miniatyr|alt= Rear view of a three-masted sailing ship with all sails furled, lying in an ice-covered sea.|Ekspedisjonsskipet «Scotia» i isen ved Laurie Island, Sør-Orknøyene, 1903–1904
Scotia-ekspedisjonen (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) 1902–1904 var en ekspedisjon til Antarktis, organisert og ledet av den skotske naturforskeren William Speirs Bruce. Selv om ekspedisjonen ble overskygget av den prestisjefylte Discovery-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott, gjennomførte Scotia-ekspedisjonen et omfattende program med utforskning og vitenskapelig arbeid. Den første meteorologiske stasjonen i Antarktis ble etablert, og det ble oppdaget nytt land øst for Weddellhavet. Den store samlingen med biologiske og geologiske prøver førte sammen med prøver fra Bruces tidligere reiser til etableringen av Scottish Oceanographical Laboratory i 1906.
Bruce hadde tilbrakt mesteparten av 1890-årene på ekspedisjoner til Antarktis og Arktis, og i 1899 var han Storbritannias mest erfarne polarforsker. I mars samme år søkte han å få delta på Discovery-ekspedisjonen. Hans forslag om å utvide ekspedisjonens virkeområde til å dekke Weddellhavet med et eget skip ble imidlertid avslått som «ondsinnet rivalisering» av presidenten i Royal Geographical Society (RGS), Clements Markham. Som en konsekvens ble Scotia-ekspedisjonen etablert som et uavhengig, privat finansiert foretak.
Ekspedisjonen har blitt beskrevet som «den desidert mest kostnadseffektive og nøye planlagte vitenskapelige ekspedisjonen i den heroiske tidsalder for antarktisutforskning».Speak, s. 14–15 Bruce mottok imidlertid ingen formell heder eller anerkjennelse fra det britiske parlamentet, og ekspedisjonsmedlemmene ble til tross for iherdig lobbyvirksomhet ikke tildelt den prestisjefylte Polarmedaljen. Bruce ledet ikke flere ekspedisjoner til Antarktis etter Scotia-ekspedisjonen, men han gjennomførte en rekke undersøkelser i arktiske strøk. Hans fokusering på grundig vitenskapelig utforskning var ikke lenger i tiden, og i motsetning til bedriftene til Scott, Shackleton og Amundsen, mistet hans resultater snart offentlighetens interesse. Det permanente minnet om Scotia-ekspedisjonen er Orcadas værstasjon som ble satt opp i 1903 på Laurie Island i Sør-Orknøyene og som har vært i kontinuerlig drift siden.
Bakgrunn miniatyr|upright|Ekspedisjonslederen William S. Bruce
Som medisinstudent etablerte Bruce sin kunnskap om naturvitenskap og oseanografi ved å ta sommerkurs med anerkjente lærere som Patrick Geddes og John Arthur Thomson. Han jobbet også som frivillig for oseanografen John Murray og hjalp til med å klassifisere prøver samlet inn under Challengerekspedisjonen.Speak, s. 24–25 I 1892 oppga Bruce medisinstudiene og mønstret på en reise til Antarktis med «Balaena» som en del av Dundee-ekspedisjonen 1892–93.Speak, s. 31–34 På hjemreisen begynte han å planlegge en ekspedisjon til Sør-Georgia, men han lyktes ikke med å skaffe finansiering. Deretter jobbet han ved en meteorologisk stasjon på toppen av Ben Nevis,Speak, s. 42–45 før han ble med som vitenskapelig assistent på Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen 1894–1897 til Frans Josefs land.Speak, s. 46–51 Mellom 1897 og 1899 gjennomførte han ytterligere turer til Arktis – til Spitsbergen og Novaja Semlja – først på en privat ekspedisjon ledet av major Andrew Coats, senere som vitenskapsmann på forskningsfartøyet «Princess Alice». Dette skipet var eid av Albert I av Monaco, en anerkjent oseanograf som ble en venn og støttespiller av Bruce.Speak, s. 52–58
Etter tilbakekomsten fra Arktis i 1899 sendte Bruce et langt brev til Royal Geographical Society (RGS) i London, der han søkte om en vitenskapelig stilling i den store antarktisekspedisjonen selskapet planla, senere kjent som Discovery-ekspedisjonen.Speak, s. 69–70 Hans nyvunne erfaringer gjorde det «lite sannsynlig at det fantes andre personer på De britiske øyer som var bedre kvalifisert». Bruces brev beskrev hans relevante erfaringer i detalj. Det ble bekreftet mottatt, men ikke behørig besvart før det hadde godt over ett år. Innen den tid hadde ambisjonene til Bruce oversteget hans opprinnelige forventning om en underordnet stilling i den vitenskapelige staben. Nå foreslo han et skip nummer to for ekspedisjonen, finansiert med skotske midler, som kunne arbeide i Weddellhav-kvadranten mens hovedskipet var basert i Rosshavet. Dette forslaget ble avvist som «ondsinnet rivalisering» av presidenten i Royal Geographical Society, Clements Markham. Etter en opphetet korrespondanse bestemte Bruce seg for å fortsette uavhengig av RGS.Speak, s. 71–74 Slik ble ideen om en særskilt nasjonal skotsk antarktisekspedisjon født. Bruce ble støttet av den velstående Coats-familien, som var forberedt på å gi helhjertet økonomisk støtte til en skotsk ekspedisjon under hans ledelse.Speak, s. 75–76 Som et resultat hadde han imidlertid skaffet seg et livslangt fiendskap med Markham.
