Faisalabad, tidligere Lyallpur, er en by i Punjab-provinsen øst i Pakistan og er landets tredje største by. Ved folketellingen i 2017 bodde det 3,2 millioner i selve byen og 7,8 millioner i hele Faisalabad-distriktet. Faisalabad er en viktig industriby og et trafikknutepunkt i denne delen av Pakistan.
Lyallpur ble grunnlagt sist på 1800-tallet som en av de første planlagte byene i Britisk India. Den ble oppkalt etter koloniadministratoren James Lyall. Byen oppstod i forlengelsen av storstilt kanalbygging og oppdyrking av steppene i Punjab, som ble omstilt til handelsjordbruk. I 1977 ble byen omdøpt til Faisalabad, dels for å vise avstand til kolonifortiden, dels for å ære kong Faisal av Saudi-Arabia, som hadde stått Pakistan nært.
Faisalabad er et knutepunkt for vei- og jernbanetransport, og byen har en stor godsterminal og en internasjonal lufthavn. Byen er mest kjent for sin tekstilindustri, men det finnes også mekanisk og kjemisk industri, prosessindustri og næringsmiddelindustri. Landbruksuniversitetet i Faisalabad regnes blant Pakistans fremste universiteter. Rundt byen dyrkes bomull, ris, mais, linser, sukkerrør, hvete, frukt og grønnsaker.
Geografi Faisalabad ligger på Rachna Doab, en av de store elveslettene i landskapet Punjab. Elven Chenab ligger 30 kilometer unna i nordvest, og Ravi 40 kilometer unna i sørøst. Begge tilhører Indus’ nedbørfelt.
Byen ligger 183 meter over havet. Det er høyere enn flomslettene ved Chenab og Ravi, noe som beskytter byen mot oversvømmelser. Landskapet heller svakt, opptil 0,3 meter per kilometer, fra nordøst til sørvest. Det meste av vanningen kommer derfor fra Chenab.
Faisalabad tilhører Punjab-provinsen, nordøst i Pakistan. Faisalabad ligger drøyt 120 kilometer i luftlinje vest–sørvest for Lahore og 250 kilometer sør–sørøst for Pakistans hovedstad Islamabad.
Geologi Grunnfjellet består av tertiære bergarter, samt en plattform av metamorfe og magmatiske bergarter fra prekambrisk tid. Over ligger store løsmasseavsetninger fra kvartærtiden. Dette er restene av tidligere flomsletter ved elvene som har rent ned fra Himalaya. Løsmasseavsetningene er de fleste steder mer enn 300 meter dype. Det øverste jordlaget består av ung, lagdelt, siltig lettleire eller veldig fin sandjord.
Klima Faisalabad har et steppeklima, etter Köppens klimaklassifisering, med svært varme, fuktige somre og tørre, kalde vintre. Årsnedbøren er liten, med stor variasjon mellom våtår og tørrår. Omtrent halvparten av nedbøren kommer under monsunen i juli og august. Luftfuktigheten er særlig høy under monsunen og om vinteren.
Historie Forhistorie og grunnleggelse mini|Kanalene har latt Faisalabad vokse til en millionby, selv om den ligger 30 kilometer unna nærmeste elv, Chenab.
Området var tidligere bevokst av krattskog og i noen grad utnyttet som beitemark. Halvnomadiske stammer kjempet innbyrdes om kontrollen.
Overhøyheten i området har i historisk tid ligget hos rajputene, senere hos Delhi-sultanatet, Mogulriket og Sikhriket. I 1849 tok britene kontroll over Punjab, som dermed ble en del av Britisk India.
I 1870- og 1880-årene begynte britene å anlegge kanaler og jernbane, så området kunne dyrkes med vanning fra elvene, og jordbruksvarer fraktes til utskipningshavnene. Halvnomadene ble helt bofaste, dels ved at kolonistyret kriminaliserte deres tradisjonelle levevis. Bønder fra det sentrale og østlige Punjab flyttet vestover. At Punjab skulle bli delt, var på den tiden en fjern tanke. Mange fikk dyrkingsland som betaling for militærtjeneste.
Den nye markedsbyen Lyallpur fikk en stram byplan, tegnet etter Union Jack, med åtte basarer og et klokketårn i midten. Byplanen dekket et område på 3 kvadratkilometer, og byen var tiltenkt 20 000 innbyggere. Lyallpur ble en egen administrativ enhet på laveste nivå i 1896 og et eget distrikt i 1904.
