Tammerfors (, finsk: Tampere ) er en by og kommune i Finland. Byen er administrasjonssentrum i landskapet Birkaland. Tammerfors er Finlands tredje mest folkerike kommune, med . Den er også landets nest største tettsted, med 330 711 innbyggere. Tammerfors er den største innlandsbyen i Norden.
Byen ligger mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi. Tammerfors ble tildelt byrettigheter av den svenske kongemakten i 1779. Tammerfors ström (Tammerkoski) ble utnyttet til vannkraftproduksjon fra 1820-årene, i den tidlige industrialiseringen. Tammerfors var den første, og er fremdeles den største, industribyen i Finland, og har blitt kalt «Finlands Manchester». Dette er opphav til byens finske kallenavn, «Manse». Siden etableringen av det som nå er Tammerfors universitet i 1960-årene, og senere lavkonjunkturen i 1990-årene, har byen blitt et sentrum for høyteknologisk industri. Mange av de gamle fabrikkbygningene midt i byen er omgjort til boliger, butikker, kontorer, serveringssteder og kulturinstitusjoner.
«Manserocken» har vært en viktig del av finsk rockemusikk helt siden 1970-årene. Tammerfors er også kjent for sitt teaterliv og mange museer. Flere av institusjonene har sitt opphav i arbeiderkulturen. Den største turistattraksjonen er fornøyelsesparken Särkänniemi. Tammerfors regnes også som arnestedet til finsk ishockey.
Tammerfors ligger anslagsvis 1,5 time unna Helsingfors eller Åbo med tog, eller 2 timer med bil. Med rundt 400 000 passasjerer i året er Tammerfors-Birkala lufthavn blant de travleste lufthavnene i Finland.
Geografi Tammerfors ligger i landskapet Birkaland i det sørlige Finland. Kommunen grenser til Kangasala, Lempäälä, Nokia, Orivesi, Birkala, Ruovesi og Ylöjärvi. Tammerfors kommune har en utstrekning på 689,59 km², hvorav 164,64 km² (24 % av flateinnholdet) er vann. Tammerfors regnes til Insjöfinland, og det er 180–200 innsjøer og tjern i kommunen. Landskapet er også skogkledt og noe åslendt. Pynike (162 moh., 85 m over Pyhäjärvi) er verdens høyeste grusås.
thumb|left|Innsjøen Särkijärvi, sør i kommunen, sett fra vanntårnet i Hervanta.
Tammerfors by ligger mellom den 256 km² store innsjøen Näsijärvi og den 121,6 km² store Pyhäjärvi. Det er en høydeforskjell på 18 m mellom innsjøene, slik at Näsijärvi drenerer i Pyhäjärvi gjennom den 2 km lange Tammerfors ström (Tammerkoski). Pyhäjärvi tilhører Kumo älvs nedbørsfelt, og drenerer gjennom denne til Bottenhavet. Tammerfors ligger om lag 110 km i luftlinje fra elvemunningen ved Björneborg. Elven er for det meste seilbar, men ikke hele strekningen fra Tammerfors til Björneborg. Näsijärvi og Pyhäjärvi er derimot forbundet med tilstøtende innsjøer til et vannveisystem med kanaler og sluser.
Grunnfjellet ved Tammerfors ligger i den svekofenniske fjellkjedefoldingen, som strekker seg gjennom de sentrale delene av Sverige og Finland, med bergarter dannet i paleoproterozisk tid. Tammerfors ligger i et av de svekofenniske områdene hvor bergartene er minst omdannet; det er en bergartserie på 8 000 m, hvor det er et nedre lag med granulitt og sandstein, et mellomlag med basiske vulkanitter, og et øvre lag med leiravsetninger.
Tammerfors ligger i sørboreal vegetasjonssone. De dominerende treslagene er gran og furu, og de vanligste løvtrærne er osp, older og bjørk. Området var bevokst med granskog allerede for mellom 4 500 og 4 000 år siden.
Byens parker og grøntarealer utgjør 2,4 km² av kommunens areal. I tillegg besitter kommunen store skogeiendommer, som er åpne for allmenn ferdsel. Det finnes flere naturreservater, hvorav Pynike og Viikinsaari nær selve byen er de mest kjente. Det finnes fire botaniske hager, hvorav Hatanpää ble etablert allerede i 1916.
Klima Tammerfors ligger i grenseland mellom et fuktig kontinentalklima og et subarktisk klima, etter Köppens klimaklassifisering, og har dermed milde somre og kalde vintre. Middeltemperaturen fra november til mars er under 0 °C, og snøsesongen varer i 4–5 måneder fra slutten av november til tidlig i april.
