thumb|Kart over førromersk jernalder i Nord-Europa, det viser kulturer knyttet til urgermansk, ca. 500 f. Kr. Det røde området viser den foregående skandinaviske bronsealderkulturens utbredelse, lilla områder sør for Danmark viser Jastorfkulturen på den nordtyske sletten.
Urgermansk (forkortet urgerm.) er et rekonstruert urspråk i den germanske greina av det indoeuropeiske språktreet. Urgermansk er opphavet til alle germanske språk, blant andre tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.
Urgermansk delte seg i tre språkgrener i løpet av tiden fra 400-tallet før Kristus til det 400-tallet etter Kristus: østgermansk, nordgermansk og vestgermansk. Disse språkgrenene fortsatte å være i kontakt med hverandre i lang tid.
De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.
Ett av trekkene som definerer urgermansk er ferdigstillelsen av lydforskyvningen som kalles Grimms lov. Disse lydendringene fant sted i perioden da urgermansk gikk fra å være en dialekt av urindoeuropeisk (UIE) til å bli et eget språk. Sannsynligvis strakk disse endringene seg over flere hundre år, slik at urgermansk er en utviklingsfase som kan ha vart i nærmere tusen år, heller enn et godt definert språk. Slutten på den fellesgermanske perioden er starten av folkevandringstiden på 300-tallet etter Kristus.
Urgermansk er ikke direkte dokumentert i noen bevarte tekster, men har blitt rekonstruert ved hjelp av den komparative (sammenlignende) metode. Imidlertid finnes noen bevarte runeinnskrifter som man antar representerer et trinn i urnordisk eller sent urgermansk.Comrie, Bernard (redaktør) (1987): The World's Major Languages. New York, New York: Oxford University Press, side 69-70. ISBN 0-19-506511-5. Det finnes flere fra Vimose i Danmark (100-tallet e. Kr.), og en innskrift på Negauhjelmen (100-tallet f. Kr.). I tillegg finnes enkeltord transkribert i romerske kilder.
I artikkelen skrives rekonstruerte former med * (asterisk) foran.
Grammatikk Urgermansk hadde bare to syntetiske tider, preteritum (fortid) og presens (nåtid), til sammenligning var det seks eller syv i gresk, latin og sanskrit. Noen av disse ulikhetene hadde sin grunn i tap av bøyningsformer. Imidlertid er mange av tidene i andre språk, futurum (framtid), futurum exactum, sannsynligvis også pluskvamperfektum, nyvinninger i hvert av disse språkene og kom ikke opprinnelig fra urindoeuropeisk. Urgermansk utviklet en ny bøyningsklasse for verb, svake verb, som tilføyes en dental suffiks. Sterke verb har beholdt de indoeuropeiske bøyningene med avlyd.
Arkeologi og tidlig historie thumb|upright=1.1|Utbredelsen av tyske stammer 750 f. Kr. - 1 e. Kr. (fra The Penguin Atlas of World History, 1988):
Noen kil1der daterer den tidligste ekspansjonen ut av sørskandinavia langs Nordsjøkysten mot Rhinens munning til 750 f. Kr. thumb|Den tidlige østgermanske ekspansjonen (første og andre århundre e. Kr.):
Urgermansk utviklet seg fra tidlig urgermansk i løpet av førromersk jernalder i Nord-Europa. Urgermansk ble antakelig talt etter omtrent 500 før Kristus. Urnordisk, talt fra 100-tallet etter Kristus og senere, er fremdeles ganske likt rekonstruert urgermansk.
Ifølge Musset (1965) utviklet urgermansk seg i sørskandinavia (Danmark, Sør-Sverige og Sør-Norge), opphavsområdet til de germanske stammene. Det er mulig at indoeuropeisktalende folk først kom til sørskandinavia med stridsøkskulturen midt i det tredje årtusen før Kristus, som utviklet seg videre til den skandinaviske bronsealderkulturen i løpet av starten på det andre årtusen før Kristus.
Ifølge Mallory er germanister «generelt sett enige om» at opphavsområdet til folk som talte urgermansk stemmer omtrent over ens med utstrekningen til Jastorfkulturen.
Tidlig germansk ekspansjon i førromersk jernalder (ca. 500 før Kristus til Kristi fødsel) satte talere av urgermansk i kontakt med La Tène-kulturen, hvor folk talte kontinental keltisk. Mange keltiske lånord i urgermansk er kjent. I det første hundreåret etter Kristus nådde den germanske ekspansjonen Donau og Oberrhein i sør, og germanske folk opptrer for første gang i historiske kilder. Omtrent på samme tid kom germansktalere (Oksywiekulturen, Przeworskkulturen) i kontakt med tidlige slaviske kulturer da de ekspanderte øst for Wisła, dette viser tidlige germanske lånord i urslavisk.
