Partia (gammelpersisk: 𐎱𐎼𐎰𐎺, Parθava; partisk: 𐭐𐭓𐭕𐭅, Parθaw; middelpersisk: 𐭯𐭫𐭮𐭥𐭡𐭥, Pahlaw) er en historisk region lokalisert i nordøstlige Iran. Det ble erobret og underlagt medernes rike i løpet av 600-tallet f.Kr., ble deretter underlagt akamenide-dynastiets Perserriket under Kyros den store på 600-tallet f.Kr. og utgjorde en del av det hellenistiske Selevkideriket som følge av erobringene til Aleksander den store. Regionen på det iranske høylandet fungerte som den politiske og kulturelle basen for det øst-iranske parnifolket og arsakidedynastiet, herskere av det partiske rike (247 – 224 f.Kr.). Sasanideriket (det nypersiske rike), den siste staten før under islamske underleggelsen, holdt også regionen og de sju partiske klaner var en del av deres føydale aristokrati.
Partia var den fremste fienden og motstanderen til Romerriket i øst, og det partiske rike begrenset Romas ekspansjon bortenfor Kappadokia (sentrale Anatolia). Etter at det nomadiske parnifolket hadde slått seg ned i Partia og hadde bygd et lite, uavhengig kongedømme, fikk de framgang og makt under kong Mithridates I (171–138 f.Kr.) Det partiske riket okkuperte hele det området som er dagens Iran, Irak og Armenia, deler av Tyrkia, Georgia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Afghanistan og Tadsjikistan, og for en kort periode områder i Pakistan, Syria, Libanon, Israel og Palestina. Slutten på dette løst organiserte riket kom i 224 da den siste kongen ble beseiret av en av Partias vasaller, det persiske sasanidedynastiet.
Bakgrunn Geografisk utgjør Partia grovt sett til en region i nordøstlige Iran. Det grenset til ørkenen Karakum i nord, inkludert fjellkjeden Kopet Dag og ørkenen Dasht-e Kavir («Store saltørkenen») i sør. Den grenset til Media i vest, Hyrkania i nordvest, Margiana i nordøst, og Aria (vestlige Afghanistan).
Under arsakidedynastiet var Partia forent med Hyrkania som en administrativ enhet, og regionen ble derfor ofte (i henhold til kontekst) betraktet som en del av selve Partia.
Navnet Partia er avledet fra latin, som tok det fra gammelpersiske Parthava, som var det partiske språkets egen betegnelse i betydningen «av partierne», som var et iransk folk. I konteksten til den hellenistiske perioden ble Partia også omtalt som Parthyaea.
I den romerske historikeren Junianus Justinus’ sammendrag av Pompeius Trogus’ verk Historiarum Philippicarum står det: «Partierne, som nå har riket i øst, har delt verden, som den var, med romerne, var opprinnelig landflyktig fra Skytia. Det er tydelig fra deres navn; for på skytisk språk er landflyktig kalt for Parti...» (Justinus, 41.2)Smith, Andrew: «Justinus: Epitome of Pompeius Trogus (7)», Attalus.org. Arkivert fra originalen den 3. august 2017
Parnifolket (gammelgresk: Πάρνοι, Parnoi) eller aparni (gresk: Ἄπαρνοι, Aparnoi) var et øst-iransk folk«Aparna», Encyclopædia Iranica. Sitat: «(Gk. Aparnoi/Parnoi, Lat. Aparni or Parni), an east Iranian tribe established on the Ochos (modern Taǰen, Teǰend) and one of the three tribes in the confederation of the Dahae...» som bodde rundt elven Pjandzj (gammelgresk: Ὧχος, Okhos),Curtis, Vesta Sarkhosh; Stewart, Sarah (2010): The Age of the Parthians, I.B.Tauris, s. 7de Blois, Lukas; van der Spek, Robartus J. (1997): An Introduction to the Ancient World, New York: Routledge, ISBN 0-415-12774-2, s. 145. sørøst for Det kaspiske hav, men det er antatt at deres opprinnelige hjemland, som Junianus Justinus indikerte, kan ha vært i sørlige Russland fra hvor de utvandret med andre skytiske stammer. Parnifolket var en av de tre stammene i sammenslutningen som på latin ble kalt Dahae (persisk: Dahan; gresk: Δάσαι, Dasai; sanskrit: Dasa).Adrados, Francisco Rodríguez (1994): «Δαι», Gangutia, Elvira; Elícegui, Elvira Gangutia, red.: Diccionario Griego-Español, Editorial CSIC - CSIC Press, s. 859 På midten av 200-tallet f.Kr. strømmet Parnifolket inn i Partia, «fordrev de greske satraper som hadde akkurat skaffet seg uavhengighet, og opprettet et herskerdynasti», det vil si arsakidedynastiet.