Den britiske viseguvernøren i Punjab 1887–1892, James Broadwood Lyall, ledet byplanleggingen, og Lyallpur ble oppkalt etter ham. Endelsen -pur betyr «by» på sanskrit. Hinduer og sikher var opprinnelig i flertall i byen.
Delingen av India; industrivekst mini|Gatebilde fra Lyallpur i 1943; i midten står byens klokketårn.
Ved delingen av Britisk India i 1947, da India og Pakistan ble selvstendige stater, måtte hinduene og sikhene i Lyallpur bryte opp og flytte østover. Oppbruddet var kaotisk og voldelig. Den største gruppen som gikk til fots østover sammen, talte 400 000 mennesker. Vandringen fra Lyallpur var en av de største folkeforflytningene som følge av delingen.
I 1951 utgjorde muhajirene halvparten av befolkningen i Lyallpur. Den muslimske innvandringen fikk byen til å vokse raskt og tilføre den rikelig med arbeidskraft. Fra 1941 til 1961 vokste byen fra 70 000 til 425 000 innbyggere, men infrastrukturen hang etter, og mange kom til å bo i slumstrøk.
Da Pakistan ble uavhengig, hadde Lyallpur ett bomullsspinneri. Med mekanisering og statsstøtte ble industrien kraftig bygget ut, og i 1977 hadde byen 140 spinnerier og tekstilfabrikker. Det var i denne perioden at byen fikk tilnavnet «Pakistans Manchester».
Staten investerte også i forskning og undervisning, ikke minst med det store landbruksuniversitet, åpnet i 1961. Det bygde på et landbruksinstitutt som det britiske kolonistyret hadde etablert i 1906. Tekstilindustrien bidrog til at staten i 1959 opprettet et eget tekstilinstitutt, som senere har fått universitetsstatus.
Pakistans føderale myndigheter endret bynavnet til Faisalabad med virkning fra 1. september 1977. Navneskiftet var dels et oppgjør med kolonifortiden, dels for å ære den avdøde kong Faisal av Saudi-Arabia, som hadde stått Pakistan nært i utenrikspolitikken. Navneleddet abad er lånt fra persisk og betyr «bosted» eller «by».
Demografi og samfunn
Ved folketellingen i 2017 hadde Faisalabad by 3,2 millioner innbyggere, mens hele distriktet, med en mengde forsteder, hadde 7,8 millioner. Byen har en ung befolkning; i 2015 var en tredjedel under 15 år.
Bekjempelse av ekstrem fattigdom og sult, beskyttelse mot smittsomme sykdommer og forbedret barselomsorg har holdt befolkningsveksten oppe, selv om hver kvinne i gjennomsnitt føder færre barn.
Nesten hele befolkningen, nærmere 96 % ved folketellingen i 2017, er muslimer. De fleste tilhører sunniislam. Det finnes muslimske sekter, som salafister, med tilhold i byen og overslag til voldelig ekstremisme.
Byen har en kristen minoritet (4 %). De er fordelt på en rekke kirkesamfunn. De kristne i Faisalabad er etterkommere av hinduer og sikher som konverterte i kolonitiden, og som bosatte seg i egne landsbyer i Punjab. De tilhørte en lav kaste i det indiske samfunnet, og etter kristningen ble de daliter, «kasteløse».
Etnisk og språklig er befolkningen svært sammensatt. Ved folketellingen i 2017 hadde 95 % panjabi som morsmål. Urdu er offisielt språk og utbredt som andrespråk, men morsmål for bare 3,5 %. Det tales også pasjto og en rekke andre minoritetsspråk. Engelsk er også offisielt språk og oppfattes som et høystatusspråk, men få har det som morsmål. Det undervises i engelsk som andrespråk fra og med grunnskolen, men språkferdighetene er ofte mangelfulle.
Byutvikling og offentlige tjenester mini|Vannfontenen Gumti ble bygget i kolonitiden som et møtested. Fontenen fungerer fortsatt, men den åpne plassen rundt brukes som rundkjøring. Bak sees byporten, som fører inn til basarene.
Den raske befolkningsveksten fører til stor byspredning, spesielt mot nordøst. I 2015 var tre fjerdedeler av hele arealet innenfor bygrensene nedbygd. De lokale myndighetene strever med å holde tritt med byspredningen med teknisk infrastruktur og sosiale tjenester. Det er fortsatt stor boligmangel, og en tredjedel bor i slumstrøk.
