thumb|Tegning av en galeass fra 1600-tallet i boken The Story of the Barbary Corsairs av Stanley Lane-Poole, 1890. Galeass er et stort krigsskip med seilføring og åredrift i 1500- og 1600-tallene som et kombinasjonsfartøy mellom galeien og skipet i Middelhavet. Alle galeasser benyttet «a scalaccio»-systemet som årearrangement med flere menn per åre og kunne ha opptil tre-fire master med latinerseil eller skværseil.
Disse var de største og mektigste krigsskipene i sin tid, med tungt artilleri på et langt og smalt skrog som kunne bli opptil 60 meter langt. Som et roskip hadde galeassen 25 til 32 par årer med tre til sju menn per åre i en ciurma på mellom 150 og 448 roere (maks. grense på 343) med et værdekk ovenpå, forholdet lengde mot bredde skulle være på 5:1 for en galeass fra 24 m til 60 m i lengden. Besetningen av roere, sjømenn og soldater kunne være på flere hundrer opptil ett tusen mann på de største som hadde eksistert.
Denne skipstypen har blitt berømt i verdenshistorien for deres deltagelse i de to største sjømilitære begivenheter på 1500-tallet, slaget ved Lepanto i 1571 og den spanske armadaen i 1588. Venezia var den eneste sjømakten som benyttet galeassen etter 1600, utenom Det osmanske riket fram til 1715. Den siste galeassen som ble tatt ut av flåtelisten i Venezia, hadde overlevd fram til 1755. I Sverige ble de største galeier betegnet som «galeasser» i begynnelsen på 1700-tallet. Det italienske ordet galeazze betyr «stor galei».
Forgjengeren Det middelhavske krigsskipet har sin opprinnelse i den venetianske galea grossa, en stor galei bygd og benyttet for fredelige sysler som frakt av luksusvarer mellom Venezia og andre havnesteder i middelhavsområdet og Flandern på nordvestlige Europa siden 1294. I begynnelsen var denne galeitypen, som også betegnes som «Galea de Fiandra», 40,3 meter langt, 5,3 meter bredt med 2,5 meter i dypgang og en lasteevne på 140 tonn. Med tiden skulle denne galeitypen forstørres, og ved slutten på 1400-tallet var størrelsen økt til ca 46 meter i lengde, 8 meter i bredde og 3 meter i dypgang med lasteevne på 250 tonn.
Den var egentlig et seilskip snarere enn en galei på åpen sjø; årene ble bare tatt i bruk i nærheten av land og i lukket farvann. For å oppnå størst mulig hastighet under seil arbeidet skipsbyggerne med å finne fram til den beste utformningen på undervannskroget og samtidig gjøre skipet lett å ro under full kraft. Med det middelalderske «alla sensile»-systemet, med en mann per åre i grupper på to til tre, kunne de største ha 180 årer fordelt på nitti årer på hver side. Latinerseilet var brukt på riggingen med to til tre master, men størrelsen på disse seilene krevde en stor besetning som også måtte tjene som roere og vaktmannskap.
Reisetiden for en slik galea grossa kunne være meget kort, det tok førti til femti dager å reise fra Venezia til Jaffa for pilegrimene under normale omstendigheter i 1483, der mye tid ble forbrukt på de mange stoppestedene. Pilegrimen Felix Fabri mente han hadde dratt østover på bare 18 dager med en slik galei som var brukt som passasjerskip.
Den vanlige krigsgaleien i middelhavsområdet hadde lavere fribord, slankere skrog og mindre størrelse under betegnelsen galea suttile eller galea sottile som betyr «slanke galei», men var begrenset av sitt årearrangement innenfor «alla sensile» med to til tre roere per gruppe. Et nytt årearrangement ble innført med den nye galeitypen kalt galea bastardella, som i begynnelsen kunne utvide gruppen til fire eller fem roere før man kom på ideen om å ha flere roere per åre. Denne galeitypen er forfaderen til alle «moderne» galeier for de neste tre århundrer fra midten av 1500-tallet.
De store galea grossa som en regel hadde større fribord og større deplasement enn krigsgaleiene, men ble i økende grad tatt inn i krigstjeneste etter innføringen av det nye systemet, og dermed ble betegnet som galeazze eller galezza med deres konstruksjon tatt rett fra handelsgaleiene. Etter 1504 falt tallet på galea grossa fra 32 til bare 6-11 ved året 1560, de fleste ble utrangert, lagt i opplag eller ombygd til permanente krigsskiper.
