miniatyr|Symboler for homofili. Homofili er en seksuell orientering karakterisert av utelukkende romantisk og/eller seksuell tiltrekning til personer av ens eget kjønn. Homofili og heterofili er ytterpunkter på hver sin side av en kontinuerlig skala, med bifili et sted på midten.
Ordets opprinnelse og bruk Ordet «homofil» kan oversettes direkte til «samme-elsker». Det er et adjektiv, og kan brukes til å beskrive en persons seksuelle orientering, historie eller selvidentifisering. Ordet «homoseksuell» er synonymt med «homofil», men brukes oftere til å beskrive handlinger, mens «homofil» oftere brukes til å beskrive personer.
Homofile kvinner omtales også ofte som «lesbiske». Ordet stammer fra den greske øya Lesbos, hvor dikterinnen Sapfo, kjent blant annet for sine kjærlighetsdikt til andre kvinner, levde. Det kan som «homofil» brukes om seksuell orientering, historie eller selvidentifisering, men da kun når det gjelder kvinner.
I norsk dagligtale brukes ofte ord som «homse» (homofil mann) og «lesbe» (homofil kvinne). Betegnelsen «homse» er også navnet på et vesen i Tove Janssons mummitrollunivers. Ordet «homo» brukes hovedsakelig om homofile menn, men kan også omfatte kvinner, da som regel i samlebegreper som for eksempel «homobevegelsen».
Disse uttrykkene har tidligere vært, og er fremdeles i enkelte miljøer, brukt som skjellsord, men de homofile miljøene har i stor grad tatt dem til seg og ufarliggjort dem ved å bruke dem selv.
Ordet «skeiv» har i de senere tiårene blitt brukt for å omtale alle som ikke identifiserer seg som eksklusivt heterofile, på samme måten som ordet queer brukes på engelsk. «Skeiv» skal i denne betydning ha sin opprinnelse i at Det norske forbundet av 1948 (senere LLH) en tid holdt til på Venstres Hus. Uttrykket å møtes «på keiva» (som i venstrehendt = keivhendt) ble til «skeiv», og vi fikk en norsk betegnelse på homofile som spilte tilbake på de skeive/vridde/vrange/litt rare. Ikke så veldig ulikt det engelske queer (= merkelig).
«Skeiv» har ikke vært i utstrakt bruk som skjellsord i Norge, slik «queer» har vært brukt i engelskspråklige land før det ble adoptert av de «skeive» selv. I tillegg til «skeiv» som samlebetegnelse for ikke-heterofile, blir ordet brukt som norsk oversettelse av queer i queer theory/«skeiv teori». «Skeiv» teori er ikke ukontroversielt blant homofile. Enkelte mener begrepet «skeiv» brukes som en aforisme, for å søke bredere aksept, alminneliggjøre og dekke over de mer kontroversielle begrepene «homofil», «lesbisk» og «bifil».
I senere tid har uttrykkene menn som har sex med menn (MSM) og kvinner som har sex med kvinner (KSK) som samlebetegnelser om alle som har seksuelle relasjoner med det samme kjønn, uavhengig av om de selvidentifiserer seg som homofile eller bifile.
Ordet «homoseksuell» ble introdusert i Krafft-Ebings bok Psychopathia Sexualis<ref>[http://www.gutenberg.org/ebooks/24766 R. von Krafft-Ebing: Psychopathia Sexualis]</ref> fra 1886. Tidligere hadde man hatt begrepet Uranismus, introdusert i 1860-årene av en sakfører fra Hannover ved navn Karl Heinrich Ulrichs, som selv var homofil. Ulrichs mente at «uranisme» var et medfødt avvik, som skyldes at en kvinnelig sjel er fanget i en manns kropp, kalt en Urning. Homofile diktere i England tok til seg uttrykket og kalte seg Uranians.Barbara Belford: Oscar Wilde - a certain genius (s. 45), forlaget Bloomsbury, ISBN 0-7475-5027-1 Den irske forfatteren Oscar Wilde, som midtveis i livet inngikk homofile forhold, sa om Uranian love (= «uranisk» kjærlighet): «Jeg synes den er nobel - noblere enn andre former [for kjærlighet].»Barbara Belford: Oscar Wilde - a certain genius (s. 266) Mannlige prostituerte kalte seg iblant for gay, inspirert av kvinnelige prostituerte, som dengang var kjent som gay ladies (= muntre damer).Barbara Belford: Oscar Wilde - a certain genius (s. 316) I dag er betegnelsen gay alminnelig brukt om homofile uten noen tilknytning til prostitusjon.
