alt=Maleri som viser mennesker fra den elizabethanske æra ved et spisebord, med et spøkelse sittende på en av krakkene.|thumb|right|370px|Théodore Chassériau (1819–1856), The Ghost of Banquo 1855. Banquo er en rollefigur i William Shakespeares skuespill Macbeth (1606) som dramatiserer historien om Mac Bethad mac Findláich. Banquo er i begynnelsen alliert med Macbeth, hans med-kaptein i kampen mot opprørerne, som han reiser sammen med når de møter Tre Hekser. Etter å ha gitt en profeti om at Macbeth vil bli konge en dag, sier heksene til Banquo at ikke han selv, men hans etterkommere vil bli konge. Senere ser Macbeth på Banquo som en trussel mot hans higen etter makt og får ham drept; men Banquos sønn, Fleance unnslipper. Banquos spøkelse kommer tilbake i en senere scene og får Macbeth til å reagere med forferdelse.
Shakespeare lånte rollefiguren Banquo fra Holinshed's Chronicles («Holinsheds krøniker»), en historiekrønike for Storbritannia utgitt av Raphael Holinshed i 1587. I denne krøniken er Banquo en medsammensvoren med Macbeth i mordet på kongen, i stedet for en lojal undersått av kongen som Macbeth ser på som fiende. Shakespeare kan ha endret dette aspektet av rollefiguren for å glede James I av England, som ble sagt å være en etterkommer av den virkelige Banquo.
Litteraturkritikere ser ofte på Banquo som et motstykke og kontrast til Macbeth, som motstår ondskap der hvor Macbeth omfavner det. Motivene hans er ikke åpenbare og enkelte kritikere setter spørsmålstegn ved fromheten hans. Han gjør ikke noe for å beskylde Macbeth for mordet på kongen, selv om han har grunn til å tro at Macbeth står bak. Dette kan tolkes som om Banquo er en passiv medsammensvoren i Macbeths tidligste forbrytelser. Banquo forteller sønnen sin på et tidspunkt at han har mørke drømmer, noe som får noen kritikere til å undre på om han har drømt om å drepe Macbeth for å overta tronen og oppfylle Heksenes profeti.
Rollen er blitt fylt av flere kjente skuespillere på scenen og på film, inkludert Canada Lee, Minoru Chiaki, og Martin Shaw. Fremførelser av skuespillet på film og TV har brukt flere forskjellige metoder for å fremstille hans rolle som et spøkelse, og benyttet seg av kameratriks og spesialeffekter for å heve den overnaturlige følelsen i skuespillet.
Kilder Banquo var en historisk figur fremstilt i Krønikene (1587), en krønikehistorie av det britiske monarkiet som Shakespeare henviste til i flere av sine historieskuespill. I krønikene er Banquo en medsammensvoren i Macbeths mord på kong Duncan. Han spiller også en viktig rolle i å forsikre at Macbeth, ikke Malcolm, tar tronen i det påfølgende kuppet. I Shakespeares dager trodde man at Banquo var en direkte forfader av Stuartkongen Jakob I. Banquos opphav fra Stuart ble revidert i 1800-tallet, da det ble oppdaget at familien Fitzalan plausibelt kunne ha kommet fra en bretonsk familie i stedet.Palmer, J. Foster. «The Celt in Power: Tudor and Cromwell» Transactions of the Royal Historical Society. 1886, bd. 3, s. 343–370. Hvorvidt Banquo, thane (tittel som tilsvarer jarl) av den skotske provinsen Lochaber, faktisk eksisterte er fortsatt tvilsomt. Han og hans sønn Fleance dukker tidligst opp i Hector Boeces Scotorum Historiae (1526-1527) som var kilden for Holinsheds krønike. Det er blitt foreslått at de ble oppfunnet av Boece.Bevington, David: Four Tragedies. Bantam, 1988. s. 714. ISBN 0553212834 Navnet hans blir fortsatt nevnt i området rundt Fort William i Skottland, og en gangsti mellom bøketrær nær Torcastle blir kalt for Banquo's Walk.
I boken The Forgotten Monarchy of Scotland (Michael James Alexander Stewart), på side 40–41 og side 44, blir Banquo (født 990) og hans sønn Fleance beskrevet som at de eksisterer i virkeligheten. Banquo var en etterkommer av kong Alpin II av Dalriada (som døde i 841). Thegnen av Lochaber giftet seg med Muldivana (Maud), oldebarn av thegnen av Atholl. Deres sønn Fleance (født 1020), var den første ektemannen til prinsesse Nesta av Gwynedd og gav ham en sønn, Walter, som senere ble mormaer (tilsvarende tittel som jarl) av Lochaber. Banquos barnebarn døde i kamp sammen med Malcolm Canmore ved Alnwick i 1093. Som i skuespillet sier teksten at Banquo døde for Macbeths hånd i 1043.