Historie Under akamenidene thumb|left|upright=0.5|Partia (𓊪𓃭𓍘𓇋𓍯, P-rw-t-i-wꜣ), som en av de 24 undersåtter av Akamenideriket, på den egyptiske statue av Dareios I. thumb|upright=0.7|Partisk soldat, avbildet på graven til Xerxes I, ca 470 f.Kr. Regionen som var befolket av det østiranske folket parterne oppsto som en politisk enhet under det persiske akamenide-dynastiets liste over satraper (guvernører) under deres overherredømme. Før denne tiden synes det som om folket i regionen var underlagt mederne,Diakonoff, I.M. (1985): «Media I: The Medes and their Neighbours», s. 127 og på 600-tallet f.Kr. nevner assyriske tekster et land kalt for Partakka eller Partukka, skjønt dette stedsnavnet er ikke nødvendigvis topografisk sammenfallende med det senere Partia.Diakonoff, I.M. (1985): «Media I: The Medes and their Neighbours», s. 104, note 1
Et år etter at Kyros den store beseiret Astyages, den siste konge av det mediske rike, ble Partia en av de første provinsene som anerkjente Kyros som deres hersker, «og denne alliansen sikret Kyros’ østlige flanker og gjorde det mulig for ham å utføre den første av hans keiserlige kampanjer – mot Sardis»Mallowan, Max (1985): «Cyrus the Great», s. 406 i Anatolia. I henhold til greske kilder, som følge av at akamenidenes trone ble tatt av Dareios I, forente parterne seg med Fraortes som slo seg opp som ny konge av mederne for å gjøre opprør mot ham. Hystaspes, den akamenidiske satrapen av provinsen, også omtalt som far til Dareios, greide å slå ned opprøret, noe som synes å ha skjedd i tiden rundt 522–521 f.Kr.Herodotos: Historier 1.102Medvedskaya, I. (20. juli 2004): «Phraortes», Encyclopædia Iranica.«Hystaspes (2)», Livius.org
Den første kjente omtalen av Partia i Iran er i Behistuninnskriftene til Dareios hvor landet er listet (i den typiske iranske i rekkefølgen med urviseren) blant satraper i nærheten av Drangiana ved Hamunsjøen.«Parthia | ancient region, Iran», Encyclopedia Britannica. Arkivert fra originalen den 20. september 2017 Inskripsjonen er datert til rundt 520 f.Kr. Senteret for administrasjonen «kan ha vært ved [hva som senere ble kjent som] Hekatompylos»Cook, J.M. (1985): «The Rise of the Achaemenids and Establishment of their Empire», s. 248. (dagens Qumis i Iran). Parterne opptrer også i Herodotos’ liste over folk underlagt akamenidenes Perserrike. Den greske historikeren behandlet parterne, korasmierne, sogdierne og areiojerne som folk av et enkelt satrapi, det sekstende, hvis årlige tributt til kongen utgjorde kun 300 talenter med sølv. Moderne historikere stiller seg tvilende til denne informasjonen.Cook, J.M. (1985): «The Rise of the Achaemenids and Establishment of their Empire», s. 252. Sitat: «has rightly caused disquiet to modern scholars.»
I slaget ved Gaugamela i 331 f.Kr. mellom styrkene til Dareios III av Persia og de til Aleksander den store, var en enhet kommander av Fratafernes som på den tid var akamenidenes satrap av Partia. Som følge av Dareios’ nederlag, overga Fratafernes sitt satrapi til Aleksanders hær kom dit sommeren 330 f.Kr. Fratafernes ble deretter gjeninnsatt som satrap av Aleksander.
Under selevkidene thumb|right|Mynt preget av Andragoras, den siste satrapen til sasanidene i Patria. Han utropte uavhengighet ca 250 f.Kr. Som følge av Aleksanders død ble Paria under fordelingen av hans rike i Babylon i 323 f.Kr. en del av Selevkiderikets satrapi under gresk-makedonske Nikanor. Fratafernes, den tidligere guvernør, ble guvernør av Hyrkania. I 320 f.Kr. ved fordelingen i Triparadeisos (i Libanon), ble Partia gitt til Filip, tidligere satrap av Sogdiana. Noen får år senere ble provinsen invadert av Peithon, satrap av Media Magna, som deretter forsøkte å gjøre sin bror Evdamos til ny satrap. Peithon og Evdamos ble fordrevet og Partia forble en provins i egen rett.
