Nedkvitne-saken var en sak vedrørende avskjed av historieprofessor Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo. Nedkvitne ble avskjediget fra sin stilling som professor i middelalderhistorie i januar 2009 etter en langvarig konflikt med både kolleger og instituttledelsen.
Nedkvitne anla sak mot universitetet for å få vedtaket om avskjed kjent ugyldig. Oslo tingrett frifant i januar 2010 universitetet på alle punkter. Saken ble behandlet i Borgarting lagmannsrett i mars 2011. Lagmannsretten forkastet anken over tingrettens dom, og denne avgjørelsen ble anket videre til Høyesterett. I juni 2011 avviste imidlertid Høyesteretts ankeutvalg å behandle saken, da ankeutvalget fant det «enstemmig klart at Arnved Nedkvitnes anke er uten utsikter til å kunne føre frem».
Det var den første saken i sitt slag siden universitetet ble grunnlagt i 1811. Den var også den første avskjedssaken mot en professor som til da hadde vært behandlet av domstolene.
Avskjeden av Nedkvitne
Styret ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo vedtok 16. juni 2008 å avskjedige Arnved Nedkvitne fra hans stilling som professor. Nedkvitne påklaget vedtaket, men fakultetsstyret fastholdt sitt vedtak. Universitetsstyret vedtok deretter som klageinstans 24. februar 2009 å slutte seg til vedtaket i fakultetsstyret. «Nedkvitne fikk sparken» Aksel Kjær Vidnes, Universitas 24. februar 2009 Vedtaket i klageinstansen ble gjort med 9 mot 2 stemmer. Mindretallet som gikk i mot avskjed, ønsket ordensstraff. Flertallet begrunnet sitt vedtak med at professoren «grovt har krenket sine tjenesteplikter og trass i skriftlige advarsler og irettesettelser, gjentatt gjennom en årrekke, har krenket sine tjenesteplikter».Oslo tingretts dom datert 29. januar 2010, side 3. Saksnr. 09-043651TVI/OTIR/05
Nedkvitne hevdet at hans fag hadde tapt i kampen om ressursene ved instituttet i en årrekke, og at han hadde forsøkt å forsvare faget sitt.
Ifølge universitetshistoriker John Peter Collett har det ikke skjedd før at en professor har blitt avskjediget på den måten ved universitetet.«Første som ble sparket på 200 år», Aftenposten, publisert 27. februar 2009 Professorene var tidligere embedsmenn og kunne bare avsettes ved dom.
Kritikk mot avskjeden
Ifølge Nedkvitne selv, gjengitt i artikler i media, var bakgrunnen for avskjeden at Nedkvitne i leserinnlegg i Universitas og Uniforum, og i e-poster, hadde uttalt seg sterkt kritisk om ledelsen ved instituttet og ved Det humanistiske fakultet, og til dels om kolleger ved instituttet.«Når avmakten gror», Robin Røkke Johansen, Universitas 01. oktober 2008 Det ble pekt på at Det humanistiske fakultet, og Historisk institutt og det nåværende Institutt for arkeologi, konservering og historie spesielt, har slitt med svært dårlig arbeidsmiljø og samarbeidsproblemer i mange år.«Undersøkelse avslører HF-mobbing», Mai-Bente Paulsen og Kamilla Simonnes, Universitas 13. februar 2008 Advokat Preben Mo Fredriksen, som ble engasjert av Forskerforbundet på vegne av Nedkvitne, uttalte i forbindelse med universitetsstyrets behandling av saken at et arbeidsmiljøproblem ved et helt fakultet her ble redusert til en person.«UiO kan gi professor sparken», Martin Toft, Uniforum 11. desember 2008]
Dagen etter at Nedkvitne ble avskjediget, kom det frem at flere personer som var involvert i saken mente instituttledelsen ved Institutt for arkeologi, konservering og historie og universitetsledelsen hadde forvridd eller fortiet deres utsagn til skade for Nedkvitne.«Sparket professor», Robin Røkke Johansen, Universitas 25. februar 2009]
Nedkvitne var ved avskjeden den eneste professoren i norsk middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo, og Jon Hustad tolket saken som at faget ble nedlagt ved universitetet.«Professoren som vart sparka», Jon Hustad, Dag og Tid 26. februar 2009 Hustad hevdet at «Nedkvitne har gjort arbeidet sitt. Han har rettleitt, han har undervist, og han har publisert. Alle studentevalueringar syner at Nedkvitne er særs populær og at han i så måte er perfekt tilpassa Kvalitetsreforma». Hustad mente saken har bakgrunn i en konflikt mellom Nedkvitne og to professorer i moderne historie, Jorunn Bjørgum og Helge Pharo, som begge har vært instituttbestyrere og som Nedkvitne mener har gjennomført en styrt avvikling av middelalderhistorie ved UiO til fordel for moderne historie.
