mini|Den arabiske verden, utfra de land som har arabisk som eneste offisielle språk (grønt), og med arabisk som et av flere offisielle språk (blå) mini|En politisk karikatur av Carlos Latuff som beskriver Hosni Mubarak som blir rammet av en moderne dominoteori Den arabiske våren, først kalt opprøret i den arabiske verden i 2011, var et vidtrekkende opprør i den arabiske verden med formål om å skape omfattende endringer i de arabiske land. Opprøret ble utløst av sjasminrevolusjonen i Tunisia vinteren 2011. 25. januar samlet rundt mennesker seg i Kairo som protesterte mot president Hosni Mubaraks regime, på det som ble kalt «Vredens dag». Politiet tok i bruk tåregass og vannkanoner, noe som endte med at flere titals mennesker ble skadet. Tilsvarende demonstrasjoner fant sted i 15 andre egyptiske byer.
Bakgrunn Opprøret i Tunisia skapte sjokkbølger i den arabiske verden.«Ben Ali flyktet til Saudi-Arabia» Aftenposten 15. januar 2011, besøkt 15. januar 2011 Dette skyldes blant annet at dette opprøret hadde sin bakgrunn i det Al Jazeera English kaller «den dødelige kombinasjonen av økende fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse, de tre kjennetegn på de fleste arabiske samfunn.» Al Jazeera English meldte at de tunisiske aktivistene hadde vært de mest frittalende i denne delen av verden og brukte blant annet Twitter for å uttrykke støtte til Bouazizi.
De sosiale mediene kan ha vært en viktig faktor i gjenopplivingen av den arabiske nasjonalismen som hadde ligget nede siden Gamal Abdel Nasser døde i 1970,«Tunisias opprør skremmer arabiske autokrater» Aftenposten 17. januar 2011, besøkt 17. januar 2011 og at spredningen av kunnskap om hva som skjedde i de andre arabiske landene skjedde svært raskt.
Det hersket derfor en frykt for at opprøret skulle spre seg til andre arabiske land,«Tunisia's 'Jasmine Revolution' jolts Arab world» AFP 15. januar 2011, besøkt 17. januar 2011 og enkelte av disse iverksatte tiltak for å bedre forholdene for befolkningen.
Imidlertid var mange av de samme forholdene til stede i andre arabiske land, fra Marokko til Algerie og Egypt til Jordan, og dette gjaldt særlig arbeidsløshet, hardhendt politi og brudd på menneskerettighetene.
Land Algerie 29. desember var det sammenstøt mellom politi og demonstratorer i Alger, hvor det ble demonstrert mot husmangel, og minst 53 personer ble skadet og ytterligere 29 ble arrestert. Som følge av de økende matvareprisene i januar 2011, var det lignende protester mot levevilkårene og de stigende matvareprisene over hele landet i en uke. Til sammen ble tre demonstranter drept, mer enn 800 skadet, og minst ble arrestert.
I dagene mellom 12. og 19. januar slo det en bølge med selvantennelser gjennom landet. Det startet 12. januar da Mohamed Aouichia satte fyt på seg selv i Bordj Menaiel i protest over det husvære familien hadde. Dagen etter satte Mohsen Bouterfif fyr på seg selv etter å ha vært i møte hos borgermesteren i Boukhadra i Tebessa og denne hadde ikke vært i stand til å gi Bouterfif verken arbeid eller bolig. Det er rapportert at Bouterfif døde noen dager etter og rundt 100 ungdommer protesterte ved hans død og provinsguvernøren avsatte borgermesteren. Ytterligere minst 10 tilfeller av selvantennelser ble rapportert den uken.
22. januar organiserte opposisjonspartiet «Samling for kultur og demokrati» en demonstrasjon i Alger som samlet 300 personer, denne demonstrasjonen var erklært ulovlig siden landet har hatt unntakslover siden 1992, og demonstrasjonen ble slått ned på av politiet, med 42 skadede.
Bahrain
Protestene i Bahrain er en serie demonstrasjoner opprinnelig med den hensikt å oppnå større politisk frihet og respekt for menneskerettighetene, uten samtidig å true monarkiet. Protestene begynte den 14. februar og var stort sett fredelige inntil 17. februar da politiet rykket ut mot demonstranter sovende ved det kjente perlemonumentet i Manama. Politiet drepte tre demonstranter. Etterfulgt av dette politiraidet økte demonstrantenes opprop mot monarkiet. 15. mars 2011 erklærte myndighetene unntakstilstand etter uker med demonstrasjoner.
