Norge i etterkrigstida, er betegnelsen på tidsperioden etter andre verdenskrig se også etterkrigstida, som historisk periode her avgrenset fram til 1972. Norge, så vel som de fleste andre land i Europa og Nord-Amerika, opplevde store endringer av politisk, kulturell og økonomisk art i denne perioden.
Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt i hele perioden, bortsett fra samlingsregjeringen i 1945, John Lyngs korte regjering i 1963 og Per Bortens koalisjonsregjering som varte i fem og et halvt år under ledelse av Per Borten 1965–1971. Ap-statsministeren Einar Gerhardsen var den ledende skikkelsen i rikspolitisk sammenheng i denne perioden, og har blitt omtalt som landsfader.
Marshallhjelpa og handelsforbindelser med USA var med på å skape grobunn for en enorm økonomisk vekst. Middelklassen vokste, og andel fattige sank betraktelig som følge av Arbeiderpartiets visjoner om en heldekkende velferdsstat. Som ellers i Europa sank arbeidsledigheten, og velstanden økte. Husmorsyrket var høyt akta, og få land hadde større andel hjemmeværende mødre. I 1960 var hele 55 prosent av alle voksne kvinner husmødre på heltid.Statistisk sentralbyrå om folketellinga i 1960Statistisk sentralbyrå – Ressursside om arbeidsfordeling i Norge Som i de fleste industrilanda sank sysselsatte i primær- og sekundærnæringene i takt med økinga av sysselsatte innen tjenestenæringa. Statistisk sentralbyrå - Sysselsatte personer etter næring 1900-1969 Som følge av politiske vedtak om maksimal arbeidstid, og effektivisering innen primær- og sekundærnæringer, synker antall timeverk per person i etterkrigstida.Statistisk sentralbyrå - Arbeidstiden redusert med en tredel etter krigen
Bakgrunn Stortingsvalget i 1945 markerte det parlamentariske demokratiets tilbakekomst etter det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon og marionettregjeringa til Nasjonal Samling ved Vidkun Quisling. Valgresultatet gav Det norske Arbeiderparti majoritet i Stortinget,Regjeringen.no om E. Gerhardsens første regjeringOm E. Gerhardsens andre regjering en majoritet som varte til 1961.
Arbeiderpartistaten etableres Ettersom Arbeiderpartiet fikk en så enorm oppslutning, kunne det danne regjeringer som ikke kunne felles av de andre partiene på Stortinget. Det hadde fram til 1961 over halvparten av mandatene på Stortinget. Denne kompromissløse politiske ordningen, har gjort at perioden har blitt kalt ettpartistaten, ved siden av betegnelsen arbeiderpartistaten. Industriveksten sørget for at skatteinntektene økte, og dermed ble Aps visjon om en blandingsøkonomi med gode velferdsløsninger en realitet. Arbeiderpartiet hadde et nært forhold til fagbevegelsen, med en velgerskare tilknytta Landsorganisasjonen (LO), og partiet lytta ofte til dem når politiske vedtak skulle fattes. Arbeiderpartiet har tradisjonelt valgt inn LO-topper i sitt sentralstyre.
Etter stortingsvalget i 1961 endte Arbeiderpartiet med 74 av i alt 150 mandater, og det rene flertallet opphørte. Sosialistisk folkeparti (SF) hadde havna i vippeposisjon med sine to mandater. Gerhardsen danna likevel sin fjerde regjering med SFs støtte. Stortingets mulighet til å felle en sittende regjering ved at flertallet stemmer for et mistillitsforslag viste seg i 1963 i sammenheng med Kings Bay-saken. Det var Kings Bay-ulykken i en kullgruve på Svalbard i 1962 som utløste opinionens sterke misnøye med Gerhardsen-regjeringa. Det hadde i 1956 blitt gjort vedtak i Stortinget om gjenopptakelse av driften i gruva etter ulykker i 1948, 1952 og 1953, så lenge sikkerheten blei ivaretatt. Tønseth-rapporten, lagt fram sommeren 1963, viste at det fantes grove brudd på sikkerhetsforskriftene i gruvedriften. Mistillitsforslaget ble lagt fram av den borgerlige opposisjonen og fikk støtte fra SF. Lyng-regjeringen blei utnevnt 24. august 1963, en koalisjonsregjering med de fire partiene Høyre, Kristelig folkeparti, Venstre og Senterpartiet. Uenighet rundt den nye regjeringens tiltredelseserklæring førte imidlertid til et mistillitsforslag fire uker senere, også nå med SFs to representanter i vippeposisjon, denne gangen med støtte til Arbeiderpartiet og opprettelsen av en ny Gerhardsen-regjering 25. september 1963. Denne regjeringa blir sittende fram til stortingsvalget to år seinere, 13. september 1965. Arbeiderpartiet mista seks mandater ved valget og den borgerlige sida gikk sammen om oppretting av Per Bortens regjering. Denne regjeringa fikk sitte i seks år, gjenvalgt med ørliten margin i 1969, i et valg der Arbeiderpartiet økte til 74 mandater.