Nedkvitne-saken og den akademiske friheten
Sakens betydning for den akademiske friheten ble tidlig et tema for flere professorer ved universitetet. Etikkprofessor Jan Helge Solbakk mente at «det eneste [Nedkvitne] har gjort feil, er at han ikke er servil overfor ledelsen. Det er en del av en ny utvikling av UiO hvor de vitenskapelig ansattes akademiske frihet er truet». Han utdypet senere: «Han er forsker, han underviser, veileder og gjør primæroppgavene til en akademisk ansatt. I tillegg har han kjempet for sitt fag i årevis. I denne kampen har han angivelig kommet med en del sterke ytringer mot blant annet ledelsen, noe som har resultert i en avskjedssak mot ham. Dette ser jeg på som et symptom på det administrasjonsstyret vi har fått i stadig større grad ved universitetet, at en akademisk ansatt ikke lenger kan ytre seg fritt uten å risikere represalier av denne karakter».«Støtter oppsigelsestruet professor», Arve Henriksen, Aftenposten 23. februar 2009 Solbakk gikk offentlig ut til støtte for Nedkvitne sammen med professor i arbeidsrett Henning Jakhelln, og professorene Bernt Hagtvet, Kristian Gundersen, Arne Johan Vetlesen, Unni Wikan og Jens Saugstad.«Støttar ulydig professor», Martin Toft, Uniforum 23. februar 2009]
Forsøk på forlik
I en kommentarartikkel i Aftenposten 4. februar 2010 skrev Ulf Andenæs at Forskerforbundet hadde foreslått at Nedkvitne skulle vende tilbake til sin lærestol de to månedene som gjenstod før han kunne gå av med avtalefestet pensjon, men at dette ble avvist av universitetsledelsen.«Professorenes kriger» Aftenposten 4. februar 2010 Dagen etter ble dette tilbakevist av Ole Petter Ottersen og Gunn-Elin Aa. Bjørneboe.«Universitetet ønsket forlik», Aftenposten 5. februar 2010 I Aftenposten 18. februar skrev hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet Kristian Mollestad at «til dette er det å si at Andenæs har rett: Forslaget ble fremmet av undertegnede bare få dager før rettssaken, som et forsøk på å finne en forliksløsning fremfor en rettssak som vil kunne pågå i flere år fremover. En slik løsning ville kunne satt et punktum i saken for begge parter. Dessverre ble forslaget avvist».«Forsøk på forlik», Aftenposten 18. februar 2010
Behandling i rettsapparatet
Behandling i tingretten
11. mars 2009 varslet Nedkvitne at han ville gå til sak mot universitetet for å få omgjort avskjeden.«Nedkvitne saksøker UiO», Christine Skogen Nyhagen, Universitas 11. mars 2009 Nedkvitne hadde fått økonomisk støtte til å bringe saken inn for retten fra Forskerforbundet, som også hadde engasjert en av sine jurister i saken. Universitetet hadde avslått Nedkvitnes anmodning om å bli stående i stillingen.Oslo tingretts dom datert 29. januar 2010 side 4. Saksnr 09-043651TVI/OTIR/05 Nedkvitne tok ut stevning 13. mars 2009 og begjærte i stevningen midlertidig avgjørelse i tingretten om at UiO skulle forbys å effektuere vedtaket. Tingretten avslo Nedkvitnes begjæring. Avgjørelsen ble anket til lagmannsretten som 25. mai 2009 forkastet anken. Nedkvitne registrerte seg derfor som student ved universitetet for å få tilgang til bibliotek og lesesaler.