Demografi thumb|Byelven Tammerfors ström (på finsk Tammerkoski). Flyfoto fra 2001.
Over en 30-årsperiode mellom 1990 og 2020 har Tammerfors hatt befolkningsvekst hvert år som følge av fødselsoverskudd, innenlandsk nettoinnflytting og utenlandsk nettoinnvandring. Fruktbarheten har imidlertid vist en fallende tendens i Finland, så Statistikcentralens fremskrivninger fra 2019 og frem mot 2040 viser en aldrende og noe minkende befolkning i Tammerfors.
Nesten hele bykommunens befolkning bor i tettbygde strøk. Tettstedet Tammerfors strekker seg også ut over kommunens grenser, Tammerfors danner derfor en mer eller mindre sammenhengende bebyggelse med Ylöjärvi, Nokia, Kangsala, Birkala og Lempäälä. Landsbygda nord for tettstedet, Aitolahti og Teisko, som er en del av bykommunen, er tynt befolket.
Etnisitet og språk Ved utgangen av 2018 var 92,3 % av byens befolkning etnisk finske, mens 7,7 %, 18 220 personer, var av utenlandsk herkomst. De fleste av disse var også født i utlandet. Halvparten kom fra Europa, Amerika eller Australia, med en overvekt fra land i det tidligere Sovjetunionen. Den andre halvparten hadde mest afrikansk eller asiatisk opprinnelse; de mest tallrike var somaliere, afghanere, irakere, iranere, indere, kinesere og vietnamesere.
Tammerfors er en enspråklig finsk kommune. Ved utgangen av 2018 hadde 91,8 % av befolkningen finsk som morsmål, 0,5 % (1 268 personer) var svenskspråklige, og 7,7 % hadde et annet morsmål enn svensk, finsk eller samisk.
De fire byene Tammerfors, Björneborg, Uleåborg og Kotka regnes som Finlands tradisjonelle svenske språkøyer. De har en svensk forvaltningsarv og industri, der handel og migrasjon har bidratt til å bevare en svenskspråklig minoritet. I 1900 var 5,6 % av befolkningen i Tammerfors svenskspråklig. I løpet av 1900-tallet minket andelen, men antallet er stabilt. Det drives svenskspråklig grunnskole- og gymnasundervisning ved Svenska samskolan samt menighetsarbeid i Tammerfors svenska församling.
Historie
Den første bosettingen Bynavnet Tammerfors (svensk) eller Tampere (finsk) er ikke sikkert forklart. Historisk har navnet blitt forstått som et lån fra gammelsvensk damber, «dam». Navnet er imidlertid gammelt, og området var opprinnelig bebodd av samer, ikke finlandssvensker. A.W. Koskimies mente at navnet kunne komme fra nordsamisk dabbal, som skal vise til fossefall i et elvestryk. Språkforskerne Pauli Rahkonen og Mikko Heikkilä, som støtter denne forklaringen, har rekonstruert en proto-samisk form av dabbal som tḙmpḙl.
Det er dokumentert en steinalderboplass i Ala-Pispala, men de sparsomme arkeologiske funnene i byområdet er blitt forklart med at sporene har blitt utslettet av senere bosetning. Den smale landtungen mellom innsjøene Näsijärvi og Pyhäjärvi ble fast bosatt på 600-tallet, det vil si i jernalderen, og ble en viktig handelsplass i løpet av 1200-tallet. Det ble handlet i lokale varer som skinn og pels, og det ble fløtet tømmer på innsjøene. Det var også en fløterenne ved Tammerfors.
Finlands første industriby thumb|Fabrikker i Tammerfors i 1901. thumb|Fra Kauppakatu i Tammerfors i 1893.
På 1700-tallet merket kronen seg hvilket potensial for vannkraft som fantes i Tammerfors ström. I 1779 fikk Tammerfors byrettigheter av kong Gustav III av Sverige. På dette tidspunktet hadde Tammerfors omkring 200 innbyggere og en utstrekning på 3,2 km² fra fossen til Pispala. Som følge av Napoleonskrigene ble Finland, etter svensk tap i finskekrigen, et storfyrstedømme under Det russiske keiserriket. Tsar Aleksander I gjorde Tammerfors til Finlands første fristad i 1821. Byen ble fri for laugsvesen, og den beholdt tollfrihet på visse varer til Russland til utgangen av 1905.
