Isokrates (gresk: Ἰσοκράτης; født 436, død 338 f.Kr.) var en gresk retoriker og en av de ti attiske talerne. På hans tid var han antagelig den mest innflytelsesrike retorikeren i Hellas og ga mange bidrag til retorikken og utdannelse gjennom hans lærergjerning og skrevne arbeider.
Gresk retorikk er vanligvis sporet tilbake til Korax av Syrakus som først formulerte et sett med retoriske regler i det 400-tallet f.Kr. Hans elev, Tisias, hadde innflytelse på utviklingen av retorikken i rettssalene. Ifølge noen motstridende beretninger var han omtalt som læreren til Isokrates. Innen to generasjoner hadde retorikk blitt en viktig kunstart, dets vekst ble drevet framover av sosiale og politiske endringer, som demokrati og domstolene.Phillips, David D. (27. mars 2003): «Orator Biographies», Stoa.orgPotter, Ben (17. april 2015): «Isocrates: The Essayist» , Classical Wisdom Weekly. Sitat: «In 338 BC, two years shy of Alexander's coronation and his own 100th birthday, Isocrates starved himself to death after yet another appeal to Philip fell on deaf ears.»
Tidlig liv og påvirkninger Isokrates ble født inn i en velstående familie i Athen på høyden av bystatens makt kort før utbruddet av Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.). Det senere bysantinske Suda skrev at Isokrates var sønn av Teodoros som eide et verksted som produserte musikkinstrumentet aulos. Moren hans het Heduto. Han hadde en søster og tre brødre; to av brødrene var Tisippos (Τίσιππος) og Teomnestos (Θεόμνηστος). Isocrates (2004): Isocrates II. Oversatt av Terry L. Papillon. Austin, Texas: University of Texas Press. ISBN 978-0-292-70245-5 – via ProQuest Ebook Central. «SOL Search: iota,652», SUDA Encyclopedia. University of Kentucky.
Isokrates fikk en førsteklasses utdanning. «Han er rapportert å ha studert med flere framtredende lærere, blant andre Tisias (en av de tradisjonelle grunnleggerne av retorikk), sofistene Prodikos og Gorgias, og den moderate oligarken Theramenes, og å ha assosiert med Sokrates, men disse rapportene kan gjenspeile senere synspunkter av hans intellektuelle røtter mer enn historiske fakta».
Hans ungdom var preget av en dyster periode etter at Perikles hadde dødd, en framstående athensk leder og statsmann, det var en periode der rikdom – både offentlig og privat – forsvant, og politiske beslutninger var dårlig gjennomtenkt og voldelige. Isokrates ville ha vært 14 år gammel da demokratiet stemte for å drepe alle de mannlige innbyggerne i den lille trakiske byen Skione i Khalkidiki.Cawkwell, G. Law. (27. august 2020): «Isocrates», Encyclopedia Britannica Det er beretninger, blant annet av Isokrates selv,Isocrates: Antidosis. 15 161. Perseus.tufts.edu. Sitat: «I had lost in the Peloponnesian War the patrimony which remained to me from what my father had spent...» som sier at Peloponneskrigen utslettet farens eiendom, og Isokrates ble tvunget til å tjene til livets opphold på annen måte.Dobson, J.F.: «Chapter 6: Isocrates», The Greek Orators – via Perseus.tufts.edu.
Sent i livet giftet han seg med en kvinne ved navn Platane (datter av sofisten Hippias) og adopterte en av hennes sønner i et tidligere ekteskap, som var den senere tragedieforfatteren Afareos og som Isokrates underviste på sin skole.Schmitz, Leonhard (1870): «Aphareus», Smith, William, red.: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.
Karriere «Isokrates unngikk tilsynelatende det offentlige liv under de ustabile årene av Peloponneskrigen».
