Gorlice-Tarnow-offensiven var vendepunktet på Østfronten i første verdenskrig, og begynte den 2. mai 1915 mellom Gorlice og Tarnow i vestre Galicia øst for byen Kraków. Det østerriksk-ungarske forsvaret hadde blitt alvorlig svekket i løpet av felttogene i Karpatene med tap av 800 000 soldater,Stone, The Eastern Front 1914–1917, s. 114. etter å ha tatt Dukla- og Lupkow-passene gjennom fjellkjeden mellom Galicja og de ungarske slettene, begynte russerne forberedelse på en invasjon av Ungarn.Willmott, Første verdenskrig, s. 114. I løpet av vinteren og begynnelsen på våren hadde ikke de tyske offensivene ført til noen varige resultater i nord,Willmott, Første verdenskrig, s. 115. samtidig som de tyske forpliktelser i sør ble større enn tiltenkt. Den tyske øverstkommanderende Erich von Falkenhayn planla en offensiv med den nye ellevte arméen foran Kraków for å stoppe russerne med en offensiv som skulle få fortgang på utviklingen i øst.Willmott, Første verdenskrig, s. 116.
August von Mackensen og Hans von Seeckt gikk sammen om ledelsen av den nye arméen, forsynt med mer enn en million granater for 634 skyts og hundrevis av østerrikske skyts i tillegg, som kartlagte de russiske forsvarsstillingene for deretter å slå til med voldsom kraft den 2. mai. Innen 24 timer var russerne drevet ut av deres stillinger, og krigens største gjennombrudd ble en realitet. For de neste syv uker skulle det tysk-østerrikske angrepet fortsette videre mot øst, avbrutt av kortvarige pauser, støttet av de andre østerrikske arméer som kom til fra Karpatene. Med gjenerobringen av Lemberg den 22. juni mistet russerne mesteparten av Galicja, og den sørlige flanken av det sentrale Polen kom under direkte trussel.
Med tapet av Galicja hadde russerne mistet initiativet til Falkenhayn, som ikke var sent med å angripe Polen for å eliminere enhver mulig eller direkte trussel mot sentralmaktene, ved hjelp av den nylige forfremmede feltmarskalk Mackensen, som under sommerfremrykningen nådde byen Brest-Litovsk, ble russerne tvunget på «den store retretten».
Vinterfelttogene
I det første stadiet av krigen, som startet med den russiske krysningen av den russisk-tyske grensen den 17. august, og deretter den østerrikske fremrykningen inn i det sørlige russiske Polen, forskjøv frontlinjen seg fra dag til dag gjennom ukene under en usedvanlig mobil krig som så arméer fra de tre keiserdømmer engasjerte hverandre. Den russiske overkommandoen, Stavka, klarte ikke å konsentrere sine numeriske overlegne styrker inn i en strategisk kraftpresentasjon som den tyske overkommandoen i forveien kalte «den russiske dampveivalsen». Med separate offensiver i hver sin kant i nordvest og sørvest, hadde to atskilte frontseksjoner oppstått, den nordlige fronten mot de sterkere tyskerne og den galicjiske fronten i sør, mot de langt svakere østerriksk-ungarske arméene som allerede under Slaget om Galicia var slått og tvunget på retrett fra mesteparten av Galicja.
Sentralmaktene hadde ikke noe felles militær kommando som kunne koordinere arméer langs hele Østfronten, den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf ønsket en selvstendig rolle,Kihntopf, Handcuffed to a corpse, s. 35. mens den tyske overkommandoen under en tofrontskrig ikke hadde anledning for mer enn en egne stab kalt Ober Ost med Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff.Herwig, First World War, s. 108. Hindenburg og Ludendorff ble etter hvert ansvarlige for de tyske styrkene i øst, og disse hadde deres egne ambisjoner.Helwig, First World War, s. 130–135. Polen ble åstedet for flere offensiver i løpet av høsten fra den 4. oktober, blant annet forsøkt Hindenburg å erobre Warszawa under sine fremstøtene fra 9. oktober til desember uten suksess mot sterk russisk motstand. Det første felttoget mot Warszawa i september og oktober med den tyske niende armé i første omgang reddet k.u.k. hæren som var meget hardt presset, men lokket til seg overlegne russiske arméer inn i det vestlige Polen.Willmott, Første verdenskrig, s. 65.