Egypt mini|Demonstranter i Egypt på «Vredens dag», 25. januar
Demonstrasjonene og opprøret i Egypt begynte angivelig på grunn av politibrutalitet, unntakstilstand, feilslåtte lover, arbeidsløshet, ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard. Hovedformålet med opprøret er å styrte Egypts president Hosni Mubaraks regime, som har hatt makt i nesten 30 år.
25. januar samlet rundt mennesker seg i Kairo som protesterte mot president Hosni Mubaraks regime, på det som ble kalt «Vredens dag». Politiet måtte ta i bruk tåregass og vannkanoner, noe som endte med at flere titals mennesker ble skadet.«'Vredens dag' endte i sammenstøt i Egypt» Aftenposten 25. januar 2011, besøkt 25. januar 2011 Tilsvarende demonstrasjoner fant sted i 15 andre egyptiske byer.
28. januar var det store demonstrasjoner etter fredagsbønnen, og fredsprisvinneren Mohamed ElBaradei har sluttet seg til demonstrasjonene, men ble holdt tilbake av politiet«ElBaradei holdes tilbake av politiet i Egypt» Aftenposten 28. januar 2011, besøkt 28. januar 2011 på en dag som har fått navnet «Vredens fredag».
1. februar meldte FNs høykommissær for menneskerettigheter at det er antatt at 300 mennesker var drept under urolighetene så langt.«'300 killed' so far in Egypt protests» News24.com, 1. februar 2011, besøkt 4. februar 2011 Mer enn skal ha blitt skadet og hundrevis arrestert. I en tale 10. februar opplyste Mubarak at han blir sittende som president til det kunne gjennomføres frie valg i september, men visepresident Omar Suleiman kunngjorde 11. februar 2011 at Mubarak går av.Mubarak går av – ABC Nyheter, 11. februar 2011.«Mubarak går av» Aftenposten 11. februar 2011, besøkt 11. februar 2011
Jemen
Det hadde i Jemen vært uro siden midten av januar etter at et forslag til en endring av konstitusjon i landet ble lagt fram, og demonstrantene mente at disse endringene ikke var tilstrekkelige mot arbeidsløsheten og de dårlige økonomiske forholdene. Protester 20. januar var det også protestaksjoner i Ta'izz. I Aden var det demonstrasjoner 18., 19. januar og 20. januar. I Aden ble det brent bildekk, gater ble sperret, og minst sju personer, både soldater og demonstranter, ble skadet. To av protestaksjonen foregikk på universitetet i Sana med slagord som «reise før du blir tvunget til å reise», som nyhetsbyrået Reuters tolket som en kritikk mot blant andre president Ali Abdullah Saleh.
23. januar ble 19 politiske aktivister arrestert i frykt for at det skulle bli nye politiske demonstrasjoner i landet.«Frykter nye opptøyer i Jemen» Aftenposten 25. januar 2011, besøkt 24. januar 2011 Disse arrestasjonene har imidlertid utløst nye demonstrasjoner i hovedstaden Sana, rettet mot president Ali Abdullah Saleh. Disse skal ha blitt stoppet etter voldsbruk fra politiets side.
Demonstrasjonene i Egypt 25. januar ble fulgt opp i Jemen 27. januar med nye, omfattende opptøyer som har gjentatt kravet om president Ali Abdullah Salehs avgang.«Omfattende demonstrasjoner mot Jemens president» Aftenposten 27. januar 2011, besøkt 27. januar 2011
Fredag den 19. mars ble 52 mennesker drept da tilhengere av Saleh åpnet ild mot demonstranter nær universitetet i hovedstaden Sana. Hendelsen førte til ytterligere press på Salehs avgang. Like etter erklærte brigader Ali Mohsen Saleh, en av landets mest høytstående offiserer, sin støtte for regimekritikerne. Landets menneskerettsminister, turistministeren og sjefen for landets statlige nyhetsbyrå, trakk seg i protest mot presidenten.Aftenposten – Demonstranter i Jemen beskyttes av tanks (21.3.2011)
Jordan Det kom til demonstrasjoner 14. januar, da flere hundre mennesker demonstrerte mot regjeringen i flere jordanske byer, blant dem Amman, Maan, Karak, Salt og Irbid. Disse demonstrasjonene var organisert av fagforeningene og venstreorienterte partier, og med krav var at regjeringen skulle gå av.