Hans profesjonelle karriere sies å ha startet med logografi (λογογράφος, logografos), tilsvarende grovt dagens betegnelse «taleskriver».logograph (n.), Online Etymology Dictionary Han praktiserte som en innleid taleskriver i rettssalen. Athenske borgere hyret ikke advokater; juridisk prosedyre krevde at man representerte seg selv. I stedet ville den som måtte møte opp ansette folk som Isokrates til å skrive taler for dem. Isokrates hadde et stort talent for dette ettersom han manglet selvtillit til selv å snakke offentlig. Hans svake stemme motiverte ham til å publisere hefter, og selv om han ikke spilte noen direkte rolle i statssaker, påvirket hans skriftlige tale offentligheten og ga betydelig innsikt i dagens store politiske spørsmål.Cawkwell, George Law (1998): Isocrates, Hornblower, Simon; Spawforth, Antony, red.: The Oxford Companion to Classical Civilization. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-860165-4.
Rundt 392 f.Kr. opprettet Isokrates sin egen skole for retorikk (den gang hadde Athen ingen standard pensum for høyere utdanning; sofistene var typisk omreisende som underviste der de kunne), og viste seg å være ikke bare en innflytelsesrik lærer, men en klok forretningsmann. Honorarene hans var uvanlig høye, og han tok ikke imot mer enn ni elever om gangen. Mange av dem fortsatte med å være framtredende filosofer, lovgivere, historikere, oratorer,«orator», NAOB forfattere og militære og politiske ledere.Matsen, Patricia; Rollinson, Philip; Sousa, Marion (1990): Readings from Classical Rhetoric. Southern Illinois. Som en konsekvens samlet han en betydelig formue. Ifølge Plinius den eldre kunne han selge en enkelt tale for tjue attiske talenter.Plinius: Naturalis Historia, VII.30 «I kjernen av læren hans var en aristokratisk forestilling om arete («dyd, fortreffelighet»), som kunne oppnås ved å forfølge filosofi – ikke så mye den dialektiske studien av abstrakte emner som epistemologi og metafysikk som Platon markerte som «filosofi» som studiet og praktisk anvendelse av etikk, politikk og offentlige taler».
Retorisk program thumb|Fransk skulptur av Isokrates i Parc de Versailles i Versailles Ifølge George Norlin definerte Isokrates retorikk som ytre følelse og indre tanke om ikke bare uttrykk, men fornuft, følelse og fantasi. Som de fleste som studerte retorikk før og etter ham, mente Isokrates at den ble brukt til å overtale oss selv og andre, men også brukt til å lede offentlige anliggender. Isokrates beskrev retorikk som «den begavelsen av vår menneskelige natur som hever oss over det rene dyreriket og gjør oss i stand til å leve det siviliserte livet.» Norlin, George (1928): «Isocrates», London W. Heinemann; s. ix–xlvii. Isokrates definerte entydig sin tilnærming i talen «Mot sofistene».Benson, Thomas W.; Prosser, Michael H. (2013): Readings in Classical Rhetoric, Taylor & Francis, s. 43
Denne polemikken ble skrevet for å forklare og kunngjøre resonnementene og pedagogiske prinsippene bak den nye skolen hans. Han fremmet en bred utdanning ved å tale mot to typer retoriske lærere: eristikkere, som kranglet om teoretiske og etiske spørsmål, og sofistene, som underviste i teknikker for politiske debatt. Mens Isokrates av mange blir sett på som en retor og som praktiserer retorikk, refererer han selv til studiet sitt som filosofi — som han hevder er hans egen. «Mot sofistene» er Isokrates sitt første publiserte verk der han redegjør for filosofi. Hans viktigste metode er å sette hans måter å undervise på i kontrast til sofisteri. Mens Isokrates ikke går imot den sofistiske undervisningsmetoden som helhet, understreker han sin uenighet til dårlig sofistisk praksis. Livingstone, Niall (2007): «Writing Politics: Isocrates' Rhetoric of Philosophy», Rhetorica: A Journal of the History of Rhetoric. 25 (1), s. 15–34.