Første gang ordet «homoseksuell» stod på trykk i norsk skjønnlitteratur, var i 1924, i romanen Odd Lyng av kvenen Alf Martin Jæger (1895-1967) fra Alta.«Alf Martin Jæger»Runar Jordåen: «Kvensk homopionér», På Høyden 10. november 2023 Men fenomenet homofili var allerede litterært behandlet, som i I skyggen av Karl Johan (føljetong i avisen Social-Demokraten før utgivelse i bokform) av Øvre Richter Frich i 1912, og i Drude Helmers egteskap av Ranka Knudsen i 1913. Frichs roman ble populær og kom i flere opplag. Temaet for begge bøker var homofile menn som giftet seg med kvinner, skildret fra kvinnenes synsvinkel. Ranka Knudsens roman er mer lavmælt enn førstnevnte, men begge er gode tidsbilder og skildringer av homofiles vilkår i starten av 1900-tallets Norge.Heidi Rohde Rafto: «Gifte menn i skåpet - i litteraturen», Morgenbladet 6. mars 2018
Homofili og samfunnet De fleste samfunn er i dag heteronormative, det vil si at de baserer seg på antagelsen om at alle mennesker er heterofile. I disse samfunnene er det sosialt og juridisk vanskelig eller umulig for personer av samme kjønn å inngå åpne forhold til hverandre, og det er derfor vanlig for homofile personer å gifte seg og få barn med personer av motsatt kjønn for å skjule sin orientering. I homonormative samfunn skjer det motsatte, at personer med hovedsakelig heterofil orientering likevel deltar i homoseksuelle forhold. En ekstrem versjon av dette forekommer i fengsler og andre situasjoner der individer kun møter andre av samme kjønn over lengre tidsperioder (se Situasjonsbetinget seksuell atferd).
Samfunnets holdninger til likekjønnede forhold, reflektert i holdningene til befolkningen, staten og religiøse institusjoner, har variert gjennom tidene og fra sted til sted. Holdningene har variert fra en forventning og et krav om at alle menn skal delta i samkjønnede forhold, gjennom full integrasjon, aksept, et syn om at homofili er en mindre synd, og kraftig fordømmelse, til dødsstraff.
De fleste nasjoner legger ikke noe hinder for frivillig seksuelt samkvem mellom individer som ikke er i slekt, og som er over den seksuelle lavalderen, men noen gir identiske rettigheter, beskyttelse og privilegier til familiestrukturene til både likekjønnede og ulikekjønnede par. Noen nasjoner krever at alle individer begrenser seg til heterofile forhold, hvilket vil si at homofili er ulovlig noen steder. De som bryter disse lovene står i noen fundamentalistiske muslimske områder som Iran og deler av Nigeria i fare for å få dødsstraff, selv om det ofte er stor forskjell på offisielle prinsipper og håndhevingen av disse.