På 200-tallet hadde talere av sen urgermansk utbredt seg over et stort område, fra Rhinen til Dnjepr. I denne perioden deler urgermansk seg i flere språkgrupper.«Germanic languages». The New Encyclopædia Britannica. (1993). Chicago, IL, United States: Encyclopædia Britannica, Inc.. ISBN 0-85229-571-5. Samtidig starter de historisk kjente germanske folkevandringene. Den første sammenhengende teksten på et germansk språk er Wulfilas bibel, skrevet sent på 300-tallet på gotisk.
De tidligste lengre tekstene (fullstendige setninger, med verb) på urnordisk er kjent fra omtrent år 400, i runeinnskrifter. Tidlige vestgermanske tekster kjennes fra 400-tallet, de starter med den frankiske Bergakkerinnskriften.
Utvikling Stamtreteorien er en lingvistisk utviklingsmodell som beskriver hvordan språk endrer form ettersom tiden går. De germanske språkene er kvistene på et tre hvor urgermansk utgjør en større grein av det indoeuropeiske treet, med urindoeuropeisk som rot. Innlån av ord fra andre språkgreiner til den germanske greina gjør den relative plasseringen til den germanske greina mindre klar enn andre greiners plassering. I løpet av utviklingen til fagfeltet historisk lingvistikk har ulike løsningsforslag blitt satt fram, men ingen er sikre, og alle kan diskuteres.
Stamtreteorien anses av filologer bare for å være brukbar dersom språksamfunn ikke forblir i kontakt når språkene skiller lag. Tidlig indoeuropeisk hadde begrenset kontakt mellom de ulike språkgreinene, men den germanske språkfamilien viser en mindre trelignende oppførsel, ettersom noen av karaktertrekkene ble hentet inn fra nabospråk tidlig i utviklingen, snarere enn fra direkte språklige forgjengere. Det språklige mangfoldet i den vestgermanske greina utviklet seg spesielt lite treaktig.
Forskerne er stort sett enige om at man kan benytte betegnelsen urgermansk fra omtrent 500 f. Kr. Det hypotetiske språklige bindeleddet mellom urindoeuropeisk og 500 f. Kr. kalles førurgermansk. Om man vil inkludere dette tidlige stadiet i betegnelsen urgermansk er et definisjonsspørsmål.
Lingvisten Winfred P. Lehmann anså Jacob Grimms «første germanske lydforskyving», eller Grimms lov og Verners lov, for å være førurgermansk, og mente at øvre grense (det vil si starten på urgermansk) skulle defineres ved at trykket ble låst fast i rotstavelsen av et ord, typisk den første stavelsen. Urindoeuropeisk hadde flyttbart tonelag med veksling mellom høye og lave toner, og i tillegg flyttbar betoning, som avhang av stavelseslengden i ordene.
At trykket ble låst fast førte til lydendringer i ubetonte stavelser. For Lehmann var nedre grense (altså slutten av urgermansk) det at utlydende -a eller -e i ubetonte stavelser falt bort. For eksempel sen urindoeuropeisk *wóyd-e > gotisk wait, «veit». Antonsen var enig med Lehmann i den øvre grensen, men fant seinere bevis i form av en runeinnskrift for at -a ikke hadde falt bort: ékwakraz ... wraita, «Jeg, Wakraz, ... skrev (dette)». Han sier: «Vi må derfor lete etter en ny nedre grense for urgermansk.»
Antonsen deler urgermansk i en tidlig og en sein fase. Den tidlige fasen omfatter fastlåsingen av trykket og de resulterende «spontane vokalforskyvningene», mens den seine fasen defineres av ti kompliserte regler som bestemmer endringer i både vokaler og konsonanter.
Rundt 250 f. Kr. hadde urgermansk delt seg inn i fem grupper: to i vest og nord, og én i øst.
Fonologiske utviklingstrinn fra urindoeuropeisk til slutten av urgermansk Endringene som beskrives under er kjente, eller man antar at de har funnet sted i utviklingen av urgermansk. Her brukes «urgermansk» som et utvidet begrep som omfatter utviklingen fra slutten av urindoeuropeisk til det språktrinnet der urgermansk begynte å deles opp i dialekter som ikke var gjensidig forståelige. Endringene er listet opp i grovt sett kronologisk rekkefølge, med endringer som virker på resultatet av tidligere endringer lengre ned i lista. Språktrinnene som er skilt ut og endringene som forbindes med hvert språktrinn støtter seg i stor grad på Ringe 2006, kapittel 3, (norsk: «Utviklingen av urgermansk»). Ringe oppsummerer der vanlige faglige begreper og ordbruk.