Forberedelser miniatyr|Det skotske andreaskorset, ekspedisjonens symbol
«Scotia» Høsten 1901 kjøpte Bruce den norske hvalfangstskuta «Hekla» for £2 620. I løpet av de neste månedene ble skipet fullstendig ombygget til et antarktisk forskningsfartøy med to laboratorier, mørkerom og omfattende spesialutstyr. To store roterende spoler, hver med 6 000 favner (11 000 meter) kabel, ble installert på dekket for å kunne gjennomføre dypvannstråling etter marine prøver. Utstyr for å foreta dybdemålinger ble installert, i tillegg til utstyr for å samle inn prøver fra sjøbunnen og for meteorologiske og magnetiske observasjoner.Rudmose Brown, s. 7–9 Skroget ble kraftig forsterket for å kunne motstå trykket fra den antarktiske isen, og skuta ble rigget om til en bark med hjelpemaskiner. Dette arbeidet økte kostnadene for skipet til £16 700, som ble betalt av Coats-familien. Familien donerte tilsammen £30 000 av ekspedisjonens totale finansieringsbehov på £36 000. Under det nye navnet var «Scotia» klar for sjøtesting i august 1902.
Personell Ekspedisjonens vitenskapelige besetning besto av seks personer, inkludert Bruce. Zoolog var David Wilton, som i likhet med Bruce hadde deltatt på Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen. Han hadde tilegnet seg ferdigheter på ski og med hundekjøring gjennom flere års opphold i Nord-Russland. Robert Rudmose Brown fra University of Dundee, forhenværende assistent i botanikkavdelingen ved British Museum, var gruppens botaniker. Dr. James Harvie Pirie, som hadde arbeidet med Challenger-ekspedisjonen under John Murray, var geolog, bakteriolog og ekspedisjonslege. Robert Mossman ledet meteorologi- og magnetismestudiene, mens medisinstudenten Alastair Ross var taksidermist.Rudmose Brown, s. 10–11
Bruce valgte ut Thomas Robertson som kaptein på «Scotia». Robertson hadde erfaring både fra Antarktis og Arktis, blant annet som kaptein på «Active» under Dundee-ekspedisjonen.Speak, s. 29 Resten av offiserer og mannskap, tilsammen 25 personer, var skotter. De hadde inngått treårskontrakter, og mange hadde erfaring fra ishavsfangst.