Russerne hadde muligheten om å starte «den russiske dampveivalsen» mot Schlesien sent i oktober, men den russiske overkommandoen på sørvestfronten insisterte på at man burde slå ut den svakeste fienden i det vestlige Galicja. Det ble inngått et kompromiss med begge offensiver fra det vestlige Polen mot Schlesien og Galicja, med storbyen Kraków som det største objektet. Tyskerne utnyttet dette med den niende armé som angrepet de bakre del av de russiske arméene i sør, bare for å oppnå stillstand ved Łódź og Kutno i november. Stavka besluttet å fortsette med offensiven mot sør, men måtte ha betydelige styrker i defensiven mot tyskerne. Etter hvert som været ble kaldere i løpet av novemberdagene, kom snø og kulde til fjellene i sør, Karpatene, som utgjør en «mur» av ufremkommelige terreng med en rekke fjelloverganger som leder til Ungarns sletter.
Ingen av sidene var forberedt på utviklingen av offensiven i sør,Willmott, Første verdenskrig, s. 66. den østerriksk-ungarske overkommandoen hadde gått ut fra at russerne ville oppgi offensiven på den galicjiske fronten, og foretok en ny offensiv med den andre østerriksk-ungarske armé til støtte for tyskerne den 16. november fra Schlesien. Denne offensiven ble slått tilbake av den fjerde russiske armé som sluttet rekkene med niende, tredje og åttende arméer fra vest til øst i Galicja. Conrad hadde demontert andre sektorer for den planlagte offensiven, og dette straffet seg da den russiske tredje armé beveget seg over elven San og inn i Tarnow-området knapt fire dager senere. Den høyre flanken øst for Kraków begynte å smuldre opp under det russiske presset.
Den åttende armé som deltok i offensiven fra Przemysl man på nytt hadde satt under beleiring fra 10. november, rykket helt fram til Karpatene og klarte i de siste ukene av året å sikre seg en rekke fjelloverganger. Den tredje armé støttet av niende armé marsjerte opp i terrenget og nærmet seg Kraków fra nord og øst. Under den desperate situasjonen ble en motoffensiv startet av sentralmaktene med den fjerde armé støttet av mindre tyske reservestyrker. Slaget ved Limanowa fra 5. til 17. desember sluttet med seier for østerrikerne som hadde tvunget tilbake russerne til Gorlice og Tarnow. Den russiske åttende armé ble beordret tilbake for å konsentrere styrkene ved øvre Wisla.Willmott, Første verdenskrig, s. 67–68. Russerne hadde bitt seg fast på Karpatene mot østerriksk-ungarske angrep, og med vinterens ankomsten begynte den såkalte Karpatenwinter oppe i de ugjestmilde fjellene.
Vinterslagene oppe i Karpatene, som allerede hadde startet i november til desember 1914, ble opptrappet fra den 23. januar 1915 med den første vinteroffensiven av Conrad, som var fast besluttet på å avlaste den østerrikske garnisonen i Przemysl man vil unnsette ved et eventuelt gjennombrudd fra fjellovergangene. Den russiske trusselen fra nord var så sterk at Conrad også villet komme et angrep på Ungarn i forkjøpet med sine arméene. Oppe i fjellene oppdaget soldatene fra begge sider raskt hvor vanskelige det var å slåss mellom fjelltoppene med snø og kuldegrader som en farligere fiende enn ventet. Den russiske Sørvestfronten og den østerriksk-ungarske overkommandoen pøste tropper etter tropper mot hverandre og dels mot naturen under det som skulle het Slaget om Karpatene.
