Signe Marie Hopp (1905–1987), kjent som Zinken Hopp, var en norsk forfatter, oversetter, teaterkritiker, byhistoriker og litteraturhistoriker.
Zinken Hopp huskes i ettertid best for barneboka Trollkrittet (1948); boka er tydelig inspirert av Alice i Eventyrland og bidro til å introdusere nonsenssjangeren i norsk barnelitteratur. I tillegg skrev hun i flere sjangre: kulturhistoriske bøker, dikt og reiseskildringer, hun oversatte barnebøker, underviste i kunsthistorie og var teateranmelder for Aftenposten fra 1947 til 1971.
Liv Zinken Hopp ble født i Ullensvang, der foreldrene bodde i farens barndomshjem. Hun var det tredje av fire barn i familien. Familien flyttet til Bergen i 1907 og til Kristiania/Oslo i 1909. Faren Diderik Brochmann (1879–1955) var utdannet styrmann og arbeidet som journalist, redaktør og forfatter innenfor sjøfart og sjømannsliv.Carl Lauritz Lund-Iversen. «Brikker til et bilde, en biografisk skisse». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005 Hun var sønnedatter av Johannes Brochmann, Georg Brochmann var hennes farbror, og Odd Brochmann var hennes bror.
Hun tok examen artium ved Akers gymnasium i 1925, studerte en kort tid ved SHKS og var guvernante i Paris, London og Madrid. Etter å ha vendt hjem til Oslo arbeidet hun med skriving og med strøjobber. Hennes første bidrag til ukepressen var reisebrev fra Paris i det norske ukebladet Urd i 1926 og 1927. I 1930 debuterte hun som forfatter, med de to diktsamlingene Guvernantevers og Viser fra vidda. Samme år ga hun et bidrag i Aschehougs årlige humorantologi, Humør 1930.Einar Økland.
I 1932 giftet hun seg med Einar Hopp (1899–1956). Einar Hopp var leder av Bergen Kringkastingselskap, og ble senere distriktssjef for NRK. Han hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Paret fikk tre egne barn, i 1932, 1935 og 1946. De bosatte seg i Christian Michelsens gate 11 i 1936, og ble boende der livet ut. I Bergen arbeidet hun som frilansjournalist, forfatter og husmor. Han var aktiv i byens kunstnermiljø, og ble formann i Bergens Kunstnersamfund i 1937.Bernt Lorentzen. Kunstnersamfundet i Bergen gjennom 50 år. Bergen, 1971 Einar Hopp meldte seg til tjeneste i de norske styrkene våren 1940, og paret var fra hverandre i fem år. Einar Økland skriver at «tre store hendingar prega Zinkens vaksne liv: at ho gifte seg i 1932 og blei mor til tre barn, at krigen kom i 1940 og gjorde henne til åleinemor og 'krigsgressenke' i fem år, at ektemannen brådøydde i 1956 og ho blei enkje resten av livet.»Einar Økland. «The uncollected Zinken». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005
Hennes første bokoversettelse ble utgitt i 1939,Anne Kristin Lande. «Bibliografi». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005 og fra 1946 av oversatte hun bøker i stort omfang, særlig barnebøker for Eide Forlag. miniatyr|Zinken Hopp kledt i antrekk fra 1914; drakthistorie var et av hennes interesseområder, og hun deltok i Kvitt eller dobbelt med dette som emne i 1961Zinken Hopp i bloggen BergensianaAnne Stefi Teigland. Zinken Hopp (1905 - 1987); bergenbibliotek.no, 2012 . I 1950-årene endret livet seg på flere måter. To av barna flyttet hjemmefra. Svigerfaren døde i 1954, faren i 1955 og ektemannen i 1956. Hun skrev færre bøker enn i 1940-årene, men utfoldet seg på andre arenaer: leilighetsdikt i avisene, radiokåseri, byguider for Bergen og på 1960- og 1970-tallet undervisning i kunsthistorie på Bergen kunsthåndverkskole. Som deltager i programmet Kvitt eller dobbelt i 1961 med emnet drakthistorie, ble hun «en av landets tidligste tv-kjendiser».
Zinken Hopp fikk hjerneslag høsten 1985, og tilbrakte sine to siste leveår i sykesengen.
Hun hadde ingen formell utdanning ut over examen artium, men blir beskrevet som «autodidakt med omfattende litterære, historiske og kulturhistoriske kunnskaper.»