Den Banquo som blir fremstilt i historiske kilder er betydelig annerledes fra den Banquo som Shakespeare skapte. Kritikere har foreslått flere mulige årsaker for denne endringen. Først og fremst, å fremstille kongens forfader som en morder ville ha vært risikabelt. Videre kan Shakespeare ha endret Banquos karakter enkelt og greit fordi det ikke var noe dramatisk behov for enda en medsammensvoren i drapet; men det var et behov for å gi en dramatisk kontrast til Macbeth — en rolle mange kritikere mener Banquo fyller.Nagarajan, S. «A Note on Banquo». Shakespeare Quarterly. (oktober 1956) 7.4 s. 371–376 Andre forfattere på samme tiden som skrev om Banquo, slik som Jean de Schelandre i hans Stuartide, endret også historien ved å fremstille Banquo som en nobel mann heller en morder, antagelig av samme årsaker.Maskell, D. W.: «The Transformation of History into Epic: The 'Stuartide' (1611) of Jean de Schelandre». The Modern Language Review. (januar 1971) 66.1 s. 53–65. I alle fall greier Shakespeare å skille Banquo fra mordet på kongen ved å gjøre det til en hemmelighet som Banquo er helt uvitende om. Banquos befatning med kuppet er vanskeligere å definere. Enkelte kritikere mener at Banquos lojalitet til Macbeth over Malcolm etter Duncans død gjør ham til en mørkere figur.
Rolle i skuespillet Banquo er med i en tredjedel av alle scener i skuespillet, som både menneske og spøkelse. Til tross for hans viktige rolle i handlingen har han færre linjer enn den relativt uviktige Ross, en skotsk adelsmann som overlever skuespillet.Braunmuller, A. R. «Introduction», i: The New Cambridge Skaespeare. Redigert av A. R. Braunmuller. Cambridge: Cambridge University Press, 1997, s. 266. I begynnelsen av stykket leder Macbeth, thegnen av Glamis, og Banquo Duncans hær, og kjemper modig side ved side. Banquo er sammen med Macbeth når de treffer Tre Hekser som spår at Macbeth vil bli thegnen av Cawdor, og deretter konge. Banquo spør dem om de er virkelige og utfordrer dem til å spå hans fremtid. Heksene sier at Banquo aldri vil bli konge selv, men vil avstedkomme en rekke med konger. Banquo forblir skeptisk etter hendelsen, og stiller spørsmålet om ondskap noensinne kan si sannheten. Etter at Macbeth får tittelen til Cawdor, advarer Banquo han om at ondskap vil tilby menn en liten håpefull sannhet bare for å fange dem i en dødelig felle.
Når Macbeth dreper kongen for å ta tronen er Banquo den eneste som vet om hans overnaturlige møte med heksene; og han reserverer dommen for Gud, usikker på om Macbeth er en morder eller ikke. (Selv om han betrakter i en monolog at «I fear / Thou play'dst most foully for 't».)Macbeth, akt 3, scene 1, linje 2–3. Han uttrykker sin respekt for den nye Kong Macbeth og sverger sin lojalitet. Senere, bekymret over at Banquos etterkommere, og ikke hans egne, vil herske i Skottland, sender Macbeth mordere for å drepe Banquo og Fleance. I basketaket unnslipper Fleance. Banquos spøkelse viser seg senere for Macbeth i banketten i akt 3, scene 4. En vettskremt Macbeth ser ham, mens fremtoningen er usynlig for de andre gjestene. Han viser seg for Macbeth igjen i et syn gitt av de tre heksene, der Macbeth ser en lang linje av konger nedstammet fra Banquo.
