For albumet med samme navn, se Boudewijn de Groot (album).
Frank Boudewijn de Groot (født 20. mai 1944 i Jakarta) er en nederlandsk artist, tekstforfatter og plateprodusent, bosatt i Haarlem i Nederland. Han er mest kjent for sangene «Welterusten, Meneer President», «Verdronken vlinder», «Testament», «Jimmy», «Avond» og «Het land van Maas en Waal».
Biografi De Groot ble født den 20. mai 1944 i en japansk interneringsleir i Jakarta (i det som da var Nederlandsk India). Hans mor døde der i juni 1945 og familien flyttet tilbake til Nederland da krigen var over. For at faren skulle kunne reise tilbake til Indonesia, ble barna ble plassert i forskjellige familier. Slik havnet De Groot i sin tantes familie i Haarlem.
I 1951 kom faren tilbake til Nederland for å bli. Familien ble gjenforent i 1952 og slo seg ned i Heemstede hvor faren giftet seg på nytt. Her ble Boudewijn kjent med Lennaert Nijgh, som etterhvert flyttet inn i den samme gata og ble venn med hans yngre stebror. Selv om de gikk på samme skole, hadde de to ikke mye kontakt fordi Boudewijn gikk i trinnet over.
Etter grunnskolen begynte De Groot på Coornhert Lyceum. Han hadde lært å spille gitar og imponerte på skolen med sanger av Jaap Fischer og Jacques Brel. I vennekretsen han vanket i på gymnaset, dukket også Nijgh opp igjen. Han gikk nå på en annen skole, men hang mest sammen med elever fra Coornhert Lyceum.
De Groot og Nijgh var begge interesserte i film. I 1962 lagde de, sammen med noen venner, en liten 8mm-film som het «Feestje bouwen», hvor Boudewijn blant andre framførte et par sanger. Etter dette søkte de seg inn på filmakademiet.
De første opptakene Nyhetsoppleseren Ed Laurenslager var tilstede under en av hjemmevisningene av filmen. Han var veldig imponert over sangene til De Groot, og ham ba han skrive flere sanger. Disse skulle han tilby en kontakt ved Phonogram Records. De Groot skrev musikken selv, men valgte Nijgh som tekstskriver, slik skrev duoen et par nummere.
Den 14. mai 1964 tok De Groot med seg sin akustiske gitar og dro til Phonogram Studios i Hilversum for å spille inn et antall sanger. Sangene «Strand», «Sexuele voorlichting», «Élégie Prentale» og «Refrein voor…» ble gitt ut på singel, men nådde ikke hitlistene. Platene som ble gitt ut under Decca Records, ga Boudewijn allikevel hans første TV-opptreden.
Deretter meldte De Groot seg på talentprogrammet «Nieuwe oogst». Her høstet han mange godord av fagjuryen, som roste sangen «Élégie Prentale» for sin vågalhet, noe det skulle viste seg at publikum satte mindre pris på. Til slutt vant komikeren André van Duin med sin sangkollage. Boudewijns to første singler ble gitt ut på nytt som EP, sammen med «De morgen» og «Delirium». Den fikk tittelen Boudewijn de Groot, men nådde heller ikke hitlistene.
Den 9. september samme år giftet De Groot seg med Anneke Versteeg og fikk sin første sønn, Marcel de Groot. For å tjene til livets opphold, jobbet De Groot i et varehus i Amsterdam og var radiovert for et jazzprogram under pseudonymet Marcel Oversteege.
For å tvinge gjennom et gjennombrudd, foreslo plateprodusent Tony Vos å spille inn noen coverlåter. Først ble det bestemt at de skulle spille inn den tradisjonelle folkesangen «Noordzee» med et strykerarrangement. Dette førte ikke til den forventede suksessen. Tilfeldigvis begynte Vos å snakke om visa «A young girl of sixsteen» av Noel Harrison. Opprinnelig var den en beatbearbeidelse av Charles Aznavours «Une enfant de 16 ans», skrevet for Edith Piaf. Sangen nådde, i begynnelsen av 1966, 23.-plass på den nederlandske Top 40. På B-sida stod «De eeuwige soldaat», en nederlandsk oversettelse av protestsangen «Universal Soldier» av Buffy Sainte-Marie.
Da «Een meisje van 16» ble en suksess, ble det i all hast bestemt at det skulle gis ut et album. På albumet Boudewijn de Groot, som kom ut i 1965, var det fem nummer skrevet av Nijgh og De Groot. De øvrige sju sangene var beatinspirerte coverlåter fra artistene The Kinks, Simon and Garfunkel, Bob Dylan og Donovan.