En grunn til mistroen til sofistene, som ikke var en ensartet gruppe, var tendensen til relativistisk tankegang med skeptisisme til kunnskapsteoretiske spørsmål og relativisme i etisk-politiske spørsmål: Finnes det én rett eller én moral? Men mishaget var særlig rettet mot at sofistene lærte bort ved betaling å argumentere og debattere, og således argumentere for eller imot alle ting. «Sofistane degenererte til å bli spissfindige ordkløyvarer, det vil si «sofistar» i vår tydning av ordet.»Skirbekk, Gunnar (1980): Filosofiens historie 1, Universitetsforlaget, s. 43
Isokrates' program for retorisk utdanning understreket evnen til å bruke språk for å løse praktiske problemer. Han understreket at elevene trengte tre ting for å lære: en naturlig evne som var medfødt, kunnskapstrening gitt av lærere og lærebøker, og anvendt praksis formet av lærere. Han la også vekt på samfunnsopplæring, opplæring av studenter til å tjene staten. Elevene øvde på å komponere og holde taler om ulike emner. Han anså naturlig evne og praksis for å være viktigere enn regler eller prinsipper for retorikk. I stedet for å avgrense statiske regler, understreket Isokrates «dugelighet for anledningen» eller kairos (retorens evne til å tilpasse seg skiftende omstendigheter og situasjoner). Skolen hans varte i over femti år, og etablerte på mange måter kjernen i liberal kunstutdanning slik vi kjenner den i dag, herunder talekunst, komposisjon, historie, statsborgerskap, kultur og moral.
Den første retorikkskolen Før Isokrates besto undervisningen av førstegenerasjons sofister, som gikk fra by til by som omreisende, som lærte alle individer som var interessert i politiske yrker, hvordan de kunne være effektive i offentlige taler. Noen populære reisende på slutten av 400-tallet f.Kr. blant annet Gorgias og Protagoras.Mitchell, Gordon: «Isocrates», Coursesites.com. Arkivert fra originalen 18. september 2014. Rundt 392-390 f.Kr. grunnla Isokrates sitt akademi i Athen ved Lyceum, som er kjent som det første akademiet i retorikk. Grunnlaget for dette akademiet brakte studenter til Athen for å studere. Før dette reiste lærere blant byer og holdt foredrag for alle interesserte. De første elevene på Isokrates skole var athenere.
Etter at Isokrates utga sin tekst Panegyrikk i 380 f.Kr., spredte imidlertid hans rykte til mange andre deler av antikkens Hellas. Etter grunnleggelsen av Isokrates' akademi, grunnla Platon, en samtidig rival av Isokrates, sitt eget akademi som en rivaliserende filosofiskole. Isokrates oppmuntret elevene sine til å vandre og observere offentlig oppførsel i polis (Athen) for å lære gjennom imitasjon. Elevene hans hadde som mål å lære å tjene byen. Noen av studentene hans var blant andre Isaios, Lykurgos, Hypereides, Eforos, Theopompos, Speusippos og Timotheos. Mange av disse studentene forble under undervisning av Isokrates i tre til fire år. Timotheos satte så stor pris på Isokrates at han reiste en statue ved Eleusis og dedikerte den til ham.
Innflytelse thumb|right|P. Oxy. 1183, Papyrus fra sent på første århundre e.Kr. som inneholder Isokrates' Trapeziticus 44–48. På grunn av Platons angrep på sofistene, ble Isokrates skole – som hadde sine røtter, om ikke hele sin misjon, i retorikk, sofistenes domene – sett på som uetisk og svikefull. Likevel er mange av Platons kritikk vanskelig å underbygge i det faktiske arbeidet til Isokrates; mot slutten av Platons dialog Faidros viser Platon til, og med, Sokrates som berømmet Isokrates (selv om noen forskere har ment at dette kan være sarkasme). Isokrates så på den ideelle taleren som en som ikke bare må ha retoriske gaver, men også en bred kunnskap om filosofi, vitenskap og kunst. Han fremmet de greske idealene om frihet, selvkontroll og dyd; i dette påvirket han flere romerske retorikere, som Cicero og Quintilianus, og påvirket kjernekonseptene i liberal kunstutdanning, det vil si de frie kunstene.
Nyvinningene til Isokrates innen retorikken ga uttrykk og rytme mer oppmerksomhet enn noen annen gresk forfatter, men ettersom setningene hans var så komplekse og kunstneriske, forsaket han samtidig ofte klarhet.