ready Scribe Press. ISBN 9780982763100. s. 95
Liv og virke Ungdom og vekst til makt Umiddelbart etter å ha tatt kongsmakten, giftet Dareios I av Persia (sønn av Hystaspes) seg med Atossa (datter av Kyros den store). De var begge etterkommere av akamenidedynastiet, men fra ulike slektsgrener. Ved å gifte seg med en datter av Kyros styrket Dareios sin posisjon som konge.Schmitt, R.: Atossa, Encyclopædia Iranica. Dareios var en aktiv hersker, opptatt med store byggeprogram i Persepolis, Susa, Egypt, og andre steder. Mot slutten av sitt styre besluttet han å straffe den gresk polis Athen som hadde gitt hjelp til opprørere i Anatolia. Men det brøt ut et nytt opprør i Egypt, antagelig ledet av en persisk satrap (guvernør), som han måtte slå ned først. Under persisk lov måtte akamenidekongene først velge en etterfølger før de kunne dra ut på en slik alvorlig krigføring. Da han besluttet å dra (487–486 f.Kr.),Dandamaev, M. A. (1989): A political history of the Achaemenid empire], s. 180. forberedte han sin grav ved det som i dag heter Naqsh-e Rostam og utpekte Xerxes, sin eldste sønn med Atossa, som sin etterfølger. Hans sviktende helse førte likevel til at han ikke kunne lede krigstoktet,Shahbazi, A. Sh.: «Darius I the Great» i: Encyclopædia Iranica. og han døde i oktober 486 f.Kr.
Artabazanes«Artabazanes», Encyclopedia Iranica krevde kronen som den eldste alle barna til den avdøde. Det var en etablert skikk over hele verden at den aller eldste hadde forrett. Xerxes, på den annen side, hevdet at han nedstammet fra Atossa, datter av selveste Kyros den store, og at det var Kyros som hadde gitt perserne deres frihet. En del moderne forskere har også vurdert den uvanlige beslutningen til Dareios å gi tronen til Xerxes som resultatet av hans vurdering av de unike posisjonene som Kyros og hans datter Atossa hadde hatt.Shabani, Reza (1386 AP): Khshayarsha (Xerxes). Kapittel I, s. 15 Broren Artobazan var født som «Dareios' undersått» mens Xerxes var den eldste sønn født i purpur etter Dareios selv hadde blitt hersker, og Artobazans mor var en ordinær kvinne mens Xerxes' mor var datteren av ingen ringere enn grunnleggeren av riket.Olmstead, Albert Ten Eyck (1948): The history of Persian empire (PDF), University of Chicago Press
Xerxes ble kronet og etterfulgte sin far i oktober–desember 486 f.Kr.Gershevitch, I. (1985): The Cambridge History of Iran Volume 2: The Median and Achaemenian Periods, Cambridge University Press, s. 509. da han var rundt 36 år gammel. Overgangen til å bli hersker gikk glatt grunnet i stor grad den autoritet som Atossa hadde og at hans tiltredelse til kongelig makt ikke ble utfordret av noen person ved hoffet eller hans familie.Gershevitch, I. (1985): Cambridge History of Iran, s. 72.
