Pluto (småplanetnavn: 134340 Pluto; historiske symboler: 16px| eller 16px|♇) er en dvergplanet i Kuiperbeltet i vårt solsystem. Den er den nest mest massive dvergplaneten – etter – og det tiende mest massive legemet observert å gå i bane direkte rundt solen. Pluto er et transneptunsk objekt og en plutino, og var opprinnelig klassifisert som den niende planeten fra solen, oppdaget 18. februar 1930.
24. august 2006 ble Pluto nedklassifisert til en dvergplanet og plutoide da det ble oppdaget at den bare er ett av flere store legemer innenfor Kuiperbeltet.
Pluto består primært av bergarter og is, og er relativ liten – omtrent en sjettedel av månens masse og en tredjedel av volumet. Eksentrisitet og den høyt inklinerte banen tar Pluto fra 30–49 AE (4,4–7,4 milliarder km) fra solen. Dette medfører at Pluto tidvis er nærmere solen enn Neptun.
Pluto har fem kjente måner. Den største er Charon som ble oppdaget i 1978. Nix og Hydra ble oppdaget i 2005, mens Kerberos og Styx ble oppdaget i henholdsvis 2011 og 2012. Pluto og Charon omtales noen ganger som et binærsystem fordi massesentrumet ikke ligger innenfor noen av legemene.
I 2015 ble Pluto besøkt av romsonden New Horizons; nærmeste passering var 14. juli i en avstand av kilometer.
Historie Oppdagelsen
På 1840-tallet brukte den franske astronomen Urbain Le Verrier (1811–77) Newtons mekanikk for å forutsi plasseringen av den til da uoppdagede planeten Neptun etter å ha analysert uregelmessigheter i Uranus' bane. Etterfølgende observasjoner av Neptun sent på 1800-tallet fikk astronomer til å spekulere i at Uranus' bane ble forstyrret av en annen planet utenom Neptun. upright|thumb|left|Clyde W. Tombaugh, oppdageren av Pluto. I 1906 startet den amerikanske astronomen Percival Lowell (1855–1916), mannen som i 1894 grunnla Lowell-observatoriet i Flagstaff i Arizona, et prosjekt som lette etter en niende planet («planet X»). Før 1909 hadde Lowell og William Henry Pickering (1858–1938) foreslått flere mulige himmelkoordinater for en slik planet. Lowell fortsatte letingen sammen med observatoriet frem til sin død i 1916, men til ingen nytte. Uten at Lowell visste det hadde observatoriet tatt to svake bilder av Pluto 19. mars 1915, uten å gjenkjenne hva det var. Der finnes fjorten kjente før-oppdagelser; den eldste ble gjort av Yerkes-observatoriet 20. august 1909.
På grunn av en ti år lang juridisk kamp mot Constance Savage Lowell (1863–1854), Percivals enke, som forsøkte å få observatoriets andel av hans arv til seg selv, ble ikke letingen etter Planet X gjenopptatt før i 1929. Direktøren Vesto Melvin Slipher (1875–1969) overlot da jobben til Clyde Tombaugh (1906–1997), en 23-åring fra Kansas som akkurat hadde kommet til Lowell-observatoriet og som hadde imponert Slipher med noen av sine astronomiske tegninger.
Tombaughs avbildet nattehimmelen systematisk med parvise fotografier tatt med to ukers mellomrom. Han gjennomsøkte deretter hvert par for å avgjøre om noen objekter hadde forflyttet seg. Ved hjelp av et blinkmikroskop skiftet han raskt frem og tilbake mellom bildene på hver av platene for å skape en illusjon av bevegelse for objekter som hadde endret posisjon eller utseende mellom fotografiene. 18. februar 1930, etter nesten et år med leting, oppdaget Tombaugh et mulig bevegende objekt på fotografiske plater fra 23. og 29. januar samme år. Et fotografi av lavere kvalitet fra 21. januar bekreftet bevegelsen. Etter at observatoriet hadde fått ytterligere bekreftende fotografier, ble nyheten om oppdagelsen telegrafert til Harvard College Observatory 13. mars 1930.
Ettersom et Plutoår tilsvarer 247.94 jordår, vil Pluto fullføre sin første omkrets siden oppdagelsen i året 2178. thumb|Bilde som New Horizons tok 15 minutter etter å ha passert Pluto. Navn og symbol thumb|Detaljer fra Plutos overflate viser opptil meter høye fjell. Pluto er i gresk mytologi navnet på guden for underverdenen; i romersk mytologi tilsvarer dette Hades, guden over dødsriket. Oppdagelsen førte til overskrifter over hele verden. Lowell-observatoriet som hadde retten til å navngi objektet mottok over forslag fra hele verden. Tombaugh oppfordret Slipher til å foreslå et navn for det nye objektet raskt før noen andre gjorde det. Constance Lowell foreslo Zevs, så Percival og til slutt Constance. Disse forslagene ble tilsidesatt.
