Danmarks historie (1814–1848) er preget av to begivenheter som var av stor betydning for demokratiet i Danmark. I 1813 gikk Danmark konkurs og i 1814 tapte Danmark Norge til Sverige ved Kielfreden.

Det var et utarmet land som sto igjen etter statsbankerotten, Englandskrigene og tapet av Norge til Sverige. Frederik VI inviterte seg selv med til Wienerkongressen i 1814–15 for å sikre seg så gunstige betingelser som mulig og det lyktes han å få Lauenburg som ble makeskiftet med Svensk Pommern fra Preussen, samt et pengebeløp fra Sverige, som erstatning for tapet av Norge.

I den mellomliggende perioden ble landet rammet av en landbrukskrise samtidig som romantikken blomstret. Etter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 innførte den eneveldige kongen Frederik VI stenderforsamlinger, som imidlertid aldri fikk noen reell makt.

Under Frederik VIs etterfølger Christian VIII oppsto det en bevegelse mot eneveldet og ved hans død var motstanden ikke blitt mindre. Da de tyske nasjonalliberale i hertugdømmene Slesvig og Holstein samtidig ønsket selvstendighet fra Danmark og den kongevalgte regjeringen nølte, gikk en deputasjon til den nye kongen Frederik VII. Han meddelte at han nettopp hadde avskjediget sitt ministerium og ville utnevne en ny samlingsregjering. Eneveldet var avskaffet og treårskrigen brøt ut da hertugdømmene utnevnte sin egen regjering.

Mot periodens avslutning ble eneveldet avskaffet og Danmark fikk en folkevalgt regjering som arbeidet for å utforme en fri forfatning.

Reformer I 1814 ble det sendt ut en «anordning, som bestemmer, hvad bekendere af den mosaiske religion, der opholder sig i Danmark, har at iagttage.» Denne tittelen dekket over en opphevelse av alle lover om jøder i Danmark. Nå fikk jødene alminnelig borgerrett og rett til å livnære seg i ethvert lovlig yrke. Det hadde i første rekke vært et mindretall av velstående jøder med M.L. Nathanson i spissen som hadde arbeidet for den nye loven. De fattigere medlemmene av menigheten ønsket derimot å bevare det jødiske særpreget. Den nye anordningen kom mindretallet i møte ved å kreve at jødene skulle følge landets alminnelige lover om skifte, fattigvesen og skolegang.

Dokumenter vedrørende ekteskap eller testamente skulle skrives på dansk eller tysk og følge dansk tidsregning for å være rettsgyldige. Dessuten ble det i forbindelse med oppnåelse av borgerretten tilknyttet det krav at de unge jødene skulle bestå en eksamen i den mosaiske tro på linje med konfirmasjonen i folkekirken. Selv om jødedommen nå var blitt en offisiell religion, gikk mange jøder i de følgende årene skrittet videre og lot seg selv eller sine barn døpe. Blant dem var Henrik Hertz og C.N. David.

Forordningen var ikke like populær i befolkningen og resulterte blant annet i de såkalte jødefeidene i 1819 i København og flere provinsbyer etter den økonomiske krisen i 1816.

Landbrukskrise Landbruket ble hardt rammet av pengereformen i 1813 og da mulighetene for eksport til de lukrative markedene var stengt, var det ikke åpning for å eksportere seg ut av problemet. Etter krigen innførte en rekke land proteksjonistiske lover for å beskytte det hjemlige kornmarkedet mot utenlandsk import; England innførte en kornlov i 1815 som forbød kornimport hvis den hjemlige kornprisen falt under et visst nivå og Frankrike fulgte etter i 1819. Også Norge, som hadde øket kornproduksjonen under krigen grunnet sviktende forsyninger fra Danmark, forsøkte å beskytte hjemmemarkedet sitt gjennom toll på utenlandsk korn. Den virkelige krisen begynte i 1818, da prisene og også salget til utlandet falt dramatisk. Det gikk mest ut over de kornproduserende godsbrukene og de nye selveierne med store lån i eiendommen og dette førte til mange tvangsauksjoner.