Tolkning
Motstykke til Macbeth Mange kritikere ser på Banquo som et motstykke og kontrast med Macbeth. Macbeth, for eksempel, aksepterer med iver de Tre Heksenes profeti som sann og forsøker å bidra til at den oppfylles. Banquo på den andre siden, tviler på profetien og på hensiktene til disse tilsynelatende onde skapningene. Der Macbeth setter sitt håp i spådommen om at han vil bli konge, argumenterer Banquo for at ondskap bare tilbyr gaver som fører til svik og ødeleggelse. Banquo motstår stødig ondskapens fristelser i skuespillet, og ber til himmelen om hjelp, mens Macbeth oppsøker mørkets gaver, og ber om at onde krefter skal bistå han. Dette er tydelig i akt to; etter at Banquo følger Duncan til sengs, sier han: «There's husbandry in heaven, / Their candles are all out».Macbeth, Akt 2, Scene 1, linje 4–5. Denne forutanelsen om det kommende mørket blir gjentatt rett før han blir drept: «it will be rain to-night»,Macbeth, Akt 3, Scene 3, linje 16.] sier Banquo til sin sønn Fleance.Watson, Robert N. «‘Thriftless Ambition’, Foolish Wishes, and the Tragedy of Macbeth», i: William Shakespeare's Macbeth. Redigert av Harold Bloom; Modern Critical Interpretations. New York: Chelsea House Publishers, 1987. s. 133–168.
I Akt 2, Scene 1, møter Banquo Fleance og ber ham ta både sverd og dolk fra ham («Hold, take my sword ... Take thee that too»). Han forklarer også at han har hatt problemer med å sove på grunn av «cursed thoughts that nature / gives way to in repose!» Når Macbeth nærmer seg forlanger han å få sverdet sitt tilbake fort. Kritikere har tilket dette til å bety at Banquo har drømt om å myrde kongen som Macbeths medsammensvorne for å ta tronen for sin egen familie, som de Tre Heksene profeterte for ham. Hans gode natur avskyr disse tankene så mye at han gir sverdet og dolken sin til Fleance for å være sikker på at de ikke vil gjennomføres, men han blir så nervøs av at Macbeth kommer at han forlanger å få dem tilbake.Westbrook, Perry D. A Note on 'Macbeth,' Act II, Scene 1. College English. (Jan. 1946) 7.4 s. 219–220. Andre kritikere har hevdet at Banquos drømmer har mindre å gjøre med å drepe kongen og mer å gjøre med Macbeth. De mener at Banquo bare legger til side sverdet for kvelden når Macbeth kommer. Siden Banquo har hatt mareritt om Macbeths handlinger tar han tilbake sverdet for sikkerhets skyld.Henneberger, Olive. Banquo, Loyal Subject. College English. (Okt 1946) 8.1 ss. 18–22
Macbeth ser til sist at Banquo ikke lenger er til å stole på og begynner å se på sin venn som en trussel mot sin nyervervede trone. Så han får ham drept. Banquos evne til å leve videre på forskjellige måter er en annen motstridende kraft, i dette tilfellet til Macbeths forestående død. Ånden hans lever videre i Fleance, og i hans spøkelse i banketten.Calderwood, James L. If It Were Done: Macbeth and Tragic Action. Amherst, MA: The University of Massachusetts Press, 1986. s. 96–97.
Spøkelsesscener Når Macbeth vender tilbake til heksene senere i skuespillet, viser de han en skikkelse av den myrdede Banquo sammen med åtte av hans etterkommere. Scenen har dyp betydning: Kong Jakob I, på tronen når Macbeth ble skrevet, var skilt fra Banquo av ni generasjoner. Det Shakespeare her skriver er med andre ord et sterkt bifall til Jakobs rett til tronen av ætt, og for publikum i Shakespeares dager, en veldig håndfast oppfyllelse av heksenes profeti til Banquo om at hans sønner villa innta tronen.Williams, George Walton. «"Macbeth": King James's Play». South Atlantic Review, bd. 47, nr. 2 (mai 1982), s. 12–21. Denne fremtoningen er også dypt forstyrrende for Macbeth, som ikke bare vil ha tronen for seg selv, men som også ønsker å avstedkomme en linje med konger.Crawford, A. W. «The Apparitions in Macbeth, Part II». Modern Language Notes, bd. 39, nr. 7 (november 1924), s. 383–388.
Banquos andre opptreden som spøkelse under banketten fungerer også som en indikator på Macbeths samvittighet som kommer tilbake for å forpeste tankene hans. Banquos triumf over døden fremstår symbolsk, i så måte at han bokstavelig talt tar Macbeths plass under kalaset. Sjokkert bruker Macbeth ord som passer inn i en metafor om usurpasjon, og beskriver Banquo som kronet med sår. Ånden tømmer Macbeths manndom sammen med blodet fra kinnene hans; så snart den forsvinner annonserer Macbeth: «Why, so; being gone, / I am a man again.»Macbeth, Akt 3, Scene 4, linje 106-107.