Hvert medlem av Lowell-observatoriet fikk mulighet til å stemme over tre utvalgte navn: Minerva, Kronos og Pluto. Minerva var førstevalget blant Lowells stab, men ble forkastet fordi det allerede var brukt på asteroiden 93 Minerva. Kronos hadde mistet sitt gode navn, fordi det var blitt foreslått av den upopulære astronomen Thomas Jefferson Jackson See (1866–1962). Under avstemningen 24. mars 1930 fikk derfor navnet «Pluto» alle stemmene.
For å sikre seg at navnet ble sittende, forela Lowell-observatoriet navnet for American Astronomical Society og Royal Astronomical Society; begge godkjente det enstemmig. 1. mai 1930 ble navnet kunngjort.
Navnet «Pluto» ble foreslått av Venetia Burney (1918–2009), en 11 år gammel skolejente i Oxford, England. Burney interesserte seg for klassisk mytologi så vel som astronomi, og hun syntes navnet på underverdenens gud som passende for en slik mørk og kald verden. Hun foreslo det for sin morfar Falconer Madan (1851–1935) som var bibliotekar ved University of Oxfords Bodleian Library. Han foreslo navnet for professor Herbert Hall Turner (1861–1930) som brakte navnet videre til sine kolleger i USA. Forut for kunngjøringen fikk Venetia fem britiske pund som belønning.
Navnet «Pluto» var mytologisk passende: Guden Pluto var en av seks overlevende barn av tidens gud Saturn. De andre var allerede brukt som navn på planeter (hans brødre Jupiter og Neptun), og asteroider (hans søstre Ceres, Juno og Vesta). Både guden og planeten bebodde «dystre» regioner, og guden var i stand til å gjøre seg usynlig, slik planeten hadde så vært lenge. thumb|Tre bilder av Pluto fra ulike retninger (90°, 180°, 270°), tatt i 2002 og 2003 av Hubble-teleskopet. Valget av navn var delvis inspirert av det faktum at de første to bokstavene i «Pluto» også er initialene til Percival Lowell. Plutos tidligere astronomiske symbol (16px|♇) er et monogram konstruert av bokstavene «PL». Dette symbolet brukes sjeldent av astronomer i dag; men det brukes av astrologer. Plutos mest brukte astrologiske symbol ligner på Neptuns (), men har en sirkel i stedet for den midterste gaffeltinden på treforken (). Dette symbolet stammer fra 1930-tallet.
Navnet ble snart omfavnet av bredere kultur. I 1930 introduserte Walt Disney (1901–66) en følgesvenn for Mikke Mus som han kalte Pluto, tilsynelatende oppkalt etter himmellegemet selv om Disney-animatøren Ben Sharpsteen (1895–1980) ikke har bekreftet dette. I 1941 oppkalte Glenn T. Seaborg (1912–99) det nylig skapte grunnstoffet plutonium etter Pluto, i tråd med tradisjonen med å navngi grunnstoffer etter nyoppdagede planeter. Han fulgte da etter uran som var oppkalt etter Uranus og neptunium som var oppkalt etter Neptun.
De fleste språk (deriblant hebraisk, finsk, ungarsk, thai, tagalog og indonesisk) bruker navnet «Pluto» i oversettelser. Arabisk bruker Plutoon, mens tyrkisk bruker Plüton; på somali brukes benevnelsen Buluuto og på navajo brukes benevnelsen Tłóotoo. På japansk foreslo Houei Nojiri (1885–1977) den oversatte formen meiōsei (冥王星), som betyr «underverdenens kongestjerne». Dette ble lånt til kinesisk (míngwángxīng) og koreansk (myungwangsung).
Noen indiske språk bruker navnet «Pluto», mens andre, slik som hindi, bruker navnet «Yama», vokteren av helvete i hinduistisk mytologi. På gujaratisk brukes Yamdev. Også polynesiske språk tenderer mot å bruke navnet på underverdenens gud; på maorisk brukes f.eks. navnet Whiro, mens hawaiisk bruker Ilioki.