Ny nasjonalbank

thumb|right|250px|Nasjonalbankens bygning ca. 1899 Etter statsbankerotten i 1813 gjennomførte regjeringen en rekke reformer og den største ble gjennomført 1. august 1818, da den statlige riksbanken ble erstattet av Nationalbanken i København, som ifølge sine kongelige anordnede vedtekter var et privat interessentskap. Banken skulle sørge for utstedelse av sedler, fortsette inndragingen av sedler som riksbanken hadde startet og ellers føre en utlånspolitikk til nytte for arbeidslivet. Som noe nytt ga kongen og regjeringen avkall på innblanding i bankens drift og beslutninger.

Det var et brudd på eneveldets prinsipp om at all makt lå hos kongen. Ledelsen besto av et 15 mann stort representantskap som ble valgt blant aksjeeiere og låntakere i banken. Inndragingen av sedler gikk svært langsomt og først i 1830–årene var seddelomløpet halvert og i 1838 nådde banken pålydende verdi. Banken førte en meget stram og forsiktig utlånspolitikk som spesielt København kom til å lide under, med det resultat at Hamburg i etterkrigsårene overtok byens posisjon som regionens verdenshandelsby. Mange jyske handelsfolk foretrakk nå Hamburg og hamburgsk mynt. Den københavnske handel på Ostindia og Afrika gikk helt i stå og bare eneretten på handelen og raffinering av vestindisk sukker holdt byen på et akseptabelt nivå.

Etterkrigstiden gjorde det slutt på mange av Københavns store handelshus. De siste forsvant i 1820 i forbindelse med at det ble tatt opp et stort innenlandsk statslån på seks millioner riksdaler med en svært gunstig rentetilskrivning. Det tømte mange firmaer for kapital, firmaer som stadig led under handelskrisen etter krigen. Danmarks posisjon i verdenshandelen var tapt og i de kommende årene ble det bare gjort få forsøk på å starte nye selskaper. De eksisterende måtte konsentrere seg om å utvikle og handle med danske forbedrede industri- og landbruksprodukter.

Romantikken

I 1820–årene avtok interessen for den romantiske åndsretningen som var oppstått i starten på 1800-tallet. I stedet kom det en fornyet interesse for den engelske litteraturen fra det førromantiske 1700–tallet, spesielt hos den yngre generasjonen. En av hovedkreftene var Steen Steensen Blicher som i 1824 skapte en ny poetisk realisme med sin novelle Brudstykker af en landsbydegns dagbog. thumb|250px|right|Polyteknisk Læreanstalt i Sølvgade o. 1899 En annen tendens i romantikken var en fornyet interesse for dansk og norsk oldtid, språk og opprinnelse. Folkets etterlatenskaper: gravhauger fra oldtiden og runestener vakte ærefrykt. Dette var en radikal endring siden 1793 da en veiforordning hadde bestemt at de nye hovedlandeveiene skulle anlegges så tett på haugene som mulig da de ga mengdevis av råmaterialer til grus til veiene. I 1807 hadde regjeringen opprettet Den kongelige kommission til oldsagers opbevaring som fikk plass på loftet til Trinitatis kirke og i 1816 kom den under ledelse av Christian Jürgensen Thomsen.

Thomsen revolusjonerte samlingen ved å dele den inn etter ideen om at det hadde eksistert en steinalder som var blitt avløst først av en bronse–og senere av en jernalder. Staten fredet også flere og flere oldtidsminner i det danske landskapet i disse årene. Mange interesserte seg også for de gamle tekstene; Rasmus Nyerup ga ut Snorres Edda i dansk oversettelse i 1808 og i fra 1810 og utover utga Grundtvig sine gjendiktninger av Saxo og Snorre. Han dro også frem det gammelengelske Beowulfkvadet fra 800-tallet.

I 1825 ble Det kongelige nordiske oldskriftselskab stiftet. Det skulle utgi de gamle islandske skriftene og beskjeftige seg med alt som kunne belyse Nordens gamle språk, historie og oldsaker. Inspirert av den skotske forfatteren Walter Scott ble den historiske romanen populær i 1820–årene; B.S. Ingemann ga ut en rekke historiske romaner om den danske middelalderen, som skulle vekke danskenes bevissthet om seg selv som nasjon. Romanene ble trykket i store opplag og har antakelig nådd alle samfunnslag.