Forfatterskap Lyrikken Hopp skrev i alt fem diktsamlinger fra 1930 til 1938 og var med det den kvinnelige lyrikeren som ga ut flest diktsamlinger på 30-talletKari Hervold. «"- merkelig nok" : Zinken Hopps dikt». I: Norskrift; nr 66 (1991). (pdf), men hun har likevel hatt problemer med å etablere seg som lyriker i ettertidens bevissthet, gjennom f.eks. representasjon i antologier.Otto Hageberg. «Fram mot eit eg, lyrikk 1900–1940» I:
I de fem bøkene «skreiv Zinken Hopp jublande klart og direkte om det ho elska. Som var alt ho kom i kontakt med, arbeid, mat, barn, kvardagsnære småting.»Einar Økland. «Så presis og bevisst og konkret». I: Basar; nr 7, 1981. Om Hopp om lyriker. Opptrykt i Nå igjen. 1982 (ebok fra bokhylla.no) Hun diktet om «kvardagsnære og trivielle motiv som utgangspunkt for ei vital livskjensle kombinert med eit stoisk-muntert filosofisk perspektiv.» Diktene er preget av «formelt mesterskap […]. Ho har rytmesans og elskar rim. Ho har talent for verskåseriet og den lyriske anekdoten.»
Motivet i de fem diktsamlingene «deler seg grovt sagt i tre grupper, og fell saman med ståstaden, eller utseiarposisjonen i dikta.»Siri Økland. «Zinken Hopps prosaiske lyrikk». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005 «I Guvernante-vers får vi framfor alt selvbiografiske glimt fra en ung kvinnes liv ute i Europas storbyer. I den neste samlinga, Viser fra vidda, følger vi henne på fotvandringer i fjellet og i hverdagslivet hjemme. De tre siste samlingene bærer preg av at de ytre rammene om livet hennes er endret. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen stemmen, men nå snakker hun først og fremst til oss som husmor, mor og livsklokt menneske.» «Det tradisjonelle preget som mellom anna den faste rytmen og enderimet gir, blir kontrastert ved bruken av ei mengd såkalla upoetiske ord. Nettopp ordtilfanget er noko av det mest karakteristiske ved Hopps lyrikk. Ho diktar om det ho ser, og gir tinga deira rette namn.»
Prosa for voksne thumb|Hopp var knyttet til Den Nationale Scene både som teaterkritiker og som forfatter av dramatikk for barn. Hopp skrev bare én roman for voksne: Dydens belønning, av slekten Gabenfeldts historie (1948). Det er en parodisk slektsromanCarl Lauritz Lund-Iversen. «Forfatter og skribent, en brukerveiledning». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005, som «blei belønna med at ein historisk kunnig person tok parodien som dokumentarisk påliteleg.»Einar Økland. «Zinken Hopp er død». I: Først framført i radio 1987.
Hun skrev kåserier, ukebladnoveller, essays, bedriftshistorie, reklamedikt, lokalhistorie, kunstnerbiografier, prologer og reisebrev. Like fra 1926 til 1980-årene skrev hun for aviser, ukeblad og tidsskrift. Hun var teaterkritiker for Aftenposten fra 1947 til 1971, og dekket hovedsakelig Den Nationale Scene og andre oppsetninger i Bergen.Kari Gaarder Losnedahl. «Teaterkritiker og dramatiker». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005 Hun skrev en biografi om Hanna Winsnes i 1943 og om Ole Bull i 1945. Hennes versjon av Ole Bulls liv baserer seg på tidligere biografier, og dermed dels på myter og anekdoter som Bull selv var med på å etablere.Harald Herresthal. «Zinken Hopp og Ole Bull-myten». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005 Hun er mindre preget av respekt for geniet enn tidligere biografer, men går heller ikke nærmere inn på problematiske sider ved Bulls liv og personlighet. Boka preges av god kunnskap om tiden og miljøet Bull levde i. Essayet Baktanker med boktanker (1946) er «en vandring langs en velfylt bokhylle», med refleksjoner om de enkelte bøkene.
Hørespillene Bellatrix (1948), Ole Bulls teater (1949) og Valse triste (1950) ble alle sendt i NRK. Ole Bulls teater var et halvdokumentarisk stykke, som ble sendt i forbindelse med 100-årsjubileet for Det norske Theater. De to andre er kammerspill med personlige og psykologiske tema: i Bellatrix venter en aldrende rektor på sin ungdomsforelskelse, en tidligere elev; i Valse triste diskuterer en far og datter forholdet til den nettopp avdøde hustruen/moren.