Bortimot øyeblikkelig viste Xerxes seg som handlekraftig og nådeløs hersker ved å knuse opprør i Egypt og Babylon som hadde brutt ut året før. Han utpekte sin bror Akaimenes som satrap over Egypt. I 484 f.Kr. opprørte han babylonerne ved på brutalt vis å konfiskere og smelte ned gullstatuen av Ble (Marduk i akkadisk mytologi), hendene som den rettmessige konge av Babylon måtte omfavne på hver nyttårsdag.Ghirshman, R. et al (1985): The Cambridge history of Iran 2, s. 191 Denne vanhelligelse førte til at babylonerne gjorde opprør i 484 og 482 f.Kr. og samtidige babylonske dokumenter viser at Xerxes avviste sin fars tittel som konge av Babylon og lot seg isteden navngi som konge av Persia og Media, storkonge, kongenes konge (sjah), og nasjonenes konge (det vil si av verden). Dette er vist i Daiva-inskripsjonene til Xerxes, linjene 6-13.Kent, Roland G.; Bolling, G. M. (mars 1934): Language, 10 (1), No. 1 (Mar., 1934), s. 40-52
Selv om gresk Herodotos omtale i Historier har skapt debatt angående Xerxes' religiøse overbevisning, har moderne historikere forstått ham som troende i zoroastrismen.Boyce, M.: «Achaemenid Religion» i Encyclopædia Iranica. Se også Boardman, J.; et al. (1988): The Cambridge Ancient History Vol. IV (2 utg.). Cambridge University Press. ISBN 0-521-22804-2. s. 101.
Felttog Invasjon av det greske fastlandet Dareios døde mens han forberedte en andre stor hær for å invadere det greske fastlandet, og oppgaven å straffe Athen, Naxos, og Eretria ble overlatt til hans sønn Xerxes. Grunnen var at disse grekerne hadde blandet seg inn i det joniske opprøret, brent ned byen Sardis i Anatolia, og ikke minst deres seier over perserne ved Maraton. Fra 483 f.Kr. forberedte Xerxes sitt krigstokt: en kanal ble gravd gjennom landtangen på halvøya ved fjellet Athos i nordlige Hellas, provisjoner ble lagret ved stasjoner langs veien i Trakia, og to flytebroer ble bygd over Hellespont. Soldater av mange nasjonaliteter tjenestegjorde i hans hær, inkludert assyrere, fønikere, babylonere, egyptere og jøder.Farrokh, Kaveh (2007): Shadows in the Desert: Ancient Persia at War. Oxford, UK: Osprey. ISBN 1846031087. s. 77
I henhold til Herodotos var Xerxes' første forsøk på å bygge bro over Hellespont mislykket grunnet at en storm ødela tauene i bruene. Som gjengjeldelse beordret han at Hellespont (sundet i seg selv) skulle bli straffet ved at det ble pisket tre hundre ganger, og fikk fotlenker kastet i vannet. Hans andre forsøk på å legge bro over sundet var derimot vellykket.Bailkey, Nels, red. (1992): Readings in Ancient History, D.C. Heath and Co., USA. s. 175. Xerxes gjorde avtale om allianse med Kartago, og således fratok grekerne støtte fra de mektige greske monarkene i Siracusa og Akragas. Mange mindre greske stater lot seg overtale til å støtte perserne, særlig Thessalia, Theben og Argos. I de innledende kampene mellom perserne og grekerne var Xerxes seierrik.
Xerxes satte ut våren 480 f.Kr. fra Sardis med en flåte og en hær som Herodot beregnet til bortimot på en million menn sammen med 10 000 elitesoldater kalt for de persiske udødelige. Moderne beregninger har dog beregnet den persiske styrken på rundt 60 000 kjempende.Barkworth, Peter R. (1993): «The Organization of Xerxes' Army» (PDF) i: Iranica Antiqua 27, s. 149-167 For sikre seg lojalitet til hans person var mange av de øverste generalene beslektet med kongen og den kongelig familie. Eksempelvis var Mardonios (persisk: Mardoniye), en av de seks hærlederne, kongens svoger, og Masistes (Masistês) som var bror av Xerxes.Barkworth, Peter R. (1993): «The Organization of Xerxes' Army», s. 149
Thermopylene og Athen I slaget ved Thermopylene klarte en liten gresk styrke ledet av kong Leonidas I av Sparta å stå imot en langt større persisk styrke, men ble til sist nedkjempet. I henhold til Herodot, brøt perserne den spartanske falanks etter at en gresk mann ved navn Efialtes forrådte sitt land ved å fortelle perserne om en annen fjellovergang rundt fjellene. Etter Thermopylene ble Athen erobret og athenerne ble fordrevet tilbake til deres siste forsvarslinje ved Korinteidet og i Saroniabukta.