Større seilskip som karakker og cochaer hadde overtatt handelen med Flandern og andre atlantiske havnesteder. Samtidig hadde venetianerne et behov for økt ildkraft på sine åredrevede krigsskip, og deres løsning var å utvikle en ny skipstype rett ut av handelsgaleien som allerede hadde forsterket konstruksjon.
Galeassen i 1500-tallet Galeazze de Lepanto De siste elleve galea grossa handelsgaleier som var satt i opplag, ble ombygd til faktiske artilleriskip med tung bestykning montert i et rundformet forkastell med flere åpninger og på utriggerkonstruksjonen (apostis) med brystvern i 1568-1571. Den største av disse seks galeasser i året 1571, som også var beskrevet som «rodde gallioner» ifølge et venetiansk manuskript fra midten av dette århundret, var 145 fot langt, 27 fot bredt og 9 fot dypt. Manuskriptet var lagd av Pre Theodoro, som hadde beskrevet tre forskjellige galeityper, og den siste som var skildret som en galea grossa, var dokumentert godt nok slik at en rekonstruksjon var mulig. Det viser seg at galeitypen hadde blitt et stort sjøfartøy som egnet seg godt som seilskip fremfor som galei, årene ble bare brukt i trang og lukket farvann. Det var ikke lenger lettrodde som før, og måtte bukseres under flåtemanøvrer av utvalgte galeier. Som følge av dette ble galeassene alltid plassert foran eller lik bak slaglinjen når et sjøslag skulle starte.
Den nye skipstypen var ikke lenge en typisk galea grossa, siden år 1550 hadde arsenalet i Venezia under ledelse av provveditore Giovan Andrea Badoer og hans etterfølger Marcantonio Pisani nedlagt et betydelig innsats om hvordan å ombygge handelsgaleien til et faktisk krigsskip med mesterbyggeren Francesco Bressan og etterfølger Giovanni di Zaneto (fra 1570) som konstruktører. Allerede i 1519 skulle en skipsbygger som hadde studert tekstene om antikkens krigsskip komme til arsenalet; Vector Fausto. Fausto ønsket å etterligne antikkens galeier og ville utvikle fram en «quinquerem» (femmer) med fem årer med alla sensile-systemet. Dette skipet var sjøsatt i 1529 som en galea bastarda, deretter bygd han flere «quadriremer» (firer). Men med disse prosjektene nådde han den faktiske grensen med systemet. Den kjente skipsbyggeren etterlatt seg viktige lekser som ble tatt i bruk for å utvikle den nye skipstypen i regi av Bressan og di Zaneto, han hadde startet den gjeldende tendensen om å utvikle en ny galeitype med størst mulig slagkraft. Av respekt for den store byggemesteren var alle galeier og galeasser av eldre dato i 1600-tallet kalt «alla faustina» i Venezia, og spesielt galeassene var kalt «galere alla faustina».
Samtidig ble et nytt system, a scaloccio, utviklet for årearrangement på galeiene fra 1530-årene om hvordan å øke antallet roere og samtidig redustere utgiftene. Det var mulig å redusere antallet årer fra 150 til 50, men også opprettholde eller forøke antallet roere som kunne bestå av dårlige trente menn som slaver og dømte forbrytere. Den første venetianske galeien i 1545 med dette systemet var meget passende kalt galea sforzate, som betyr «galei for dømte» eller «galei med tvangskraft». Men alle roere på galeassene i 1571 besto av frie menn (galeotti di libertà) gjennom et vedtak av senatet i Venezia. Besetningen av roere (ciurma) på alle seks galeier satt normalt på 27 benker med tilsammen 54 årer for tre mann per åre, det vil si bare ca. 165 roere. De største galeiene under slaget ved Lepanto, som ikke var galeasser, kunne ha et større antall roere.
