For Øystein Wiiks album med samme navn, se Pavane (album) «Pavane» er også en roman fra 1976 av Ketil Bjørnstad.
Pavane (pavan, paven, pavin, pavian, pavine eller pavyn; italiensk pavana, padovana; tysk Paduana) er en langsom prosesjonsdans av spansk-italiensk opprinnelse som var svært vanlig i Europa på 1500- og 1600-tallet. Som selskapsdans gikk den av moten tidlig på 1600-tallet, men ble brukt som bestanddel i instrumentalsuiter – gjerne i kombinasjon med en galliard – til midten av 1600-tallet da disse satsene ble erstattet av de nyere allemande og courante.Willi Apel, The History of Keyboard Music to 1700 , s. 259 ff. Indiana University Press, 1988 ISBN 0253327954
På 1700-tallet fikk pavanen en etterblomstring i form av tombeaux.
Komponister som skrev pavaner: Joan Ambrosio Dalza (som den første, Venezia 1508) Pierre Attaingnant (ca. 1494-1552) Claude Gervaise (ca. 1510-etter 1558) Anthony Holborne (ca. 1545-1602) William Byrd (1543–1623) Thomas Morley (ca. 1557–1602) Jan Pieterszoon Sweelinck (1562–1621) John Dowland (ca. 1563-1626) Orlando Gibbons (1583–1625) Johann Hermann Schein (1586–1630) Samuel Scheidt (1587–1654) Jacob van Eyck (ca. 1590-1657)
Senere bruk Langt senere komponister har anvendt pavanens karakteristiske rytme, en daktyl med betoningen lang-kort-kort. Eksempler er 2. sats av Ludwig van Beethovens Symfoni nr. 7 op. 92 eller 2. sats av Franz Schuberts Strykekvartett i d-moll D 810. Også Wanderer-rytmen som Schubert anvendte i mange av sine komposisjoner har pavanelignende trekk, eksempelvis lieden Der Wanderer D 493 og Wanderer-Fantasie for klaver D 760).
Senere eksempler fra kunst- og underholdningsmusikken:
Maurice Ravel, Pavane pour une infante défunte Gabriel Fauré, Pavane (1887) Jon Lord, Pavane (fra albumet Sarabande, 1976) Jethro Tull/Ian Anderson, Pavane (fra The Christmas Album, 2002), basert på Faurés Pavane Jan Akkerman, Pavane
Referanser
Kategori:Hoffdans