I 1966 bestemte de seg for å gi ut sangen «Welterusten Meneer de President» på singel. Sangen som var anti-Vietnam og krass i sin kritikk av den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson, nådde samme år niendeplass på den nederlandske Top 40. Den markerte derved De Groot definitivte etablering som artist.
Første suksessperiode I 1966 satte man alle kluter til for oppfølgerplata til Boudewijn de Groot, som fikk navnet Voor de overlevenden, og kom ut samme år som LP og fotobok. Til suksesslaget De Groot, Nijgh og Vos, ble Bert Paige tilført. Med sanger som «Voor de ovelevenden», «Testament» og «Verdronken vlinder» skrev Nijgh sine barndomsår av seg. Samtidig skrev han også en samling kjærlighetssanger til en viss Joke. LP-en solgte til gull og platina, og ble beæret med en Edison.
Som første singel, valgte de «Ken je dat land?», som fulgte i sporet av de tidligere protestsinglene. Den rakk derimot ikke opp til hitlistene. Som andre singel valgte de «Het Land van Maas en Waal», som i 1967 ble De Groots første nummer 1 hit. Sangen ble utgitt i England under navnet «Baldewin», og solgte et par hundre kopier. Etter dette gav Decca ut en singel med sangen «Onder ons», som ikke hadde kommet med på albumet.
Inspirert av The Beatles Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, ville Nijgh og De Groot lage den ultimate hippieplata. Resultatet ble Picknick, som eksperimenterte fullt ut med psykedelisk tekst og musikk. Plata ble entusiastisk mottatt, tildelt en Edison og solgte til gull og platina.
Som første singel valgte de tittelsangen «Picknick», som andre valgte de duetten med Elly Nieman «Meester Prikkebeen», med som, som De Groot gjorde sammen endelige tittelen «Prikkebeen». Denne sangen nådde i begynnelsen av 1968 niendeplass på Top 40. Etter den fulgte singelen «Waterdrager», en ny sang som ikke var på albumet, supplert med «Als de rook om je hoofd is verdwenen» på B-sida.
I mellomtida begynte De Groot og Nijgh å skrive for andre artister, blant andre Adèle Blomendaal og Lisbeth List.
En ny kurs Med Picknick hadde De Groot allerede strukket grensen for nederpop til bristepunktet. Hans nye prosjekt måtte ta dette til nye høyder. De Groot dyttet Nijgh til siden, og bestemte seg for skape en filmsk fortelling i plate format med Lucien Duzee, en venn fra filmakademiet. På plata ble det fullt ut eksperimentert med synth, lydeffeketer og eksotiske instrumenter. Her arbeidet De Groot sammen med gitaristen i Cuby + Blizzards, Eelco Gelling. Fortellinga som fikk navnet «Heksensabbath», handla om en sammenkomst for hekser og tok opp flere gamle og mystiske navn og begreper.
Albumet som fikk navnet Nacht en ontij, hadde to spor: «Babylon» og «Heksensabbath». Det siste på 25 minutter, ble klipt i to og fordelt på av begge sidene. Til albumet, hørte det en fotobok, som var lagt ved LP-en. Ved første pressing ble også enda en bonussingel av rockenumrene «Wie kan mij nog vertellen» og «Aeneas nu» inkludert. De ble tatt opp under de samme øktene.
Rundt samme tid turnerte De Groot landet rundt med gitaren sin. Han syntes stadig å komme i konflikt med publikum, som forventet lyden fra plata, i stedet for den akustiske versjonen. Utilfreds med livet han førte, trakk han seg tilbake til en gammel gård i Dwingloo.
Her bestemte De Groot at tiden var inne for å sette en ny kurs i karrieren. Han planla en serie avskjedskonserter. Med beatbandet Names and Faces som husorkester, bestemte han seg for å stifte et band med navnet The Tower, med som mål å starte med engelskspråklig materiale. Utenom De Groot og Eelco Gelling, besto bandet av Jan Hollestelle på bass, Jay Baar fra Q65 på trommer og Herman Deinum på piano. Samtlige var å høre på Nacht en Ontij. Deres første singel «In your life» nådde i begynnelsen av 1969 tjuendeplass på Top 40.
