Angelsaksisk bosetning i Britannia

thumb|Angelsaksiske områder i Storbritannia rundt år 600.

Angelsaksisk bosetning i Britannia omhandler britisk historie fra begynnelsen av 400-tallet og utpå 500-tallet, da germanske folk og stammer invaderte, innvandret, okkuperte og bosatte seg i deler av sub-romersk Britannia (hovedsakelig det som vi i dag kaller England) i løpet av den europeiske folkevandringstiden. I løpet av 500-tallet oppsto det flere mindre og større angelsaksiske kongedømmer som Kent, Northumbria (Bernicia og Deira) og Lindsey antagelig langs allerede eksisterende grenser, mens de vestlige kongedømmene Wessex og Mercia viste få tegn på kontinuitet.

Den tradisjonelle inndelingen av germanerne i anglere, saksere, og jyder kommer fra Historia ecclesiastica gentis Anglorum av Beda. Imidlertid har historiske og arkeologiske undersøkelser vist at en større rekke av germanske folk kom fra kystene av Friesland, Niedersachsen, Jylland, og til dels sørlige Sverige også flyttet til Britannia i denne tiden.Collingwood, R. G.; et al (1936): «The English Settlements. The Sources for the period: Angles, Saxons, and Jutes on the Continent». Roman Britain and English Settlements. Oxford, England: Clarendon. ss. 325 et sec.

Brytonisk språk og kultur, og den politiske makten og systemet til britonere, ble erstattet i disse områdene over tid, men forble værende i Wales, Cornwall og for en tid i Hen Ogledd («Det gamle nord»), et område som i dag er nordlige England og sørlige Skottland. I løpet av denne perioden utvandret britonere av ulike årsaker over Den engelske kanal og bosatte seg i Armorica, dagens Bretagne i Frankrike, og etablerte Britonia i Galicia i den nordvestlige delen av dagens Spania.

Lingvistisk bevis Lingvistisk bevis kan bli tolket som en kulturmarkør for hva som påvirket regionene.Se Jackson, Kenneth: Language and History in Early Britain: A Chronological Survey of the Brittonic Languages, (Edinburgh, 1953) for en tradisjonell introduksjon. Studiet av angelsaksisk (gammelengelsk) har vist få spor av et keltiskspråklig underlag. En nyere studie (2004) har framvist en diglossimodell som har til hensikt å forklare de faktiske endringene som skjedde mellom gammelengelsk og mellomengelsk. I henhold til denne modellen var gammelengelsk det skriftlige språket i den angelsaksiske perioden, men en stor andel av befolkningen snakket en form for keltisk-engelsk som ble blandet til mellomengelsk etter den normanniske erobringen og sammenbruddet til de øverste angelsaksiske samfunnsklassene. Tristram, Hildegard (2004): «Diglossia in Anglo-Saxon England, or what was spoken Old English like?», I: Studia Anglica Posnaniensia 40, ss. 87-110Hickey, Raymond: The Handbook of Language Contact. s. 8.Hildegard Tristram: «Why don't the English speak Welsh?» (PDF), i: The Britons in Anglo-Saxon England, N.J.Higham (red), The Boydell Press. Forskeren Jan Niehues har foreslått at ord fra de ulike keltiske språkene kan bli funnet i bortimot alle sfærer i det engelske språk, fra fornavn og etternavn til stedsnavn, til vanlige substantiv og selv et antall av verb.Niehues: «The Influences of the Celtic Languages on Present-Day». Kapittel 7. Celtic Words and Names in English Han har også pekt på at det er ingen generell enighet om hvor stor det keltiske bidraget til engelsk ordvalget faktisk er, og uansett hvor lite det er, er det ennå ikke anerkjent i sin helhet.White, David L.: «On the Areal Pattern of 'Brittonicity' in English and Its Implications» i: The Celtic Englishes IV, Hildegard Tristram (red), Potsdam University. Keltisk er hevdet som en grunn til endringer fra et syntetisk språk til et analytisk språk (uttrykke mening gjennom ordendinger for å uttrykke mening gjennom ordorden), og bruken av progressive (eksempelvis «I am reading», «jeg leser»).Markuu Filppula: «Contact and the Early History of English» i: The Handbook of Language Contact , ss. 438-441, Raymand Hickey (red.) (også Hickey ss. 20 mens forklarer sammenfall).Poppe, Erich(2002): «The Expanded Form in Insular Celtic and English: Some historical and comparative considerations with special emphasis on Middle Irish». I: Filppula, Markku; Klemola, Juhani; Pitkanen, Heli (red.): The Celtic Roots of English. Studies in Language, bind 37. Joensuu: University of Joensuu, Faculty of the Humanities. ss. 237-270 Keltisk påvirkning er også benyttet for å forklare underlige elementer i engelsk, eksempelvis avhengighet av semantisk nøytrale «do» («I don't know» framfor «I know not»)McWorther, John (2006): «What else happened to English?: A brief for the Celtic Hypothesis» (PDF) og mangelen av ytre eier i engelsk, en tankekonstruksjon som er tilstede i alle betydelige europeiske språk, unntatt keltisk. (Engelsk benytter «then someone gouged out his eyes», men aldri «someone gouged him the eyes out» som er den germanske strukturen.)Vennemann, Theo (2005): «English - a German dialect?» (PDF), I: Filppula, Markku; Klemola, Juhani; Pitkanen, Heli (red.): The Celtic Roots of English. Studies in Language, bind 37. Joensuu: University of Joensuu, Faculty of the Humanities. ss. 18.

