Farthest South er et begrep som ble brukt til å betegne den sørligste breddegraden nådd av oppdagere før Sydpolen ble erobret i 1911. Vesentlige skritt på veien mot Sydpolen var oppdagelsen av landområdene sør for Kapp Horn i 1619, kaptein James Cooks kryssing av polarsirkelen i 1773, og de tidligste bekreftede observasjoner av det antarktiske fastlandet i 1820. Fra slutten av det 19. århundre ble den videre jakten på de sørligste breddegradene i realiteten et kappløp for å nå Sydpolen, som kulminerte i Roald Amundsens seier i desember 1911.
I årene før det å nå Sydpolen var et realistisk mål, var det andre motiver som trakk eventyrere sørover. Opprinnelig var drivkraften oppdagelser av nye handelsruter mellom Europa og Østen. Etter at slike ruter var blitt etablert, og de viktigste geografiske trekk på jorden var grovt kartlagt, var det «Terra Australis» som ifølge myten lå skjult i sør som var den store fristelsen. Troen på eksistensen til dette antatte landet ble bevart langt inn i det 18. århundre; oppdagelsesreisende var motvillige til å akseptere sannheten som langsomt kom frem, om et kaldt og tøft miljø i landområdene rundt Sørishavet.
James Cooks reiser i 1771–74 demonstrerte konkluderende med den fiendtlige naturen i et hvilket som helst skjult landområde. Dette førte til en forskyvning av fokus i første halvdel av det 19. århundre, fra handel og mot utforskning og oppdagelse. Etter den første overvintringen på kontinentet Antarktis i 1899 virket utsiktene til å nå Sydpolen realistiske, og kappløpet mot Sydpolen begynte. Britene var fremragende i dette arbeidet, som var preget av rivaliseringen mellom Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton under «den heroiske tidsalder for antarktisutforskning». Shackletons innsats kom til kort; Scott nådde Sydpolen i januar 1912, for å finne ut at han var blitt slått av Amundsen.
Tidlige oppdagelsesreiser I 1494 signerte de viktigste maritime maktene, Spania og Portugal, en traktat som trakk en linje langs midten av Atlanterhavet, og Portugal ble tildelt alle handelsruter øst for denne linjen. Dette ga Portugal dominans på den eneste kjente ruten til østen – via Kapp det gode håp og Indiahavet, og tvang Spania, og senere også andre land, til å finne en vestlig rute til Stillehavet. Utforskningen av sør-områdene begynte som en del av søket etter en slik rute.
Ferdinand Magellan
thumb|upright|Ferdinand Magellan Til tross for portugisisk fødsel overførte Ferdinand Magellan sin lojalitet til Kong Karl I av Spania, på hvis vegne han forlot Sevilla 10. august 1519 med en skvadron på fem skip for å finne en vestlig rute til Krydderøyene i Øst-India. Suksess var avhenging av at de fant et sund eller en passasje gjennom de søramerikanske landmasene, eller fant sørspissen av et kontinent for å seile under det. Den søramerikanske kysten ble sett den 6. desember 1519, og Magellan forflyttet seg forsiktig sørover langs kysten for å nå den 49. breddegraden den 31. mars 1520. Lite, om noe, var kjent langs kysten sør for dette punktet, så Magellan bestemte seg for å vente ut den sørlige vinteren her, og etablerte bosettingen Puerto San Julián.
I september 1520 fortsatte ferden sørover langs den ukjente kysten, og den 21. oktober nådde de 52° S. Her fant Magellan en dyp bukt som viste seg å være det stredet han søkte, og som senere ble oppkalt etter ham. Tidlig i november 1520, mens skvadronen navigerte seg gjennom sundet, nådde de sitt sørligste punkt ved ca. 54° S. Dette var en Farthest South-rekord for en europeisk navigatør, men på ingen måte det sørligste punktet nådd av mennesker siden punktet lå nord for det befolkede landet Tierra del Fuego, verdens sørligste område bosatt av mennesker.