Den jordanske regjeringen svarte på protestene ved å gå tilbake på en økning av brennstoffutgiftene. Al Jazeera hevdet at demonstrasjonene imidlertid ville fortsette i den kommende ukene på grunn av de økte matprisene.
Dette kom særlig 21. januar da rundt demonstrerte i den største protesten til da i Amman. Det var også store protester 28. januar, og 1. februar kunngjorde kong Abdullah II at regjeringen ble avsatt som en følge av uroen og den tidligere generalen Marouf al-Bakhit ble bedt om å danne en ny regjering og at han oppdrag var å gjennomføre raske reformer.
Libya
I dagene 13. til 16. januar kom det til opptøyer i flere byer, blant dem Darnah, Benghazi og Bani Walid med protester mot vanstyre og korrupsjon. Demonstrantene brøt seg inn og okkuperte offentlige bygninger. 27. januar svarte myndighetene med å komme med et fond for husbygging og utvikling med en verdi på tilsvarende 24 milliarder dollar.
20. februar ble anslaget over drepte justert opp til mer enn 100, som ifølge Human Rights Watch er et konservativt anslag.«– Over 100 drept i Libya» Aftenposten 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011«Libya: Death toll from escalating unrest 'tops 100'», bbc.co.uk, 20 February 2011 Samtidig hevdet regimet at Israel og vestlige medier sto bak uroen i landet.
18. februar tok demonstrantene kontroll over landets nest største by Benghazi, med støtte fra enkelte elementer innen politiet og militære, støtte med stridsvogner.. Som en svar på dette sendte myndighetene inn sine elitestyrker som møter motstand fra byens befolkninger og militære som har gått over opprørenes side.
Samtidig er situasjonen i hovedstaden Tripoli usikker, hvor regimet til nå har hatt kontroll. Utviklingen i Tripoli kan bli avgjørende for regimet«Øyenvitner snakker om massakre i Libya» Aftenposten 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011 og om kvelden søndag 20. februar ble det meldt om opptøyer i Tripoli hvor tusenvis av demonstranter samlet seg om kvelden. Samtidig ble det meldt at opprørerne hadde sikret full kontroll over Benghazi etter at rundt 50 mennesker ble skutt og drept søndag ettermiddag.«Blodig søndag» Aftenposten 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011
24. februar ble det meldt at opprørerne hadde sikre seg fullstendig kontroll over Tobruk dagen før. Soldater og byens innbyggere feiret med flagget fra det tidligere kongedømmet, skudd i luften, tuting med bilhorn og slagord som «folket krever oberstens avgang». Militære kommandanter hevdet de skulle forsvare «frigjorte områder» med deres liv etter at president Muammar al-Gaddafi dagen før hadde truet med å ta byen tilbake med makt. To piloter hoppet ut av flyene sine i fallskjerm etter at de var beordret til å bombe byen. I fraværet av sentrale myndigheter, dannet byens innbyggere egne komiteer for sikkerhet og for å sørge for matfordeling.«Libyan city celebrates freedom from Gadhafi» Yahoo News 23. februar 2011, besøkt 24. februar 2011
Også andre byer ble meldt gikk over til opprørernes kontroll denne dagen, blant dem Zuwarah (Zuara) 120 km vest for Tripoli,– Vårt mål er Tripoli» Aftenposten 25. februar 2011, besøkt 25. februar 2011 i An Nuqat al Khams, mens selve Tripoli var under regimets kontroll hvor milits lojal mot Gaddafi patruljerte gatene for å unngå nye protester og demonstrasjoner. Det var også en større styrkeoppbygging i byen Az Zawiyah, 50 km vest for Tripoli.«Gadafi skal tale til folket» Aftenposten 24. februar 2011, besøkt 24. februar 2011 Det bleogså meldt denne dagen at Libyas tredje største by, Misratah var under opprørernes kontroll, etter harde kamper hele dagen.
Det kom på denne tiden stadig flere fransktalende leiesoldater fra Subsaharisk Afrika, og det ble antatt at disse var fra nabolandet Tsjad sør for Libya.