Latin fortsatte å bli benyttet for skrift, men aldri i dagligtale.

Tilsvarende har studier av stedsnavn gitt holdepunkter om den lingvistiske historien i et område. England (unntatt Cornwall) viser forholdsvis lite bevis i dag av keltisk i sine stedsnavn. Det er spredt keltiske stedsnavn over det hele, og økende mot vest. Det er også keltiske navn på elver og topografi. Stedsnavn og lingvistiske bevis har blitt forklart med argumentet at det var bosetning av angelsaksere som var politisk og sosialt dominerende i sørlige og østlige Britannia, og deres språk og kultur ble også tilsvarende dominerende i de samme områdene. Navn med et latinsk element antyder en kontinuitet i bosetningen, mens en del stedsnavn har navn fra hedenske germanske guddommer. Navn av britonsk opprinnelse er vanligvis oppfattet som en indikasjon på en bevart britonsk befolkning, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet. Navn basert på angelsaksiske ord for de britonske, wealh, har også blitt oppfattet som en indikasjon på britonsk fortsettelse i befolkningen. Et eksempel er Walton i betydningen britonsk befolkning og dette navnet er funnet i mange deler av England.

Epigrafisk bevis, som anglosaksiske runer, har gitt ytterligere en kilde til informasjon om bosetningen av angelsaksere i denne perioden.

Genetiske bevis Nyere forskning som har analysert Y-kromosom og mitokondrielt DNA hos folk som i dag lever i Storbritannia og på kontinentet har gitt en del innsyn i befolkningsbevegelser i løpet av sub-romersk perioden. En studie fra 2002 fra University College London (Weal et al.) ble fortolket som at den viste muligheten av en storstilt angelsaksisk folkevandring til sentrale og østlige England (redegjorde for 50 til 100 prosent av befolkningen for denne tiden i sentrale England).Weale, Michael E.; Weiss, Deborah A.; Jager, Rolf F.; Bradman, Neil; og Thomas, Mark G. (2002): «Y Chromosome Evidence for Anglo-Saxon Mass Migration», Molecular Biology and Evolution 19:1008–21. En mer utførlig studie i 2003 (Capelli et al.) har imidlertid antydet at det har vært betydelig mindre innvandring av angelsaksere til andre regioner av England, og antyder at overgangen mellom England og Wales var mer gradvis enn tidligere forskning har antydet. Forskningen ga også bevis på at alle områder på De britiske øyer hadde en del før-angelsaksisk genetisk komponenter. Den identifiserte ikke en merkbar forskjell i Y-kromosomene av den antatte kildebefolkningen til angelsakserne og de senere danske og norske bosetterne i vikingtiden, således registrerte undersøkelsen begge sett av kromosomer som tilhørte samme gruppe. Da studien inkluderte prøver fra Friesland benyttet av Weale et al. (2002) som en kildebefolkning for angelsakserne fant den ikke noen statistisk betydningsfull forskjell mellom disse prøvene og den nordgermanske og norrøne gruppen. Alle prøver fra kontinentet var statistisk forskjellig fra britiske prøver. På den andre siden viste de viktigste komponentanalysene at prøver fra Friesland, om enn nærmere geografisk til nordgermanerne og de norrøne, en del nærmere til de britiske prøvene enn de til nordgermanerne og de norrøne.Capelli, Cristian; Redhead, Nicola; Abernethy, Julia K.; Gratrix, Fiona; Wilson, James F.; Moen, Torolf; Hervig, Tor; Richards, Martin; Stumpf, Michael P. H.; Underhill, Peter A.; Bradshaw, Paul; Shaha, Alom; Thomas, Mark G.; Bradman, Neal & Goldstein, David B. (2003): «A Y Chromosome Census of the British Isles» (PDF), Current Biology 13(11):979–984; DOI 10.1016/S0960-9822(03)00373-7.