Sammen med Simon Vinkenoog, skrev De Groot enda en engelsk singel, kalt «Captain Decker». Denne ble i sin trur utgitt under navnet The Tower, som denne gangen besto av De Groot, Gelling fra Jhon Schuursma og Willem Schoone fra The Rob Hoeke Rhythem & Blues Group på gitar, Hans Jansen på hammondorgel og piano og Kees Kraanenburg fra The Jumping Jewels på trommer. Disse to singlene nådde ikke hitlistene, hvor på De Groot og Gelling satte samarbeidet på hold.
Boudewijn de Groot skulle imidlertid ikke forlate det engelskspråklige materiale helt enda. Sammen med Rick van der Linden fra Ekseption startet De Groot et nytt prosjekt som fikk navnet Session. Singelen som ble gitt ut av duoen het Moonstruck og på B-sida kunne man finne sangen «Ballad of a minstrel». Sangen kom ikke på listene, så bandet ble oppløst og Boudewijn prøvde på nytt å skrive sammen med Nijgh på nederlandsk. Dette ble til singelen «Nachtwacht».
Imens hadde Decca, som en ”avskjed til Boudewijn de Groot” sett sitt stikk til å gi ut De Groots debutplate på nytt under navnet Apocalypso, et samlealbum med De Groots største hits, under navnet Vijf jaar hits og et antall gamle numre som singel. Så kom sangen «Als de rook om je hoofd is verdwenen» i 1972, fem år etter opptak, igjen ut og av egen kraft klatret den inn på Top 40. Etter Vijf jaar hits gav plateselskapet ut Dubbel twee, som supplerte De Groots verk til da.
De Groot selv var i mellomtiden stadig oftere å finne bak spakene i studioet, hvor Phonogram hadde gjort han til plateprodusent for Leon de Graaff, Kraaijeveld, Oscar Beton, Breakaway, Dina Vredenberg, Mini & Max og Don Rosenbaum.
Tilbakekomst Etter en kort periode bak produksjonsbordet, tok De Groot opp igjen kontakten med Nijgh og planer ble lagt for en ny plate. Bert Paige og Tony Vos ble tilkalt og Ruud Englander ble tilført som ekstra tekstskriver. Resultatet var å høre på den nye plata Hoe sterk is de eenzame fietser. «Jimmy», ble den første sangen og var oppkalt etter De Groots yngste sønn. Den nådde opp til en sjetteplass på Top 40, mens oppfølgeren «Tante Julia» ikke ble mer enn et tips. Plata ble tildelt en Edison og solgte til gull og platina. Imens spilte De Groot gitar i det amsterdamske rockebandet Tigers On Vaseline, som han ga ut to singler med. Phonogram gav etter suksessen ut et nytt samlealbum: Boudewijn de Groot- Grootste hits.
Etter det suksessrike comebacket ble De Groot spurt om å trekke Rob de Nijs’ karriere ut av grøfta. Sammen med Nijgh ble han den drivende krafta bak De Nijs comeback. Nijgh skrev tekst, De Groot satte musikk til og arrangementet ble komponert av Bert Paige. De Groot var, som plateprodusent, også ansvarlig for sluttresultatet. Slik laget de i den perioden plata In de uren van de middag, hvor en kunne finne hitene «Jan Klaassen de Trompetter» og «Dag zuster Ursula», men også en eldre versjon av De Groots senere storsuksess «Avond». Senere fulgte slagere som «Malle Babbe», «Mireille» og «Hé, speelman».
I 1974 produserte De Groot den første singelen til Henny Vrienten, som ble utgitt under navnet «Ruby Carmichael», han produserte også for Conny Vink og CCC Ink.. I tillegg spilte han inn en karnevalsversjon av «Tante Julia» sammen med Nico Haak og singelen «Ik ben ik» med Ruud Engelander som tekstskribent.
I 1975 bestemte De Groot seg for igjen å skifte taktikk, ved selv å ta hånd om produksjonen. I stedet for å skrive teksten sammen med Nijgh, skrev han med René Daalder. Resultatet ble en særs personlig plate med små arrangement. Den fikk navnet Waar ik woon en wie ik ben, hvor De Groot blant annet sang om sin mor i Nederlandsk India og kjendislivets kostnader. Plata ble ferdigmikset i USA, og inneholdt bidrag fra Ernst Jansz og Hans Hollestelle.
Etter at plata kom ut dro De Groot igjen til Amerika, for å tilbringe noen uker i Hollywood og arbeide med nytt, engelskspråklig materiale. Etter noen produksjonsproblemer kom han tilbake med to uferdige sanger. Etter hjemkomsten dro han på turné i Nederland og Belgia med blant andre Vrienten og Ernst Jansz bandet, de to skulle senere bli ansvarlig for suksessbandet Doe Maar.