Barnebøkene Hopps tolv barnebøker, utgitt fra 1943 til 1978, kan inndeles i tre kategorier:Carl Lauritz Lund-Iversen. «Kunnskap, forstand, fantasi. Mønstre i Zinken Hopps barnebøker». I: Zinken : en bok om Zinken Hopp. 2005Lund-Iversen teller fem bøker med kulturhistorie for barn, ved at han teller Et eventyr om Norge som to bøker. Fire bøker med historisk og kulturhistorisk kunnskap: Barn og blomster, Da mor var liten, Et eventyr om Norge og Hvem er hvem i kongerekken Fem psykologisk-realistiske romaner for barn og ungdom, med reflekterende, utforskende og kunnskapssøkende barn i hovedrollene: Milla hos moster, Kari, Nils, Arven fra Adamson og Papegøyen Tre bøker med fantastiske elementer: Trollkrittet, oppfølgeren Jon og Sofus og Boblene I tillegg kommer fire bøker med gjenfortellinger fra klassisk litteratur: kong Arthur, Odyssevs, Njåls saga og norrøn mytologi.
Hennes første barnebøker, Barn og blomster (1943) og Da mor var liten (1945) beskrives som «fredelig hverdagsidyll».Sonja Hagemann. Barnelitteratur i Norge 1914-1970. Aschehoug, 1974. ISBN 82-03-06186-9 (ebok fra bokhylla.no) I den første fortelles på rim om blomster og blomstenes kulturhistorie, mens den andre er en introduksjon til tidligere tiders leker, rollelek og formingsaktiviteter – basert på enkel nøysomhet og sparsom tilgang til materialer.
Et eventyr om Norge er «kultur og historie støpt i fiksjonens form». Boka kom i to bind 1943–44, og var et samarbeid mellom Zinken Hopp og broren, arkitekt og illustratør Odd Brochmann. Norsk historie framstilles gjennom 13 noveller som fanger hver sin tidsalder, fra bronsealderen til 1911.I den reviderte utgaven fra 1978 er det tilføyd et fjortende kapittel: «Gro og Arne. År 1970» Boken var en hårfin balansegang vis-à-vis sensuren i det okkuperte Norge, med sin skildring av «det forrådte Norge» i senmiddelalderen, og med den fiktive dikteren Fridjof Bryns 17. mai-tale i 1911.
«Karakteristisk for Hopps øvrige barnebøker etter Trollkrittet var at alle i første omgang plasserte seg innenfor et mangfold av kjente barneboksjangre, som den egensindige forfatteren imidlertid snart sprengte dem ut av igjen.» Milla hos moster (1951) har sjangretrekk fra ungpikeboka, ved at ei foreldreløs jente på 18 kommer til byen for å bo hos tante. Hopp «styrer etterhvert sin beretning over i en vilter komedie.» Også den tolv år gamle Nils som er hovedperson i Kari (1960) og Nils (1961) kommer til byen for å bo hos ei tante. Kari i boktittelen er en lavinehund.
I Arven fra Adamson (1969) er handlingen lagt til Israel og Midtøsten, inspirert av Hopps egen reise dit i 1963. Boka er skrevet i første person, med den 16 år gamle Anton, kalt DonQ, som forteller. Det er en kombinert reiseskildring, skattejakt og underholdende kunnskapsformidling, og har trolig mest å gi som «intellektuell, ironisk ungdomsroman.»Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8 Både Nils og Anton framstår som reflekterte, distanserte observatører på spranget fra barn til voksen; «alle de realistiske barnebøkene til Hopp kan leses som fortellinger om identitet og utvikling».
Hennes fantastiske bøker er Trollkrittet (1948), oppfølgeren Jon og Sofus (1959) og Boblene (1973). Malvin Neset illustrerte de to første, mens Reidar Johan Berle stod for en ny, fargeillustrert utgave av Trollkrittet i 1968.
Trollkrittet begynner med at Jon finner et magisk kritt på gaten; med dette krittet tegner han både den nye kameraten Sofus og en port inn i eventyrenes verden. Handlingen i boka «er bygd over en reise gjennom et landskap, i konfrontasjon med forskjellige figurer av menneske- og dyreart.» Trollkrittet framstår som en verbal lek basert på et annet logisk prinsipp: «Dette er språkets umiddelbare logikk, og den er bokstavelig. Barn kjenner denne logikken godt, den danner grunnlaget for mange vitser og gåter.» Boka leses også som en omvendt fortelling hvor Sofus framstår som en negativ projeksjon av Jon: Sofus «representerer alle Jons ønskedrømmer og negative sider. Men samtidig sitter Jon så fast i de normer han er oppdratt i, at han prøver å innpode i Sofus de sentenser for veloppdragenhet som han er blitt innprentet.»