Den tyske overkommandoen for de tyske styrkene var åsted for diskusjoner mellom «de vestlige» som trodde oppgjøret i krigen vil være på vestfronten, og «de østlige» som ønsket at Tyskland skulle gå over til en offensiv i øst. Ettersom russerne hadde trukket seg fra Łódź tilbake til en linje nær Warszawa ved 6. desember, hadde tyskerne vunnet en strategisk fordel. Hindenburg og Ludendorff mente at en ny offensiv etter nyttåret vil kunne produsere større strategiske gevinster enn tidligere. Dessuten ønsket man å avlaste den østerriksk-ungarske hæren med offensiven i nord, og Falkenhayn gikk med på dette.Stone, The Eastern Front 1914–1917, s. 110–11.
De tyske åttende og tiende arméer startet fremstøtet 7. februar i regionen med De masuriske sjøer i Øst-Preussen, og knuste den russiske tiende armé i Augustow-skogen, og rykket videre mot sør, men Stavka reorganiserte fronten, og klarte å sinke ned de tyske angrepene. I februar og mars sloss tyskerne og russerne i flere offensiver mot hverandre uten noen varig strategisk fordel, men for den tyske Oberost staben var dette en fordel under forhandlingene med sine overordnede. Med fem til seks armér fra Niemen-arméen ved Niemen i nord til Łódź i sør ble de tyske forpliktelsene på østfronten større enn tilsiktet.Root, Battles East, s. 132–133.
De tyske offensivene i nord var ikke til mye hjelp for de østerriksk-ungarske arméene, for mens den russiske nordvestfronten engasjerte tyskerne, konsentrerte sørvestfronten sine ressurser oppe i Karpatene der den første offensiven mot Przemysl ble stoppet. Conrad startet på nytt en andre offensiv fra 17. februar, deretter en tredje offensiv fra 14. mars, hver gang uten annet enn små fremskritt som raskt var gått tapt under de russiske motangrepene. Forholdene oppe i fjellene og i trange fjellpasser mellom like sterke styrker, som ikke maktet å vinne taktiske fordeler, med regn, snø, kulde, snøstorm og øde områder med dårlige kommunikasjoner, tærte meget sterkt på troppene som hver dag mistet tusener til frostskader, sykdommer, fangenskap og «den hvite døden».
Przemysl og byens garnison på 120 000 soldater ble tvunget til å kapitulere den 22. mars, og med dette tapet ble Conrad tvunget på defensiven mot en meget sterk russisk offensiv som gjenerobret Dukla- og Lupkow-passene. I begynnelsen av april hadde russerne drevet de østerriksk-ungarske forsvarere 48 km mot sør, og fra fjellene ble det mulig å se hvor de ungarske slettene begynner. De tre offensivene hadde svekket østerrikerne så meget at tysk assistanse ble nødvendige. I strid med Falkenhayns ønsker hadde Tyskland påtatt seg nye forpliktelser i sør,DiNardo, Breakthrough, s. 26. i første omgang for å stoppe et kollaps av forsvaret.
Våren kom med den russiske sørvestfrontens opphør av offensive operasjoner for at man skulle begynne med forberedelsene på den planlagte invasjonen av Ungarn. Begge parter hadde meget stor tap oppe i Karpatene og langs den galicjiske fronten, et anslag er 800 000 døde, sårede, savnede, frostskadde og syke hos østerrikerne og opptil 1 million hos russerne.Tunstall, Blood on the Snow, s. 12.
Den strategiske situasjonen Bildet av den strategiske situasjonen var alt annet enn oppmuntrende for sentralmaktene om våren, vinterfelttogene i nord var kostbart uten strategiske gevinster, man hadde lært at frontale angrep over lengre avstander mot de russiske linjene var for krevende over dårlige kommunikasjoner mot et besluttsomt forsvar.Kihntopf, Handcuffed to a corpse, s. 41. Vinterslagene om Karpatene hadde svekket det østerriksk-ungarske forsvaret som måtte forsterkes med tyske hjelpetropper, som også hadde blitt presset til de siste linjene mellom russerne og Ungarn. Den russiske åttende arméen ledet av general Brusilov som hadde slått seg gjennom fronten oppe i Karpatene, gjorde mindre fremstøter for å teste forsvaret mens sørvestfrontens kommandant Ivanov arbeidet med sine planer om en stor offensiv.