«Soldaten og hans utro kjæreste» er et skillingstrykk av ukjent opprinnelse.
Teksten 1.Soldaten han kom utav krigen hjem hadde revet sine kleder i tu, det første han spørger når han kommer hjem om hans kjæreste lever ennu.
2.Soldaten han gikk ut i kammeret inn han pyntet og redet sitt hår, i dag får jeg brev i fra kjæresten min eller får jeg vite hvor det går.
3.Så tok han brevet ut i sin hånd han ble så hjertelig glad, og i dette brevet sto skrevet som elskovsbånd og at hun en annen ville ha.
4.Soldaten han gikk ut i kammeret inn han vred sine hender ut i blod, før enn jeg forlate skal kjæresten min før skal jeg drepe begge de to.
5.Soldaten han gikk ut i stallen inn selv lagde han sadelen på, så red han snarere enn fuglen fløy for han kunne brudehuset nå.
6.Goddag i brudehuset, goddag I brudepar, goddag du min brudgom så bold, nu skal du få betale for hver eneste gang du min kjæreste har taget med vold.
7.Jeg har været ut i fremmede land omringet av fiendes tyrann men de som sitter hjemme av høyere stand de gjør meg alt fortred som de kan.
8.Jeg har vært ut i fire slag i alt mot krutt og mot kuler så blåe, jeg sto så uforferdet i slaget når det gjaldt jeg er her og uforferdet skal ståe.
9.Soldaten han gikk så vredelig i brudesalen inn han svarede brudgommen så bratt, så sant som jeg svarer for stat og for land så skal du min kjæreste ei få.
10.Ja bruden engstet ble, men ikke brudgommen han svarede soldaten så bratt: Jeg lyster ei idag til at løfte min hatt for deg som er en simpel soldat.
11.De simple soldater jeg akter ei stort, hva haver de at rose seg av, de haver aldri penger men stolt i sine ord pakk deg kun med hast her i fra.
12.Soldaten trekker sabelen fra siden så bold, huggede hodet av den brudgom så gold, nu skal du selv erfare at soldaten er stolt, så hans kjæreste hun svømmer i hans blod.
13.De tør vel ikke tenke jeg er nu så forferdet jeg neppe presentere min arm, jeg viser eder sverdet som her i huset er men nu har jeg hevnet min harm.
14.Min kjæreste som før var som rosen så rød, og sto i forgyllene bånd, hun ble da så blek som den hviteste sne ja som bladet der faller ut av tre.
15.Soldaten gikk til henne der hun segnede ned han talede til henne disse ord: Jeg lyser deg ei mere til at høre eller se men dog vil jeg spare ditt blod.
16.Jeg skal ikke sørge, hvor det meg i verden går, la uslingen sørge hver dag, jeg skal og ei fortryde om jeg ikke nogen får når jeg fikk ei den som var mitt behag.
17.Her har været kriger og orlig fra første verdens tid, og bliver så lenge den står, en usling må det være som er bange for sitt liv når kristendommen begynner at slå.
18.Prins Fredrik declarerede krig igjen på ny soldaten måtte reise igjen, han reiste så frimodig fra land og fra by enskjønt han var bedragen av sin venn
Kilder De gamle visene 4 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1975
Kategori:Skillingsviser