Industri og økonomi Sosialdemokratisk økonomisk orden Gjenreisingsideologien var bærende i agendaen Arbeiderpartiet, og forsåvidt de andre partiene, hadde satt for Norge de første åra etter andre verdenskrig. Gjenreisinga skulle være et felles løft og skulle føres parallelt med oppbygginga av en sterk industri. Pris- og markedsreguleringer blei iverksatt som en del av et nært samarbeid mellom stat og marked. I de første åra etter krigen hadde Norge et enormt reguleringsapparat som skulle sørge for at markedskreftene produserte varer til en fastsatt pris. Det blei også viktig at deler av industrien var retta mot eksport, slik at krona kunne bli styrka.
Arbeiderpartiet hadde som mål å bygge opp en blandingsøkonomi som kunne gi økonomisk trygghet til folket. Industriveksten skulle sikre alle arbeid, og de få som falt utenfor skulle fanges opp av statlige velferdsløsninger finansiert av skatter og avgifter.
Gjenreisningen Finnmark og Nord-Troms lå i helt ruiner etter okkupantenes hensynsløse tilbaketrekking fra Murmanskfronten, og nesten hele befolkningen fra disse områdene befant seg i Sør-Norge. Tilnærmet all bebyggelse var nedbrent. En rekke andre byer og tettsteder som var blitt bombet, skulle også gjenreises etter krigsherjingene. Brente steders regulering var en organisasjon som var opprettet under krigen og som fortsatte sitt arbeid i etterkrigstiden. Brente steders regulering ble offisielt nedlagt 1952, men fungerte i Finnmark til 1955. Gjenreisingen gjorde strenge restriksjoner nødvendige i nasjonens bruk av økonomiske ressurser i de første etterkrigsårene. London-regjeringen endret allerede i 1942 Forsyningsdepartementets navn til Forsynings- og gjenreisningsdepartementet som fikk ansvaret for en samlet oversikt og helhetsplan. Det ble ikke planlagt en gjenreisning i bokstavelig forstand, men en mer framtidsrettet nyreisning. Planene ble laget av departementet, drøftet i regjeringen og deretter forelagt de lokale myndigheter. Hauglid, Jensen, Westerheim: Til befolkningen! Brannhøsten 1944 og gjenreisningen etterpå. s. 107-108
Statlig industrialisering Myndighetene blei hovedaktøren i utviklinga av en moderne storindustri i Norge. Statseide selskap som dreiv kraftverk og fabrikker etablerte seg i storbyene, så vel som i distriktene. Landets rike vannkraftressurser gjorde at det blei mer kostnadseffektivt å forsyne tungindustrien med energi. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen stod for utbygginga av slike store kraftanlegg. Norges statsstyrte tungindustri omfatta framstilling av aluminium (Norsk Hydro), stål (Norsk Jernverk) og koks (Norsk Koksverk). Bygginga av Norsk Jernverk i Mo i Rana var et resultat av de vedtaka som blei tatt på Stortinget i forbindelse med jernsaken. Foretaket skulle gjøre landet selvforsynt av stål. I 1946 begynte bygginga av jernverket, og i 1955 begynte drifta.SNL – Norsk Jernverk
Norsk Hydro produserte tungtvann for eksport fra 1950-årene. Tungtvannet ble solgt til land over hele verden. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage atomvåpen.Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen, «Norsk eksport av tungtvann». Hentet 6. jul. 2017.