Hovedforhandling ble avholdt 11. til 18. januar 2010.«– Avskjedsvedtaket ugyldig», Helene Lindqvist, Universitas 05. november 2009 Nedkvitne krevde avskjedsvedtaket kjent ugyldig. Videre fremsatte han krav om erstatning for tapte inntekter og i tillegg oppreisning. Universitetet i Oslo ba seg frifunnet og anførte bl.a. at Nedkvitne hadde gjort seg skyldig i utilbørlig adferd overfor ledelse, kollegaer og eksterne sensorer. Hans uteblivelser fra møter han var innkalt til av daværende instituttleder Jorunn Bjørgum, ble betegnet som ordrenekt.«UiO på tiltalebenken» Uniforum, 12. januar 2010«Rettssak mot UiO starter mandag» Uniforum 8. januar 2010 Den 29. januar 2010 falt dommen i Oslo tingrett, som frifant UiO og påla Nedkvitne (dvs. i praksis Forskerforbundet) å betale statens omkostninger.«Professor tapte mot UiO», NRK Østlandssendingen / NTB, 29. januar 2010
Presseoppslag under rettssaken I rettssaken vitnet bl.a. Kristian Gundersen. Gundersen uttalte til Dagens Næringsliv at Nedkvitnes uttalelser var noe folk måtte tåle og at dette var vanlig på universitet.«- Vi skrek til hverandre og var ferdige med det», dn.no 13. januar 2010 Nedkvitne uttalte selv til Aftenposten at «det er en tradisjon for krass ordbruk blant historikere» og at ledelsen på instituttet hadde hatt en ordbruk som ikke var noe bedre.«Sparket professor: - Angrer ikke på ordbruken», Aftenposten 12. januar 2010 Et av vitnene, historieprofessor Finn Fuglestad, uttalte i retten at han tolket e-postene til Nedkvitne som uttrykk for frustrasjon over ikke å bli hørt, og beskrev Jorunn Bjørgums lederstil som «veldig autoritær».«Kollegastøtte til Nedkvitne», Aftenposten 14. januar 2010 Fuglestad støttet også Nedkvitnes beskrivelse av å ha blitt marginalisert, og at det fantes en indre krets knyttet til nyere norsk historie, som fikk ressurser på bekostning av mindre fag. Det kom også frem at instituttledelsen uten lovlig hjemmel hadde tatt fra Nedkvitne driftsmidler til bøker og faglige reiser i perioder.«Staten mot Nedkvitne», Dag og Tid, 15. januar 2010 Ifølge nettavisen Uniforum forklarte tidligere prorektor Haakon Breien Benestad i retten at han mente konflikten lignet på konflikten mellom Carl August Fleischer og Johs. Andenæs, og at han hadde foreslått at han kunne megle i konflikten. Han mente en avskjedssak mot Nedkvitne kunne skade universitetets renommé. Benestads forslag om megling ble avvist i rektoratet, og prorektor Benestad fikk brev fra rektor Geir Ellingsrud der han ble truet med å bli avsatt som prorektor (til tross for at prorektor er valgt og ikke kan avsettes uten videre) dersom han gikk videre med saken. I retten beskrev Benestad ifølge Uniforum, denne reaksjonen som «interessant, men pinlig».«Prorektor ville mekla – truga med sparken», Uniforum 15. januar 2010
Nedkvitne uttalte etter at dommen var falt at han ikke så seg i stand til å anke saken da han ikke hadde økonomiske ressurser til dette.«Nedkvitne anker ikke» , Universitetsavisa, 4. februar 2010 Nedkvitne ga videre uttrykk for at han hadde ønsket å få «debatt om den umyndiggjøringen av professorer som har skjedd på universitetene siden 2003» og at han mente han hadde oppnådd dette målet: «Ved toppuniversiteter som Oxford og Harvard har professorene langt mer innflytelse på viktige avgjørelser enn det vi har på norske universiteter. Her har det vært en byråkratisering som ikke har ført til bedre kvalitet».«UiO vann Nedkvitne-saka», Uniforum 29. januar 2010
Nærmere om tingrettens begrunnelse Sakens tema var ifølge dommenOslo tingretts dom datert 29. januar 2010. Saksnr 09-043651TVI/OTIR/05 gyldigheten av et forvaltningsvedtak (i universitetsstyret) om avskjed av en tjenestemann. Tingretten slo fast at retten kunne prøve rettsanvendelsen, den faktiske fremstillingen og saksbehandlingen. Det såkalte forvaltningsskjønnet – om det var hensiktsmessig å gå til avskjed – fant retten ikke å kunne prøve.
Retten tok utgangspunkt i at faktum i saken ikke var omtvistet. Det var på det rene at professoren hadde skrevet de aktuelle brevene og unnlatt å møte på visse møter. Dermed var det ikke nødvendig for retten å ta stilling til en anførsel fra Nedkvitne om at det eksisterte et skjerpet beviskrav der avskjeden bygger på et belastende faktum.