Formål Målsetningene med ekspedisjonen ble publisert i Scottish Geographical Magazine og i Geographical Journal (utgitt av RGS) i oktober 1902. Disse omfattet etablering av en vinterbase «så nær Sørpolen som praktisk mulig»,Speak, s. 79 dypvanns- og annen forskning i Sørishavet, og systematiske meteorologiske observasjoner og studier, geologi, biologi, topografi og geofysikk. Det skotske preget på ekspedisjonen kom klart til uttrykk i The Scotsman kort tid før avreise: «Lederen og alle vitenskapsmenn og sjømenn på ekspedisjonen er skotter; finansieringen har i all hovedsak blitt samlet inn på denne siden av grensen; det er et produkt av frivillig innsats; og i motsetning til ekspedisjonen som vil bli gjennomført samtidig i utforskningen av Antarktis, står den ikke i gjeld til staten.»Speak, s. 80
Ekspedisjon Første reise 1902–1903 «Scotia» seilte fra Troon i Skottland den 2. november 1902. På reisen sørover hadde hun stopp i den irske havnen Dún Laoghaire, i Funchal på Madeira og på Kapp Verde-øyene,Rudmose Brown, s. 15–120 før det ble gjennomført et mislykket forsøk på å gå i land på den lille, isolerte øygruppen St. Peter og St. Paul-øyene nær ekvator. Forsøket var nær ved å koste geologen og skipslegen James Harvie Pirie livet, da han feilberegnet avstanden til land og hoppet i det hairike havet i et forsøk på å komme i land.Rudmose Brown, s. 20–21Goodlad, seksjon 5: Voyage of the Scotia: The voyage south Den 6. januar 1903 nådde «Scotia» Port Stanley på Falklandsøyene, der forsyninger ble etterfylt før hun seilte videre til Antarktis.Rudmose Brown, s. 24
miniatyr|venstre|400px|Sør-Orknøyene
Den 26. januar 1903 satte «Scotia» seil mot antarktiske farvann. Ekspedisjonen møtte tung pakkis 40 kilometer nord for Sør-Orknøyene den 3. februar, og de strevde med å manøvrere seg videre.Rudmose Brown, s. 28–33 Dagen etter var imidlertid «Scotia» i stand til å ta seg videre sørover. En liten gruppe ble satt i land på Saddle Island, hvor en stor mengde biologiske og geologiske prøver ble samlet inn. Isforholdene forhindret videre fremdrift før 10. februar, da «Scotia» fortsatte sørover, «lensende fremover i sju knop under seil». Den 17. februar var posisjonen 64°18'S, og fem dager senere passerte de den 70. breddegrad langt inne i Weddellhavet. Kort tid senere tørnet Robertson nordover igjen etter å ha nådd 70°25'S, da ny sjøis dannet seg og truet skipet.
Da de ikke hadde lyktes med å finne land, måtte ekspedisjonen bestemme seg for et overvintringssted. Denne beslutningen hastet siden sjøen var i ferd med å fryse til, og skipet kunne bli sperret inne i isen. Bruce bestemte seg for å sette kursen tilbake mot Sør-Orknøyene og forsøke å finne en ankerplass der.Rudmose Brown, s. 34 Jevnført med det uttalte målet om å overvintre så langt sør som mulig, lå Sør-Orknøyene mer enn 3 200 kilometer fra Sørpolen, men den nordlige beliggenheten hadde sine fordeler. Den relativt korte perioden skipet ville ligge innefrosset ville gi mer tid til tråling og mudring på våren. I tillegg lå øygruppen beleilig til for etablering av en meteorologisk stasjon – den relative nærheten til det søramerikanske fastlandet åpnet mulighetene for permanent bemanning.Rudmose Brown, s. 57
miniatyr|«Omond House»
Det krevde én måned med strevsom seilas før «Scotia» nådde Sør-Orknøyene. Etter flere mislykkede forsøk på å lokalisere en høvelig ankerplass, og med roret alvorlig skadet av is, fant de til slutt en skjermet bukt på sørsiden av Laurie Island, den østligste øya i øygruppen. Den 25. mars var skipet forsvarlig oppankret noen hundre meter fra stranden, klar for å bli innefrosset.Rudmose Brown, s. 36–37 Hun ble klargjort for å tjene som vinterkvarter: maskinene ble demontert, dampkjelene tømt og et seildukstak ble strukket over dekk.Rudmose Brown, s. 45 Deretter fikk Bruce satt i gang et omfattende vitenskapelig program som omfattet meteorologiske observasjoner, tråling etter havprøver, botaniske ekskursjoner og innsamling av biologiske og geologiske prøver.Rudmose Brown, s. 46–50 Den største oppgaven som ble gjennomført i denne perioden var byggingen av en steinhytte, døpt «Omond House» etter Robert Omond, direktør for Edinburgh Observatory som var en av ekspedisjonens støttespillere.Voyage of the Scotia 1902–1904: The hut known as Omond House on Laurie Island in the South Orkney Islands, 1902-04 Glasgow Digital Library Denne skulle tjene som husly for de som skulle bli igjen på Laurie Island for å betjene den planlagte meteorologiske stasjonen. Bygningen ble tørrmurt av lokal stein; til tak ble det benyttet trestokker dekket med seilduk. Den ferdige hytta målte seks ganger seks meter, hadde to vinduer, og ble utrustet for seks personer. Rudmose Brown skrev: «Tatt i betraktning at vi ikke hadde mørtel og murerverktøy, er det et vidunderlig flott hus, og veldig solid. Jeg vil derfor tro at det vil bli stående i hundre år ...»Speak, s. 85