Grunnvann og overflatevann fra kanalene er byens viktigste drikkevannskilder. I 2017 hadde knapt 60 % av byens innbyggere tilgang til drikkevann av anbefalt kvalitet. Heller ikke alle husstander har innlagt kloakk eller septiktank, men holder seg med latriner. Forsøpling og grunnvannsforurensning er et helse- og miljøproblem. Svevestøv fra trafikk og industri er også en årsak til mange helseplager.
I 2017 hadde nesten alle boliger innlagt elektrisitet, og de fleste også gass til komfyr og oppvarming. Elektrisitetsforsyningen er mest basert på fossile brensler som olje og gass, samt vannkraft og kjernekraft.
Bykommunen er den viktigste plan- og reguleringsmyndigheten og leverandøren av offentlige tjenester. Under bykommunen finnes egne bydelsstyrer. Det finnes også en egen byutviklingsmyndighet for areal- og transportplanlegging og tekniske tjenester. Skolemyndigheten ligger på distriktsnivå, men de fleste skoler er privat drevet, i samarbeid med det offentlige. Det samme gjelder innenfor helsevesenet.
Utdannelse mini|Faisalabads landbruksuniversitet er virksomt på felt som agronomi, biologi, ingeniørfag og veterinærmedisin, men også samfunnsvitenskap og humaniora.
Befolkningens utdannelsesnivå er relativt lavt. Mange elever avslutter skolegangen for å arbeide i industrien og bidra til å forsørge familien. I 2014/2015 hadde en tredjedel av arbeidsstyrken ingen utdannelse utover femårig grunnskole, og ytterligere en fjerdedel hadde bare åtteårig grunnskole.
Undersøkelser viser at 50–60 % av kvinnene og 60–70 % av mennene i Faisalabad er lese- og skrivekyndige.
Det viktigste høyere lærestedet er Faisalabads landbruksuniversitet med 35 000 studenter (2021). Det regnes blant Pakistans ledende universiteter. Ytterligere ett offentlig breddeuniversitet med sete i byen har 26 000 studenter (2021). Lahores ingeniør- og teknologifaglige universitet har også en campus i Faisalabad.
Det finnes også flere offentlige og private høyskoler, tekniske skoler og yrkesopplæring på videregående nivå.
Arkiv-, bibliotek- og museumsvesenet i Faisalabad er, som i resten av Pakistan, lite utviklet. Kommunebiblioteket ligger i bykjernen. Det finnes også offentlig bibliotek og museum like ved landbruksuniversitetet.
Kriminalitet Kriminalitetsratene i Faisalabad har steget på 2000-tallet, og politistyrken er ikke tilstrekkelig bemannet eller faglig utviklet. Innbyggerne har også lav tillit til politiet, dels fordi korrupsjon blant offentlige tjenestemenn er utbredt. Vinningskriminaliteten og ulovlig narkotikaomsetning er den mest synlige kriminaliteten i gatebildet. Voldtekts- og drapsratene er høye. I 2014 ble det begått 10,4 drap per 100 000 innbyggere i Faisalabad. Til sammenligning var drapsraten 1,1 per 100 000 i Oslo, 12,3 i Mexico by, 15,1 i Chicago og 66,3 i Cali i Colombia.
Samferdsel mini|Sufi Barkat Ali er et av byens mest trafikkerte kryss.
Faisalabad er et knutepunkt for vei- og jernbanetrafikk. Motorvei M-4 går fra Multan i sørvest til Faisalabad, der den møter M-2, som forbinder Faisalabad med både Lahore og Islamabad. Pakistan Railways driver både passasjer- og godstrafikk på jernbanen. Byen har en stor omlastingsterminal for gods mellom vei og bane.
De vanlige transportmidlene rundt om i byen er autorickshaw, motorsykkel, bil og buss. Det offentlige driver noe busstrafikk, men kapasiteten er begrenset, så det er vel så vanlig å benytte seg av privatdrevet buss- og drosjetrafikk. Mange pendler også med toget på jernbanestrekningen som løper gjennom byen.
Faisalabad internasjonale lufthavn ligger 15 kilometer sør for bykjernen. Herfra er det ruteflyvninger til pakistanske storbyer og de arabiske gulfstatene.
Næringsliv Faisalabad er Pakistans nest største industriby, etter Karachi. Det er fremfor alt tekstilindustrien, basert på bomull og silke, men også lærtøy, som driver økonomien. De viktigste eksportmarkedene er Europa og USA. I 2016 stod Faisalabad for over halvparten av Pakistans tekstileksport, til en verdi av 50 milliarder norske kroner.