Napoleon avkriminaliserte homofili i sitt lovverk av 1804. Året før hadde han solgt Louisiana til USA, men likevel fikk man i New Orleans slang-uttrykket to follow the Napoleonic code for «å være homofil».Herman Willis: Katten og elefanten (s. 50), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2593-7
I Norge straffet en kristenrett fra 1268 med landsforvisning og formuesinndragelse menn som hadde kjønnslig samvær «med annet levende enn kvinner», men dette var maksimumsstraffen. I 1528 ble bonden Gunnar Ramstad i Nittedal idømt en større bot for «kjetteri» med Per Slåtten. Pers bot var mindre. Det er ukjent om dette var alt de eide, og om de ble landsforvist i tillegg. Etter reformasjonen ble straffen for homofili skjerpet til dødsstraff. I 1687 sier Christian Vs Norske Lov at «Omgængelse, som er mod Naturen, straffes med Bål og Brand». Men ingen slik straff ble eksekvert. Tvert om er homofili nærmest fraværende i norske, svenske og danske tingbøker og rettsreferater. Aron Åsulsen ble i Kragerø i 1693 dømt til pisking, brennmerking og bortvisning fra byen for homofili, eller «dend sÿnd som icke burde nefnes». Absalon Pederssøn Beyer omtaler i sin dagbok fra 1560-årene to saker om «bestialitet» (omgang med dyr) i Bergen, men ingen om homofili. I Danmark reiste fogden en sak i 1636/37, men tiltalte ble frikjent av mangel på lovlig bevis. En sak kunne ikke påtales uten at fogden fikk kjennskap til den, og deretter måtte det foreligge enten tilståelse eller minst to vitner. Hvis retten ikke godtok et vitnemål om en kriminell handling, måtte det underkjente vitnet regne med samme straff som den anklagede ville ha lidd, hvis vitneprovet var blitt trodd. Vitner i saker om homofili var vanskelige å skaffe, slik at det ble stor avstand mellom gjeldende lov og rettspraksis.Arnvid Nedkvitne: Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år (s. 231-2), forlaget Spartacus, Oslo 2011, ISN 978-82-304-0070-8
Seksuell praksis thumb|Pride i Tel Aviv
Menn som har sex med menn, oppnår seksuell nytelse på en rekke forskjellige måter. Disse kan deles inn i fire kategorier: gjensidig masturbasjon, full kropp (inkludert penetrering mellom partnerens sammenstilte lår), oral-genital og anal sex. Gjensidig masturbasjon, penetrering mellom partnerens lår, og stimulering med munnen er de mest vanlige seksuelle praksisene, i den rekkefølgen. I Storbritannia ble det i slutten av 1960-årene antatt at ikke mer enn 15 % av menn som har sex med menn, hadde analsex, et antall som sannsynligvis var likt eller lavere enn antallet heterofile par som praktiserte samme teknikk.H. Montgomery Hyde, The Love That Dared not Speak its Name; pp.6-8
Blant kvinner som har sex med kvinner, er tingene noe mer diffuse, siden det har vært gjort relativt lite forskning på kvinners seksualitet seg imellom. Mengden forskning på emnet er voksende, og denne forskningen har ført med seg debatt angående kvinners seksualliv, og en redefinisjon av kvinnelig seksuell nytelse og avkreftelse av negative seksuelle stereotyper. Ett eksempel på sistnevnte er «lesbisk sengedød» (fra engelske «lesbian bed death»), et begrep oppfunnet av sexforskeren Pepper Schwartz for å beskrive det antatt uunngåelige svinnet av seksuell lidenskap i langvarige lesbiske forhold. Denne idéen forkastes av mange lesber, som peker på at lidenskap har en tendens til å minke i nesten hvilket som helst forhold, og at mange lesbiske par melder om gode og tilfredsstillende sexliv. Seksuell aktivitet mellom kvinner er like variert som sex mellom kvinner og menn, eller mellom menn. Noen kvinner i likekjønnede forhold identifiserer seg ikke som lesbiske, men som bifile.
Senere kulturelle endringer i vestlige samfunn har tillatt lesber å uttrykke seksualiteten sin friere enn det tidligere var mulig, noe som har resultert i nye studier om den kvinnelige seksualitets natur. Det amerikanske Government's National Center for Health Research publiserte i 2002 en rapport med tittelen Sexual Behavior and Selected Health Measures: Men and Women 15-44 Years of Age, United States, 2002 (Seksuell oppførsel og utvalgte helsetiltak: Menn og kvinner i aldersgruppen 15–44 år). Resultatene tydet på at 11 % av kvinnene i undersøkelsen hadde hatt en seksuell opplevelse med en annen kvinne, og 4,4 % hadde hatt det i løpet av det siste året.
Komme ut Mennesker som er tiltrukket av sitt eget kjønn har som regel en såkalt komme ut-prosess på et eller annet tidspunkt av livet. Som regel blir denne prosessen beskrevet som to faser: Man blir oppmerksom på sin egen åpenhet for likekjønnede forhold, ofte beskrevet som den interne fasen. Man beslutter å komme ut for andre, for eksempel familie, venner og kolleger.