Som et artilleriskip skulle galeassen være bestykket med tilsammen 44 skyts, dokumenter fra Firenze datert til 1572 brøt ned denne til 2 50-punds, 4 30-punds og 4 30-punds «culverin» (slanger i norsk), deretter 12 kanoner eller culveriner på 14 til 20 punds og 22 mindre skyts. Om lag ti større stykker ble satt i forkastellet, nesten samtlige av de største kalibre, 14 skyts på det øverste dekket og resten akterut. Venetianerne trodde på beskytning over lang avstand og hadde derfor i lang tid eksperimentert med hvordan å få det beste resultatet. En femti-punds culverin ville ha en skuddvidde på 600 meter, en tredjedel mer enn fra en kanon (kartov i norsk den gang) på flat bane. Ved 45° elevasjon kunne dette skytset ha en skuddvidde på 7,7 kilometer.
Effekten av artilleriet på galeassen forsterkes av taktikken kalt «il tiro di ficco», når kanonkulen rikosjetterer bortover vannet mot målet. Mot lettbygde fartøyer med lite beskyttelse var denne taktikken meget effektivt, men de fleste skyttere foretrakk direkte beskytning. Ingeniøren Arturo Surian som var med i ombyggingen av handelsgaleiene, oppfunnet et system som stoppet rekylkreftene fra stykkene så disse ikke skulle rekylere bakover.
Galeasser i slaglinjen SkipsnavnBestykningKommandanterVenstre fløy«Bragadina»32 skytsAntonio Bragadin«Bragadina»27 skytsAmbrogio BragadinSenter«Guora»23 skytsJacopo Guoro«Duoda»28 skytsFrancesco DuodoHøyre fløy«Pesara»26 skytsAndrea da Pesaro«Pisana»23 skytsPiero Pisani Slaget ved Lepanto thumb|Maleri viser slagets utvikling fra starten til slutten, de store enslige skipene foran den kristne slaglinjen til venstre er galeassene. Om morgenen den 7. oktober 1571 begynte det største maritime sammenstøtet i historien siden antikken mellom den hellige ligaens krigsflåte på 212 fartøyer hvorav seks galeasser og den osmanske marinen på 280 fartøyer. Opptil 80 prosent av alle krigsfartøyer på hele Middelhavet deltok i dette gigantiske sjøslaget utenfor Lepanto i Patrasbukten mellom det greske fastlandet og Peloponnes-halvøya ved inngangen til Korintbukten. Dette var kulminasjonen i den pågående storkonflikten om kontroll over Kypros mellom republikken Venezia og Det osmanske riket siden mars 1570.
Den hellige ligaens øverstkommanderende Don Juan hadde samlet sine flåtestyrker i Messinastredet den 10. september, relativt sent på året, og seilte over til Korfu den 16. september. Han hadde valgt å søke et oppgjør med den osmanske krigsflåten istedenfor å seile til Kypros for å unnsette de beleirede byene Nicosia og Famagusta. Værforholdene på østre middelhavet om høsten og vinteren ville ha forhindret den store ekspedisjonen fra å komme fram til øya langt fra nærmeste vennligssinnende havnested. Den osmanske flåtens øverstkommanderende, Ali pasja, hadde fått ordre om å stoppe og ødelegge den kristne fellesflåten om den skulle krysse det joniske havet. Ali pasja ønsket å gå i vinterkvarter, og hadde allerede utpekt Lepanto som den fremtidige basen for sine flåtestyrkene som for øyeblikket krysset langs den balkanske kysten helt til Dalmatia i nord.
Don Juan lokaliserte den osmanske flåten ved Lepanto etter tre ukers rekognosering, og flyttet fellesflåten til farvannet mellom øyene Ithaka og Kefalonia i De joniske øyer fra Korfu i de første dagene i oktober. Hensikten med manøvreringen var å flytte sine flåtestyrker langs den joniske kysten forbi Scropha ut på åpen hav i Patrasbukten for å kunne danne en slaglinje delt i fire formasjoner, venstre fløy mot landssiden, senteret med flaggskipet «Real» og høyre fløy ute i det frie samt reserven. Don Juan forsto viktigheten av disiplin og samhold i møte med fienden med nærmest fastspikrede formasjoner, i møte med tyrkernes lette krigsskip med stor manøvreringsevne beregnet på melée (møljeslagsmål). Ali pasja på sin side hadde forstått at han kunne ikke vinne mot fellesflåtens bedre ildkraft og dermed måtte satset alt i frontale angrep i håpet på at hans fløyer under ledelse av erfarne befalshavende som Uluj Ali skulle vinne og rulle opp de kristnes flanker.