Før-urgermansk Dette språktrinnet startet med at det utviklet seg en dialekt, kanskje mens før-urgermansk fremdeles var del av den urindoeuropeiske dialektfloraen. Det inneholdt mange nyvinninger som i varierende grad var felles med andre indoeuropeiske språkgreiner, antakelig på grunn av geografisk kontakt. Det ville vært gjensidig språkforståelse med andre dialekter i en periode. Før-urgermansk utviklet seg allikevel i sin egen retning, enten det var som dialekt eller språk. Sammenfall av det som var palatovelare og velare plosiver i UIE («kentumisering»):
/ḱ/ > /k/ — urindoeuropeisk (UIE) *ḱm̥tóm «hundre» > *km̥tóm > urgermansk *hundą «hundre» /ǵ/ > /g/ — UIE *wérǵom «arbeid» > *wérgom > urgerm. *werką /ǵʰ/ > /gʰ/ — UIE *ǵʰh₁yéti «å gå» > *gʰh₁yéti > urgerm. *gāną Den faktiske uttalen av palatovelarene og velarene kan ikke rekonstrueres. Det kan hende at «palatovelarene» egentlig var rene velarer, og at «velarene» ble uttalt enda lengre bak (postvelart eller uvulart). Dermed kan det være mer nøyaktig å si at, for eksempel /k/ > /ḱ/ (se f. eks. Ringe 2006, s. 87). Noen hevder også at palatovelarene og velarene ikke hadde ulik uttale i UIE. Se kentum- og satemspråk.Innskudd av /u/ foran stavelsesbærende sonoranter:
/m̥/ > /um/ — UIE *ḱm̥tóm «hundre» > *kumtóm > urgerm. *hundą «hundre» /n̥/ > /un/ — UIE *n̥tér «inni» > *untér > urgerm. *under «blant» /l̥/ > /ul/ — UIE *wĺ̥kʷos «ulv» > *wúlkʷos > urgerm. *wulfaz «ulv» /r̥/ > /ur/ — UIE *wŕ̥mis «orm» > *wúrmis > urgerm. *wurmiz «orm, slange»Innskudd av /s/ der to dentale konsonanter sto sammen som følge av at en rot sluttet på dental, og den etterfølgende endelsen startet på dental. Dette skjedde allerede i UIE.
Denne typen sekvens ble nå /TsT/ > /ts/ > /ss/ — UIE *wid-tós «kjent» (uttalt /widstos/) > *witstós > *wissós > urgerm. *(ga)wissaz «viss, sikker»Lange konsonanter ble forkortet etter en konsonant eller lang vokal.
UIE *káyd-tis «det å rope» (uttalt /káydstis/) > *káyssis > *káysis > urgerm. *haisiz «kommando»Lange vokaler som står i utlyd blir forlenget til «veldig lange» (trimoraiske) vokaler (i eksemplene under skrevet som o med sirkumfleks: ô).
UIE *séh₁mō «frø» > *séh₁mô > urgerm. *sēmôTap av laryngaler, fonemisering av allofonene til /e/:
Laryngaler i framlyd går tapt foran konsonant — UIE *h₁dónt- «tann, akk.» > *dónt- > urgerm. *tanþ- Laryngaler går tapt foran vokaler: /h₁V/ > /V/ — UIE *h₁ésti «er» > *ésti > urgerm. *isti /h₂e/ > /a/, /h₂V/ > /V/ ellers — UIE *h₂énti «på overflaten, foran» > (med forskjøvet trykk) *antí > urgerm. *andi «i tillegg» /h₃e/ > /o/, /h₃V/ > /V/ ellers — UIE *h₃érō «ørn» > *órô > urgerm. *arô Laryngaler går tapt etter vokaler, men forlenger den foregående vokalen: /VH/ > /Vː/ — UIE *séh₁mō «frø» > *sēmô > urgerm. *sēmô To vokaler som dermed blir stående sammen trekkes sammen til én trimoraisk vokal (her skrevet med sirkumfleks) — UIE *-oHom «genitiv flertall» > *-ôm > urgerm. *-ǫ̂ I utlyd forblir de resulterende lange vokalene forskjellige fra (kortere enn) de trimoraiske vokalene som ble dannet av utlydende lange UIE-vokaler — UIE *-oh₂ «tematisk 1. pers ent.» > urgerm. *-ō