I 316 f.Kr. ble Stasanderos, en vasall av Selevkos I Nikator og guvernør av Baktria (og, kan det synes, også av Aria og Margiana), utpekt som ny satrap av Partia. I de neste 60 årene utpekte Selevkideriket ulike satraper for provinsen. Som følge av Antiokos II Theos’ død i 247 f.Kr. tok Ptolemaios III Euergetes av Egypt kontrollen av Selevkiderikets hovedstad i Antiokia og etterlot i øyeblikket hele framtiden til selevkidedynastiet til et åpent spørsmål.Bivar, A.D.H. (2003): «Gorgan v.: Pre-Islamic History», avsnitt 6. Ved å dra fordel av den usikre situasjonen utropte persiske Andragoras, selevkidenes satrap i Partia, sin uavhengighet og begynte å prege sine egne mynter.
Som følge av at Partia rev seg løs fra Selevkideriket og påfølgende tap av militær støtte fra selevkidene, hadde Andragoras vanskeligheter med å forsvare sine grenser. Andragoras styrte kun i noen få år før han ble beseiret og drept av parnifolket ledet av Arsakes en gang rundt 238 f.Kr. I henhold til Junianus Justinus: «Han [Arsakes] var vant til å leve av plyndring og tyveri, da han hørte om nederlaget til Selevkos mot gallerne. Lettet fra sin frykt for kongen angrep han parterne med en gruppe tyver, drepte deres prefekt Andragoras, og etter å ha drept ham tok makten over nasjonen.Justinus xli. 4. Originalsitat: « Hic solitus latrociniis et rapto uiuere accepta opinione Seleucum a Gallis in Asia uictum, solutus regis metu, cum praedonum manu Parthos ingressus praefectum eorum Andragoran oppressit sublatoque eo imperium gentis inuasit» Arsakes, støttet av sin bror Tiridates, er den som er kreditert som grunnleggeren av det partiske rike og av sin egen kongeslekt, arsakidedynastiet. Han ble valgt til leder av parnifolket, et østiransk folk som synes å ha kommet sørøst fra Det kaspiske hav, og over tid blandet seg med det opphavelige partiske folket.Lecoq, Pierre (1987): «Aparna», s. 151 Parniene tok kontroll over Astabene (Astawa), den nordlige delen av regionen, den administrative hovedstaden som var Kabuchan (dagens Quchan i provinsen Razavi-Khorasan i nordlige Iran).Farrokh, Kaveh (2007): Shadows in the Desert: Ancient Persia at War. Oxford, UK: Osprey. ISBN 1846031087, s. 119ff
Selv om en innledende straffeekspedisjon av Selevkideriket under Selevkos II Kallinikos ikke var vellykket, greide et nytt forsøk under Antiokos III den store gjenerobre områder fra Arsakes’ (eller muligens Tiridates’) etterfølger Arsakes II som gikk inn i fredsavtale og søkte å få status som vasall.Bivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran under the Arsacids», s. 29. Det var ikke før hans sønnesønn (eller kanskje grandnevø) Fraates I at Partia igjen krevde uavhengighet.Bivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran under the Arsacids», s. 31.
Under arsakidene thumb|150px|Partisk rytter, nå oppbevart ved Palazzo Madama i Torino. thumb|left|200px|Mynt preget av Mithridates I (styrte 171–138 f.Kr.). Motsatt viser Herakles med inskripsjonen ΒΑΣΙΛΕΩΣ ΜΕΓΑΛΟΥ ΑΡΣΑΚΟΥ ΦΙΛΕΛΛΗΝΟΣ, «Storkonge Arsakes, venn av grekerne».
Fra deres base i Partia utvidet arsakidedynastiet sitt herredømme til å omfatte det meste av Stor-Iran. De etablerte raskt flere eponymske grener på tronene i Armenia, Iberia (Georgia), og Kaukasiske Albania. Selv om akamenidene kun tidvis hadde deres hovedstad i Partia var det der deres maktbase lå, blant partiske føydale familier som monarkene var avhengig av for militære og finansielle støtte. I bytte for denne støtten mottok disse familiene store landområder blant de tidligste erobrede områdene tilstøtende til Partia som den partiske adelen styrte som provinsherskere. De største av disse bystatene var Kuchan, Semnan, Gorgan, Merv, Zabol og Yazd.