se teksten
Maurfuglene, Thamnophilidae, er en stor familie av spurvefugler som lever i subtropiske og tropiske Sentral- og Sør-Amerika, fra Mexico til Argentina. Det finnes mer enn 200 arter, blant annet maurvarslere, maursmetter, maurvireoer, gloaugo, maurvaktere og grovnebb. De er nært beslektet til artene i maurriksefamilien, tapakuloer og spesielt myggetarer.
Dette er småfugler med avrundede vinger og sterke bein. Typisk fjærdrakt hos maurfugler er mørkegrå, hvit, brun og rødbrun. De fleste artene viser kjønnsdimorfisme i mønstre og farger. Noen arter kommuniserer varsler til rivaler ved å eksponere hvite hvite fjær flekker på ryggen eller på skuldrene. De fleste har kraftige nebb, som hos noen arter er krokete på tuppen.
En typisk maurfugl lever i skogshabitat, selv om det er gjort funn i andre habitat. Den viktigste dietten er insekter og andre leddyr, men de kan også fange små virveldyr av og til. Vi finner de fleste artene i underskog eller i middels høyde, men noen få arter kan gå inn i større flokker av flere arter for å finne mat. Et mindretalls spesialiserer seg på å forfølge kolonier av vandremaur for å spise små virvelløse dyr som flykter fra maurene, mange arter kan hente mat på denne måten mer vilkårlig.
Maurfugl er monogame og forsvarer territoriet. De legger vanligvis to egg i et reir som enten er hengt opp i greiner eller blir lagt på en grein, stubbe eller jordhaug på bakken. Begge foreldrene deler på oppgavene med ruging og foring.
En rekke arter er utryddelsestruet på grunn av menneskelige aktiviteter, hovedsakelig tap av habitat. De er sårbare for fragmentering av habitat og for økt jakt i de oppdelte habitatene. Maurfugler er ikke offer for jakt eller kjæledyr handel.
Utbredelse og habitat
Utbredelsen av maurfugler er helt Neotropis, med mesteparten av artene i tropene. Noen få arter når sør Mexico og nord Argentina. Noen arter, som Båndmaurvarsler, har en kontinental utbredelse som strekker seg over mesteparten av Sør og Mellom-Amerika, andre arter, som Askestrupemaursmett (Herpsilochmus parkeri), finnes bare i et lite område.BirdLife International (2007) Species factsheet: Herpsilochmus parkeri. Downloaded from Birdlife International on 3 April 2008
Maurfugler liker ofte fuktig lavlands regnskog.Zimmer, K. & M. Isler (2003) "Family Thamnophilidae (Typical Antbirds)" pp.459–531 in del Hoyo, J.; Elliot, A. & Christie D. (editors). (2003). Handbook of the Birds of the World. Volume 8: Broadbills to Tapaculos. Lynx Edicions. ISBN 84-87334-50-4 Noen få arter finnes i høyere områder, mindre enn 10% av artene bor over 2000moh og nesten ingen bor over 3000moh. Den høyeste arts variasjonen finnes i Amazonasbekkenet, med opp til 45 arter i enkelte steder omkring i Brasil, Colombia, Bolivia og Peru. Antallet arter synker drastisk mot de ytre områdene familien brer seg utover, det er, for eksempel, bare syv arter i Mexico. Områder med liten thamnophilid variasjon kan ha lokalt endemiske arter, for eksempel er arten Yapacanamaurfugl (Myrmeciza disjuncta) bundet til skog som vokser i næringsfattig hvit sand, caatinga, i Brasil, Venezuela og Colombia.Zimmer, K. (1999) "Behavior and vocalizations of the Caura and the Yapacana Antbirds" (PDF) Wilson Bulletin 111 (2): 195–209 Noen arter er kun funnet i mikrohabitat innenfor et større økosystem, for eksempel er Bambusmaurvarsler (Cymbilaimus sanctaemariae) kun funnet i bambuskratt.Pierpont, N. & J. W. Fitzpatrick (1983) "Specific Status and Behavior of Cymbilaimus sanctaemariae, the Bamboo Antshrike, from Southwestern Amazonia". (PDF) Auk 100 (3): 645–652
Adferd Maurfugler er aktive om dagen: de spiser, formerer og forsvarer territorier om dagen. Mange arter er likevel motvillige i å gå inn i områder med direkte sollys, der sollyset kommer gjennom trekronene. Maurfugler er kjent for å ta maur, eller andre insekter, i nebbet og smører dem over fjærene før de blir spist eller kastet vekk.Willis, E. & Y. Oniki (1978) "Birds and Army Ants" Annual Review of Ecology and Systematics 9: 243–263 Dette gjøres enten som et insektmiddel eller for å gjøre insektene spiselige.
Føde
Hoveddietten til maurfugler er leddyr. Disse er for det meste insekter, inkludert gresshopper og sirisser, kakerlakker, kneler, pinnedyr og sommerfugl larver og møll. I tillegg tar ofte maurfugler edderkopper, skorpioner og tusenbein. De svelger ofte små bytter med en gang, mens de ofte slår store bytter mot greiner for å fjerne vinger og lignende. Store arter kan drepe og spise frosker og øgler, men generelt er ikke dette en viktig del av dietten.Lopes, L. E; Fernandes, A. M. & A. M. Marini (2005). "Predation on vertebrates by Neotropical passerine birds". Lundiana 6 (1): 57–66 Andre typer mat kan også spises, som frukt, egg og snegler.
Familien bruker mange former av teknikker for å få tak i bytte. De fleste av maurfuglene beveger seg i trer, og finner føde på skogbunnen, mange i middeletasjen og noen i trekronene. Noen få arter finner maten sin under falne blader, for eksempel Vaktelmaurfugl (Myrmornis torquata) som beveger seg i områder med store mengder falne blader. Den bruker ikke føttene til å skrape bladene, som noen andre fugler, i stedet bruker den det lange nebbet til å snu og vende på blader raskt (plukker dem aldri opp).Tostain, O. & J. Dujardin (1988) "Nesting of the Wing-Banded Antbird and the Thrush-like Antpitta in French Guiana". Condor 90 (1): 236–239 De som leter over bakken viser flere teknikker og spesialiteter. Noen arter beveger seg langs greinene og plukker insekter foran dem, andre stuper fra greinene og fanger byttet med vingen.Schulenberg, T. S. (1983). "Foraging behaviour, ecomorphology and systematic of some antshrikes (Formicariidae: Thamnomanes). " (PDF) Wilson Bulletin. 95: 505–521. I begge tilfeller vil fuglen hoppe gjennom vegetasjonen og ta en pause, mens de ser etter bytte, før de angriper eller beveger seg videre. Pausene varierer, men de minste artene virker mer aktive og har mindre pauser.
Slekter
Batara Biatas Cercomacra Clytoctantes Cymbilaimus Dichrozona Drymophila Dysithamnus Epinecrophylla Formicivora Frederickena Gymnocichla Gymnopithys Herpsilochmus Hylophylax Hypocnemis Hypocnemoides Hypoedaleus Mackenziaena Megastictus Microrhopias Myrmoborus Myrmochanes Myrmorchilus Myrmornis Myrmotherula Neoctantes Percnostola Phaenostictus Phlegopsis Pithys Pygiptila Pyriglena Rhegmatorhina Rhopornis Sakesphorus Schistocichla Sclateria Stymphalornis Taraba Terenura Thamnistes Thamnomanes Thamnophilus Willisornis Xenornis
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Spurvefugler Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1824 Kategori:Dyr formelt beskrevet av William John Swainson