På begynnelsen av 1800–tallet gjennomgikk skoleundervisningen en større forandring. I 1814 kom en skolelov som krevde at all undervisning skulle skje ved en faglærer (og ikke en tilfeldig teolog på jakt etter et prestekall). Samtidig ble det innført skolepenger. Det innebar nedleggelse av en rekke latinskoler og antall elever sank. Det ble nå i større grad enn tidligere de bedrestiltes barn som fikk undervisning. Undervisningen fikk til gjengjeld en høyere standard.

Også på de høyere læreranstaltene skjedde det forandringer. Blant annet ble de tradisjonelle fagene teologi, jus og medisin ved Københavns Universitet supplert av to-årige utdannelser i mekanikk og anvendt naturvitenskap i 1829. Dette ble tilbudt ved den nyopprettede Polyteknisk Læreanstalt. Den var blant annet opprettet etter initiativ av elektromagnetismens oppdager H.C. Ørsted. Også offiserutdannelsen fikk en høyere standard ved opprettelsen av Den Kongelige Militaire Højskole, som skulle gi en vitenskapelig overbygning på den utdannelsen kadettakademiet tilbød på.

Julirevolusjonen 1830

I juli 1830 abdiserte den franske kongen Karl X etter massive demonstrasjoner til fordel for Ludvig Filip som måtte underskrive en forfatning. Denne lille revolusjonen gav gjenlyd over store deler av Europa og ledet blant annet til uroligheter i Nederland og Polen. Frederik VI var også engstelig for at folket ville vende seg mot ham, men den jevne befolkningen i Danmark var ikke interessert i store omveltninger. Store deler av borgerskapet arbeidet for kongemakten og kongen nøt stadig stor popularitet blant bøndene for sine landboreformer.

Urolighetene fikk imidlertid betydning for Danmark. I 1814 hadde Frederik VI lovet å innføre en stenderforsamling for Holstein. Dette kravet ble nå fremsatt igjen av en representant fra Det tyske forbund.

En ung dansk embetsmann i det tyske kanselli, Uwe Jens Lornsen, ga ut en liten bok på 12 sider i 1830, som vakte oppsikt. Boken het «Ueber das Verfassungswerk in Schleswigholstein» og i den krevde Lornsen at Slesvig-Holstein skulle ha en fri forfatning og kun skulle ha «konge og fiende» felles med Danmark. Frederik VI ble bekymret for denne oppdelingen av riket som Uwe Lornsen skisserte og han ble avskjediget. Boken hans hadde imidlertid vunnet tilslutning spesielt blant studentene og borgerstanden i Kiel.

Stenderforsamlinger I København ble regjeringen klar over at den måtte gjøre noe og innfridde sitt løfte fra 1814. I motsetning til Lornsen ville man ikke forene de to hertugdømmene, men hvis Holstein fikk en stenderforsamling, måtte man også gi Slesvig en. Som konsekvens av eneveldets prinsipp om like vilkår måtte kongen også innføre stenderforsamlinger i selve kongeriket. Etter en behandling i statsrådet sendte regjeringen den 28. mai 1831 ut to anordninger om rådgivende provinsialstenderforsamlinger i kongeriket og i hertugdømmene. Det ble til sammen opprettet fire forsamlinger; en for Øerne, en for Jylland, en for Slesvig og en for Holstein. Forslaget ble utformet av en stenderkomité og 15. mai 1834 kunne den utstede den endelige forordningen som ble det rettslige grunnlaget for de fire stenderforsamlingene.

Velgerkorpset var delt inn i tre klasser; grunneierne i byen, godseierne og bøndene. Hver klasse fikk en tredjedel av stemmene. Forsamlingen for Øerne fikk sete i Roskilde med 70 medlemmer, forsamlingen for Jylland i Viborg med 55 medlemmer, den slesvigske i Slesvig med 43 medlemmer og den holsteinske i Itzehoe med 47 medlemmer. Bare ca. 3 % av befolkningen hadde valgrett til forsamlingene, som ikke kunne gi lover, men kun gi råd til kongen og hans administrasjon. Da medlemmene fikk rede på den store statsgjelden på godt over 130 mill. riksdaler fremsatte de krav om å få kontroll med statsfinansene, noe statsrådet avviste kontant. Mellom 1837–41 ble det innført kommunale råd, byråd, amtsråd, sogneråd og i København en borgerrepresentasjon med omtrent samme stemmerett som til stenderforsamlingene.