Hva som skjedde deretter er preget av en del kontrovers. I henhold til Herodot, da perserne kom til Athen, som var forlatt og folketomt, lot Xerxes i et raseri som var lite karakteristisk selv for persiske konger, byen brenne ned i grunnen. Neste dag skal derimot ha angret seg og beordret gjenoppbygging. Imidlertid skal persiske forskere ha bestridt dette som gresk propaganda ved å argumentere at det var ikke Athen, men Sparta som var Xerxes' fremste fiende i hans angrep på det greske fastlandet, og at han ingenting på å vinne ved å ødelegge det fremste senteret for handel som Athen hadde vært.
På samme tid var de antipersiske følelsene sterke blant grekerne, og ryktene om at Xerxes hadde ødelagt byen spredte seg raskt, selv om det er sannsynlig at brannen hadde startet da athenerne flyktet fra byen. At det også var en bevisst handling av «brent jord» for å frata Xerxes' hær byen som krigsbytte er også en mulighet.
Ved Artemision i Euboia hadde store stormer ødelagt greske skip og slaget stoppet tidlig da grekerne mottok nyhetene om nederlaget ved Thermopylene, og de trakk seg tilbake mens perserne erobret Boiotia og Attika. Xerxes ble påvirket av beskjeden fra den athenske hærføreren Themistokles om at han nå stilte seg på persisk side, noe som var en psykologisk krigslist.Herodotos, VIII, 75 Xerxes ville angripe straks, ivrig etter en endelig seier over grekerne, men hans greske allierte Artemisia fra Halikarnassos, som selv hadde fem skip i den persiske flåten,«Artemisia of Halicarnassus», Livius.org advarte imot det. Han overhørte hennes råd og beordret angrep på den greske flåten til tross for at forhold var ugunstige. En bedre strategi hadde vært å sende en del av sine skip til Peloponnes og vente på oppløsningen av den greske hæren. Slaget ved Salamis ble utkjempet i september 480 f.Kr. i sundet mellom det greske fastlandet og Salamis, en liten øy i Saroniabukta ved Pireus nær Athen. Selv om de greske allierte i stor grad var underlegen i antall, lot de seg overtale av Themistokles til å gå i kamp mot den persiske flåten på nytt i håp om at en mulig seier ville forhindre angrep på Peloponnes. Den persiske flåten seilte inn i stredet ved Salamis og forsøkte å blokkere begge ankomstene. I de trange forholdene til stredet var det store persiske antallet en aktiv hindring da skipene strevet med å manøvre og de ble uorganisert og kaotiske. Grekerne grep anledningen, dannet en linje og vant en avgjørende seier.
Resultat av det persiske nederlaget var at Xerxes trakk seg tilbake til Asia med det meste av hæren og overlot til hærføreren Mardonios å fortsette erobringen av Hellas. En årsak på at han trakk seg tilbake var beskjeden om opprør i Babylon. Det påfølgende året ble den gjenværende persiske hæren avgjørende beseiret i slaget ved Plataiai og den persiske flåten gikk på et nytt nederlag i slaget ved Mykale. I tiden etter gjorde perserne ingen flere forsøk på å erobre det greske fastlandet. Disse slagene ved Salamis og Plataiai markerte et vendepunkt i krigene mellom Hellas og Persia; fra da av var de greske bystatene som ble den angripende part. Et antall historikere mener at en persisk seier ved Salamis ville ha ført til en lammelse av utviklingen av antikkens Hellas, og i forlengelsen også den vestlige sivilisasjon, og det har ført til konklusjonen at Salamis er et av de mest betydningsfulle sjøslag i historien.Hanson, Victor Davis (2001): Carnage and Culture: Landmark Battles in the Rise of Western Power. New York: DoubleDay, s. 12–60
Byggeprosjekter