Tiden mellom 1950 og 1970 var industriens gullalder i Norge. Industrialiseringen skapte bred velstand og gjorde Norge til et moderne samfunn. På minussiden kom økt forurensning og store inngrep i naturen.Norgeshistorie.no, Even Lange, «Industrisamfunnet». Hentet 6. jan. 2017.
Urbaniseringa som fulgte den økte industrialiseringa, foregikk ikke uten kritikk. Bondepartiet kritiserte regjeringa i det de mente var et forsøk på å flytte bygdefolket inn i byene, og gjøre Oslo til et ubestridt maktsentrum. Bondebefolkningen i 1950 var på rundt 200 000. I dag er den på under 50 000.
Industrialiseringen førte til nedgang i antall bønder. I 1950 var 30 % av befolkningen sysselsatt i primærnæringer; i 1970 bare 10 %. Likevel økte produksjonen, på grunn av moderne teknologi. Traktorer med hydraulikk, gjødselspredere, potetopptakere og skurtreskere revolusjonerte jordbruket. En tilsvarende utvikling fant sted innenfor fiskerinæringen; kraftblokk med hydraulikk og nye letemetoder som ekkolodd og sonar.Norgeshistorie.no, Even Lange, «Primærnæringene moderniseres». Hentet 6. jan. 2017.
Oljeeventyret
Etaten Norges geologiske undersøkelse skrev i et brev til Utenriksdepartementet at forekomster av kull, olje og gass langs den norske kyst kunne utelukkes. Funnet av gass i Groningen i Nederland førte likevel til optimisme for lignende funn i Norge. Det amerikanske oljeselskapet Phillips søkte i 1962 om å få gjøre seismiske undersøkelser i Nordsjøen, men blei ikke gitt noen eneretter til eventuell oljevirksomhet. Staten erklærte den 31. mai 1963 at havbunnen var underlagt norsk suverenitet, og foretok deretter formelle fordelinger av havområdene med Danmark og Storbritannia etter midtlinjeprinsippet. Et rammeverk som gjaldt tildeling av konsesjoner på norsk sokkel blei gjort gjeldende ved kongelig resolusjon 9. april 1965. Samme år blei det gitt 22 utvinningstillatelser på 78 blokker til oljeselskaper. Sommeren 1966 blei det prøveboret for første gang, men uten funn av olje. I 1969 blei det funnet olje i Ekofisk-feltet, og produksjonen her begynte den 15. juni 1971.https://www.regjeringen.no/nb/tema/energi/olje-og-gass/norsk-oljehistorie-pa-5-minutter/id440538/ Statoil blei oppretta i 1972, sammen med regelen om at det statseide selskapet skulle delta i minst 50% av virksomheten på hver oljeblokk.
Hverdagsliv og forbrukerkultur I etterkrigstiden fikk nordmenn generelt høyere levestandard og bedre økonomi, spesielt fra slutten av 1950-årene. Rasjoneringen av varer tok gradvis slutt de første årene etter krigen. Meieriprodukter kunne selges fritt etter fire år, mens kjøtt, kaffe og sukker var rasjonert helt til 1952. Mer luksuspregede forbruksartikler var regulert enda lenger, og rasjoneringen av biler ble ikke avsluttet før i 1960. Dette var en bevisst reguleringsøkonomi fra statens side for å sikre rettferdig fordeling av goder. Etterkrigstiden var også en periode der forskjellene i inntekt og levestandard var små. Variasjonene i lokale kulturer og skikker ble også mindre enn før, slik at nordmenn totalt sett ble mer like enn noen gang før eller senere.Norgeshistorie.no, Even Lange, «Høyere levestandard, mindre forskjeller». Hentet 6. jan. 2017. Etterhvert som rasjoneringen ble avviklet, ble det raskt etablert en ny forbrukerkultur. Ny teknologi som vaskemaskiner og kjøleskap ble etterhvert allemannseie, og salg av forbruksvarer ble hjulpet av økt tilgang til kredittkort. Norske importrestriksjoner forsvant med EFTA-medlemskap i 1961, noe som betydde større tilbud for norske forbrukere. Gjennom hele perioden økte nordmenns kjøpekraft og forbruk.Norgeshistorie.no, Gro Hagemann, «Norge blir et forbrukersamfunn». Hentet 6. jan. 2017.
Internasjonale forhold