Den første industrien i Tammerfors var en kornmølle. Fra og med 1820-årene ble vannkraften nyttiggjort av skotten James Finlayson, som etablerte et bomullsspinneri, noe som markerte begynnelsen for den finske tekstilindustrien. Allerede midt på 1800-tallet var Tammerfors blitt Finlands ledende industriby. I 1882 var Finlaysons spinneri og ververi, som for lengst var solgt til baltertyskeren Carl Nottbeck og tsarens hofflege Carl Rauch, den første fabrikken i Norden som fikk gassbelysning i fabrikkhallene og elektrifiserte produksjonen. Fra midten av 1800-tallet ble industriproduksjonen i byen mer variert, og fikk et stort innslag av metall- og treforedlingsindustri. Det ble senere en betydelig produksjon av sko- og lærtøy. Tammerfors fikk tilnavnet «Finlands Manchester», som var positivt ment, og som ble båret med stolthet.
Det var ikke før byen fikk jernbaneforbindelse med utskipningshavner at industrien i Tammerfors, som lå i innlandet og hittil hadde produsert mest for hjemmemarkedet, kunne produsere mer for eksport. Tammerfors fikk jernbaneforbindelse med Helsingfors og Åbo via Toijala i 1876, med Vasa via Orivesi i 1883, og med Björneborg i 1895.
Tammerfors ble i 1865 rammet av en bybrann som gjorde 500 mennesker husløse. I 1868 fikk Tammerfors en byplan med tyve små kvartaler med arbeiderboliger. Sentrum bevarte sin brede boulevard, Hämeenpuisto, planlagt av Carl Ludvig Engel, som fungerte som branngate, og en tverrgående hovedgate, Hämeenkatu (på svensk Tavastgatan) som løper fra Hämeenpuisto ved Aleksanderskyrkan, innviet i 1881, og krysser Tammerfors ström. Kvartalsstrukturen var innenfor bygrensene, mens det vokste frem mange planløse forsteder, som etter hvert ble innlemmet i byen. Byen manglet kollektive transportmidler, så forstedene ble liggende i gangavstand til fabrikkene. Bebyggelsen var for det meste trehus med felleskjøkken for flere familier. Arbeiderkvarterene i bykjernen måtte vike for moderne høyhusbebyggelse midt på 1900-tallet, men noen av de gamle trehusene er bevart.
På slutten av 1800-tallet fikk byen også utbygd et vann- og avløpssystem, som tillot byen å vokse. Mens mange andre finske byer baserte seg på grunnvannskilder, brukte Tammerfors overflatevann fra innsjøene. Dette kom til å føre til et folkehelseproblem med vannbårene sykdommer, som tyfusepidemier. Problemet ble først løst de det kommunale vannverket begynte å klore drikkevannet i 1917. Sykdomsbekjempelsen bidrog til at byen kunne vokse raskere.
I krig og fred; arbeidernes kår forbedres thumb|Streikende arbeidere på Centraltorget i Tammerfors i 1905. thumb|Ødeleggelser etter borgerkrigen.
Industriarbeiderklassen i Tammerfors ble sterkt politisk mobilisert fra slutten på 1800-tallet. Storstreiken i 1905, som var ledet av Yrjö Mäkelin, radikaliserte byens arbeiderbevegelse. Den marxistiske lederen Vladimir Lenin bodde og agiterte blant arbeiderne i byen mellom 1905 og 1907. Lenin og den senere sovjetlederen Josef Stalin møttes for første gang under Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartis eksilkonferanse i Tammerfors i 1905.
Den første verdenskrig medførte et økonomisk oppsving for Tammerfors, men handelsforbindelsen til Russland ble brutt med den russiske revolusjon i 1917, noe som førte til matmangel i de finske byene. Finland erklærte sin uavhengighet fra Russland i desember 1917, men klarte ikke å løse sine umiddelbare økonomiske problemer.
Under den finske borgerkrigen ble deler av byen skadet under slaget om Tammerfors fra 3. til 6. april 1918. «De rødes» nederlag i Tammerfors avsluttet borgerkrigen. Slaget var det første i Norden som stod i en industriby. Omkring 2 700 mennesker ble drept. 2 000 mennesker var blitt hjemløse i Tammerfors under borgerkrigen. Den viktigste kommandanten av «de rødes» forsvar, offiseren Hugo Salmela, som ble drept like før slaget, kom også til å få en plass i arbeiderbevegelsens minnekultur.
Industrien, som for det meste var eid av bankene, forsøkte å imøtekomme arbeidernes krav etter borgerkrigen. Dette var forut for den politiske konsensuskulturen som kom til å utvikle seg i byen. Flere ledende industrimenn, som skofabrikanten Emil Aaltonen og gullsmeden Kustaa Hiekka, stod også for betydelige donasjoner og testamentariske gaver til velferd, kultur og vitenskap.