«Tafjordulykken» er en vise som omhandler raset som gikk i Tafjord 7. april 1934. Det finnes flere viser basert på ulykken i Tafjord. Denne versjonen her er spilt inn på platen Frem fra Glemselen kap.16 med Rita Engebretsen.
Teksten vise 1 Kvelden hviler stille over Tafjords strand,fjellene seg speiler i det klare vann,fiskerfolket rigger seg til nattero,i den lille stue hvor de har sitt bo. Da var det det hendte som man kjenner til,og man må vel kalle det et skjebnespill.Ingen kunne ane hvilken gru det ble,denne kveld i Tafjordbuktens stille fred. Skredet kom og mange hjem ble lagt i grus,ingen skjønte før de hørte bølgens brus.Mange kjempet tappert, men ble dødens róv,andre stilt og rolig inn i døden sov. Mange måtte late her sitt unge liv,bort fra far og moder, søsknener og viv.Mange kjempet tappert, tappert for sin brud alle må jo en gang vandre til sin Gud. Atter hviler Tafjord som om den har glemt,hva det i sin kalde, våte grav er gjemt,sådan går det ofte, her på livets hav alle må jo en gang vandre til sin grav.
Teksten vise 2 Trist er det sorgens bud som lyder fra Tafjord utsorgen sitt stempel nu har satt på hver kvinne og mann denne natt.Hvem kan beskrive det nu alle denne jammer og gru,for disse som led og dødskampen stred før enn de i døden fikk fred. Hin katastrofale natt har milevis merker satt,henover Tafjord skjønne strand finnes ei mere hus i land.Hvor øyet nu vender hen er det bare ruiner igjen,en skjebne så grov for disse som sov ble sannelig flodbølgens rov. Ett bud til hver kvinne og mann utover hele land,hjelp dem som ennu tilbake er og som har mistet dem de har kjær.Rekk alle hånden frem til de som har mistet sitt hjem,hjelp dem i nød mot hunger og død, trøst dem i sorg og nød.
Kilder Gode gamle viser, Per Johan Skjærstad, Gyldendal 1982
Kategori:Skillingsviser