Francisco de Hoces
Den første oppdagelsen av en sjøpassasje til Stillehavet sør for Tierra del Fuego er noen ganger tilskrevet Francisco de Hoches fra Loaisa-ekspedisjonen. I januar 1526 ble skipet hans, «San Lesmes», blåst sørover fra Atlanterhavets inngang til Magellanstredet til et punkt hvor mannskapet trodde de så et nes med vann på baksiden, noe som indikerte det sørlige ytterpunktet av kontinentet. Det er spekulasjoner om hvilket nes de så, men det antas at det var Kapp Horn. I deler av den spansktalende verden er det antatt at Hoces gjorde denne oppdagelsen av sundet som senere ble kjent som Drakestredet mer enn 50 år før Francis Drake, den britiske sjørøveren.
Francis Drake
thumb|upright|Francis Drake Francis Drake seilte fra Plymouth den 15. november 1577, i ledelsen for en flåte på fem skip under flaggskipet «Pelican», senere omdøpt til « Golden Hinde». Hovedmålet var plyndring, ikke leting, og det første målet var de ubefestede byene langs stillehavskysten av Peru og Chile. Drake fulgte sporene etter Magellan og nådde Puerto San Julian den 20. juni. Etter nesten to måneder i havn, forlot Drake havnen med en redusert flåte på tre skip og en liten pinass. Skipene entret Magellanstredet den 23. august, og kom frem til Stillehavet 6. september.
Drake satte kursen mot nordvest, men neste dag ble skipene spredt under en storm. «Marigold» ble senket av en gigantisk bølge, «Elizabeth» klarte å vende tilbake til Magellanstredet, og seilte senere østover tilbake mot England, og pinassen gikk senere tapt i stormen som varte i mer enn uker. «Golden Hinde» drev langt mot sørvest før hun klarte å kjempe seg tilbake mot land. Den 22. oktober ankret skipet opp utenfor en øy som Drake navnga «Elizabeth Island", og her ble tømmer til galeien samlet mens seler og pingviner ble fanget for å skaffe mat.
Ifølge Drakes portugisiske styrmann, Nuño Da Silva, var posisjonen for oppankringen 57° S, men der finnes imidlertid ingen øy ved denne breddegraden. De hittil uoppdagede Diego Ramírez-øyene, ved 56°30' S, er treløse og kan ikke ha vært øyene hvor Drakes mannskap samlet tømmer. Dette indikerer at beregningene under navigasjonen var feil, og at Drake gikk i land ved eller i nærheten av Kapp Horn, muligens på selve Hornøya. Hans siste sørlige breddegrad blir bare spekulasjon, som den ved Kapp horn, på 55°59' S. I sin rapport skrev Drake: «det ytterste kappet eller neset til alle disse øyene ligger i nærheten av 56 grader, uten at der er noen hovedøy å se sørover, men at Atlanterhavet og Sørhavet møtes.» Det åpne havet sør for Kapp Horn ble kjent som Drakesundet, selv om Drake ikke krysset det selv.
Garcia de Nodal-ekspedisjonen
Den første registrerte navigeringen i Drakesundet ble gjort i februar 1619, av brødrene Bartolome og Gonzalo Garcia de Nodal. I løpet av letingen oppdaget Garcia de Nodal-ekspedisjonen en liten øygruppe rundt 60 nautiske mil (100 km) sørvest for Kapp Horn, ved breddegraden 56°30' S. De navnga disse Diego Ramirez-øyene etter ekspedisjonens styrmann. Øyene forble det sørligste kjente landområdet på jorden før kaptein Cooks oppdagelser av Sør-Sandwichøyene i 1775.
Andre oppdagelser Andre reiser brakte ytterligere oppdagelser i de sørlige hav; i august 1592 søkte den engelske sjøfareren John Davis ly «blant enkelte øyer som aldri før var blitt oppdaget» – antatt å være Falklandsøyene. I 1675 fikk den engelske handelsmannen Antoine de la Roché øye på Sør-Georgia, i 1739 oppdaget franskmannen Jean-Baptiste Bouvet de Lozier den fjerne Bouvetøya, og i 1772 oppdaget hans landsmann Yves-Joseph de Kerguelen de Trémarec Kerguelen. Mens la Roché og Bouvet krysset den antarktiske konvergens for å trenge inn i Antarktis, var det ingen av disse oppdagelsene som krysset den sørligste breddegraden som var registrert av Nodal-brødrene.