Andre har tolket de genetiske bevisene nevnt over annerledes. Stephen Oppenheimer i boken The Origins of the British: A Genetic Detective Story, og nye DNA-prøver (Y-kromosm og mtDNA) av Bryan Sykes for hans bok Blood of the Isles har antydet at bidraget til den britiske genbanken fra angelsaksere og andre sene innvandrere kan ha vært svært begrenset. Omtrent to-tredjedeler av forfedrene til det engelske folk er paleolittiske bosettere som innvandret fra vesteuropeiske istiden. Dette er sammenlignende til rundt tre-fjerdedeler av forfedrene til folk på De britiske øyer.Det er antatt at det var tre menneskelige befolkninger som var «flyktninger» fra istiden i Europa i løpet av den siste makismale istiden (LGM). Oppenheimer, ss. 102–103. Denne observasjonen kan støtte ideen om slektskap i oldtiden mellom befolkningene i kystområdene mot Atlanterhavet i Europa, skjønt østlige og sørøstlige kystene av Storbritannia tilhørte ikke denne sonen.Cunliffe, 1995: Iron Age Britain. ISBN 0-713-48839-5. ss. 7. Oppenheimer hevdet at flertallet av de britiske gentypene stammer fra paleolittiske Iberia.

Sykes og Oppenheimer hevder at selv i østlige delen av England, hvor det er de beste bevisene for innvandring, ikke mer enn 10 prosent av slektslinjene på farssiden kan bli utpekt som kommende fra en anglosaksisk innvandring og at i de samme engelske regionene er 69 prosent av de mannlige slektslinjene fortsatt av innfødte, opprinnelige opprinnelse. Oppenheimer postulerer en mulig før-anglosaksisk genetisk forhold mellom den moderne befolkningen i England (særlig sør og øst) og folk som levde på motsatt side av Nordsjøen. Det indikerer en langt eldre før-romersk germansk innflytelse i sør og øst i England. Det er en del bevis på at Y-kromosom haplogruppe I, som opptrer i tilsvarende frekvenser rundt kysten av Nordsjøen, kan representere en mesolittisk kolonisering framfor en anglosaksiske innvandring slik som det er argumenter av andre forskere. Denne haplogruppen representerer en innvandring fra Balkan som kan ha reist langs de europeiske elvene i innlandet framfor langs kysten av Atlanterhavet.Oppenheimer 2006:166-169.

Oppenheimer har også postulert at ankomsten av germanske språk i England kan være betydelig tidligere enn tidligere antatt, kanskje faktisk fra tiden før romerne okkuperte England, og at både på fastlandet og den galliske stammen belgierne, Belgae, i England kan ha vært germansktalende folk og representerte nære beslektede grupper (eller enkelt kanalkryssende etnisk gruppe). De invasjonene som Beda nedtegnet kan derfor ha vært utbyttingen av en germansk elite med en annen.Oppenheimer 2006, ss. 268–307.

Grad av folkevandringer