Man kunne forvente at vietnamesisk følger kinesisk; men det sino-vietnamesiske ordet 冥 minh «mørk» har en homofon med 明 minh «lys». Vietnamesisk bruker i stedet den buddhistiske Jama, som tilsvarer den hinduistiske Yama. Navneformen er Sao Diêm Vương 星閻王 «Jamas stjerne», avledet av kinesisk 閻王 Yán Wáng / Yìhm Wòhng «kong Jama».
Bortfallet av «planet X» + Masseestimater for Pluto År Masse Merknader 1931 1 jordmasse Nicholson & Mayall 1948 0,1 (1/10) jordmasser Gerard Kuiper 1976 0,01 (1/100) jordmasser Cruikshank, Pilcher, & Morrison 1978 0,002 (1/500) jordmasser Christy & Harrington Så snart planeten var funnet gjorde den svake lysstyrken og mangelen på en løsbar skive at det ble sådd tvil om ideen om at det kunne være Lowells «planet X». Estimater av Plutos masse ble justert nedover utover 1900-tallet.
Astronomer beregnet i utgangspunktet massen til Pluto ut fra dens antatte effekt på Neptun og Uranus. I 1931 ble Pluto beregnet å være omtrent med samme masse som jorden, men nye beregninger i 1948 nedjusterte massen til omtrent massen til Mars. I 1976 beregnet Dale Cruikshank, Carl Pilcher og David Morrison ved universitetet på Hawaii Plutos albedo for første gang, og de fant at den passet med metanis. Det betydde at Pluto måtte være eksepsjonelt lyssterk for sin størrelse, og derfor ikke kunne være mer enn 1 % av massen til jorden. Plutos albedo er 1,3–2,0 ganger større enn jordens.
I 1978 gjorde oppdagelsen av Plutos måne Charon det mulig å måle Plutos masse for første gang. Massen på ca. 0,2 % av jordens var alt for liten til å forklare avviket i banen til Uranus. Påfølgende søk etter planet X, spesielt av Robert Sutton Harrington (1942–93), mislyktes. I 1992 brukte Myles Standish (f. 1939) data fra Voyager 2s forbiflyvning av Neptun i 1989 for å rekalkulere planetens gravitasjonelle effekter på Uranus. Disse dataene nedjusterte planetens totale masse ytterligere med 0,5 %. Ut fra de nye tallene forsvant avviket, og dermed også behovet for en «planet X». I dag er de fleste forskere enige om at «planet X» ikke eksisterer slik Lowell definerte den. Lowell hadde laget en prediksjon av planet X' posisjon i 1915 som var ganske nær Plutos posisjon på den tiden. Ernest W. Brown (1866–1938) mente at dette var en tilfeldighet, et syn som holdes den dag i dag.
Strid om klassifiseringen
I etterkant av oppdagelsen av kentauren 2060 Chiron i det ytre solsystemet i 1977, og anerkjennelsen av Plutos relativt lave masse, ble det stilt spørsmål ved Plutos status som en planet. Fra 1992 og fremover ble mange himmellegemer oppdaget i Kuiperbeltet. Etter at Pluto ble definert som tilhørende dette beltet, ble den offisiselle statusen som en planet kontroversiell. Flere stilte spørsmål om hvorvidt Pluto skulle betraktes sammen med eller uavhengig av de omkringliggende populasjonene. Flere direktører ved museumer og planetarier skapte tidvis kontroverser ved å utelate Pluto fra planetmodeller av solsystemet. Da Hayden Planetarium gjenåpnet etter en renovering i februar 2000, var det med en modell med bare åtte planeter. Denne striden skapte overskrifter på den tiden.
I 2002 ble kuiperlegemet 50000 Quaoar oppdaget. Det var antatt å ha en diameter på omtrent km, omtrent halvparten av Pluto. I 2004 plasserte en av oppdagerne av 90377 Sedna en øvre grense på km på diameteren – noe nærmere Plutos diameter på km – selv om Sednas diameter ble nedjustert til mindre enn km i 2007. Akkurat som , Pallas, Juno og Vesta til slutt mistet sin planetstatus etter oppdagelsen av mange andre asteroider, ble det argumentert for at Pluto skulle omklassifiseres til et kuiperlegeme.
29. juli 2005 ble oppdagelsen av et nytt transneptunsk objekt offentliggjort – som i dag er kjent å være omtrent på samme størrelse som Pluto. Dette var det største objektet oppdaget i solsystemet siden Triton i 1846, og oppdagerne og pressen kalte den i begynnelsen for «den tiende planeten». Andre astronomer betraktet oppdagelsen som et argument for å omklassifisere Pluto til en småplanet.
IAUs klassifisering i 2006