Tidlige antarktiske utforskere Captain James Cook
thumb|Captain James Cook Den andre av James Cooks historiske ferder, 1772–75, var først og fremst et søk for den unnvikende Terra Australis Incognita, som fremdeles var antatt å ligge et sted i uutforskede breddegrader under 40° S. Cook forlot England i september 1772 med skipene HMS «Resolution» og HMS «Adventure». Etter en pause i Cape Town, seilte de to skipene sørover den 22. november, men ble drevet mot øst av kraftige stormer. De klarte å komme seg lengre sørover, og møtte den første pakkisen 10. desember. Dette ble raskt en solid barriere, og Cooks sjømannskap ble testet til det ytterste mens han manøvrerte seg gjennom pakkisen. Til slutt fant han åpent vann, og var i stand til å fortsette sørover; den 17. januar 1773 nådde ekspedisjonen den antarktiske sirkel på 66°20' S, og ble de første skipene til å klare dette. Videre fremdrift ble sperret av is og skipene snudde nordøstover med kurs for New Zealand, som de nådde den 26. mars.
Under de påfølgende månedene utforsket ekspedisjonen det sørlige Stillehavet før Cook førte «Resolution» sørover igjen – «Adventure» hadde trukket seg tilbake til Sør-Afrika etter en uordentlig krangel med New Zealands innfødte innbyggere. Denne gangen var Cook i stand til å trenge langt forbi den antarktiske sirkel, og den 30. januar 1774 nådde han 71°10' S, hans Farthest South-rekord, men tilstanden til isen gjorde videre reise sørover umulig. Denne sørlige rekorden ble stående i 49 år.
I løpet av sine reiser til antarktiske farvann hadde Cook kretset rundt verden på breddegrader som regel over 60° S, og så ikke annet enn dystre ugjestmilde øyer uten et snev av det fruktbare kontinentet som enkelte håpet lå i sør. Cook skrev at hvis noe slikt kontinent skulle eksistere, ville det være «et land dømt av natur», og at «ingen mann vil dra lengre en jeg har gjort, og landet i sør vil aldri bli utforsket». Han konkluderte: «Skal det umulige oppnås og landet bli oppnådd, ville det være helt ubrukelig og til ingen nytte for oppdageren eller hans nasjon».
Leting etter land Til tross for Cooks spådommer ble det gjennomført en rekke forsøk på å trenge sørover for å oppdage nytt land tidlig på 1800-tallet. I 1819 oppdaget William Smith, kommandør for brigantinen «Williams», Sør-Shetlandsøyene, og i det følgende året fikk Edward Bransfield, på samme skip, øye på Trinityhalvøya på den nordlige ytterkanten av Graham Land. 27. januar 1820, et par dager før Bransfields oppdagelse, hadde den russiske kapteinen Fabian von Bellingshausen vagt skimtet kysten av det som nå er kjent som Dronning Maud Land fra en annen antarktisk sektor. Han er dermed kreditert som den første personen til å se kontinentets fastland. I 1821 ledet John Davis en gruppe som gikk i land på en uutforsket strekke med land utenfor Sør-Shetlandsøyene. «Jeg tror dette sørlige landet er et kontinent», skrev han i skipets loggbok; hvis han hadde rett, var hans gruppe de første som satte sine føtter på det antarktiske kontinentet. Under alle disse eventyrene og oppdagelsesferdene forble Cooks sørlige rekord fortsatt stående.
James Weddell
James Weddell var en anglo-skotsk sjømann som tjenestegjorde både i Royal Naval og handelsflåten før han dro på sine første reiser til antarktiske farvann. I 1819, med kommando over den 160 tonn tunge brigantinen «Jane», som hadde blitt anskaffet til hvalfangst, satte han kursen mot det nylig oppdagede fangstområdet ved Sør-Sandwichøyene. Hans fremste interesse på denne turen var å finne «Aurora Island», som hadde blitt rapportert ved 53° S, 48° W av det spanske skipet «Aurora» i 1762. Han klarte ikke å oppdage dette ikke-eksisterende landet, men selfangsten bidro likevel til et godt overskudd for ekspedisjonen. thumb|left|250px|Weddells skip, «Jane» og «Beaufoy», for fulle seil