Sasanideriket

Sasanideriket eller det nypersiske riket, Fattah, Hala Mundhir (2009): A Brief History Of Iraq. Infobase Publishing. ISBN 978-0-8160-5767-2, s. 49. Sitat: «Historians have also referred to the Sassanian Empire as the Neo-Persian Empire.» kjent blant dets innbyggere som Ērānshahr Pahlaviskrift stavet: og på middelpersisk som Ērān, MacKenzie, D. N. (2005): A Concise Pahlavi Dictionary, London & New York: Routledge Curzon, ISBN 0-19-713559-5, s. 120. Derav de nypersiske begrepene Iranshahr og Iran. var det siste persiske (iranske) riket før islam. Det ble styrt av sasanidedynastiet fra 224 til 651. Sasanideriket etterfulgte det partiske riket og ble et av de ledende verdensmaktene ved siden av sin rival, først Romerriket og deretter Østromerriket i mer enn 400 år. International Congress of Byzantine Studies: Proceedings of the 21st International Congress of Byzantine Studies, London, 21.–26. August 2006, bind 1-3, s. 29. Ashgate Pub Co, 30. september 2006, ISBN 075465740X

Sasanideriket ble grunnlagt av Ardasjir I etter at det partiskeriket hadde ramlet sammen og ved nederlaget til den siste partiskekongen, Artabanes IV. Ved Sasaniderikets største utstrekning utgjorde det et landområde som omfattes dagens stater Persia/Iran, Irak, østlige Arabia (Bahrain, Kuwait, Oman, Qatif, Qatar, UAE), Levanten (Syria, Libanon, Israel, Jordan), Kaukasus (Armenia, Georgia, Aserbajdsjan, Dagestan, Sør-Ossetia, Abkhasia), Egypt, store deler av Tyrkia, mye av Sentral-Asia (Afghanistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan), Jemen og Pakistan. I henhold til en legende, var fanen til Sasanideriket den kongelige fanen til dets konger, Derafsh Kaviani. Khaleghi-Motlagh, Derafš-e Kāvīān

Sasanideriket i senantikken er betraktet som en av Irans viktigste og mest innflytelsesrike historiske perioder, og utgjorde det siste store iranske rike før den muslimske erobringen og konverteringen til islam reduserte landet og dets betydning. Hourani (1991): A History of the Arab Peoples, s. 87. På flere vis var Sasanideriket selve høydepunktet for den gamle iranske sivilisasjon. Persia påvirket romersk kultur i stor grad i sasanidenes periode. Bury, J. B. (1923): A History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I to the Death of Justinian, s. 109. Sasaniderikets kulturelle innflytelse strakte seg langt utenfor rikets territoriale grenser og nådde så langt unna som Vest-Europa, Durant, Will (1950): Age of Faith, Simon and Schuster, s. 150; sitat: «Repaying its debt, Sasanian art exported it forms and motives eastward into India, Turkestan, and China, westward into Syria, Asia Minor, Constantinople, the Balkans, Egypt, and Spain...» Afrika, Compareti, Matteo (2002): «The Sasanians in Africa», Transoxiana.com.ar Kina og India. Sarfaraz (1996), s. 329–330 Det spilte en fremtredende rolle i dannelsen av kunsten i middelalderen i både Europa som Asia. Iransaga: «The art of Sassanians». Artarena. Mye av prestasjonene innenfor islamsk kultur som arkitektur, poesi og andre emner, var arven fra Sasanideriket som ble spredt utover den muslimske verden. Abdolhossein Zarinkoob (1999): Ruzgaran: tarikh-i Iran az aghz ta saqut saltnat Pahlvi, Sukhan, s. 305

Historie Opprinnelse og tidlige historie (205–310) left|thumb|Sasanideriket i mørkegrønt; mellomgrønt = territorier hvor sasanider og bysantinere skiftet om herredømmet; lysegrønt = rikets største utstrekning under Khosrau II. Detaljene om hvordan det partiske riket falt sammen og således ga rom for framveksten av Sasanideriket er skjult i motstridende redegjørelser. Frye (2005): «The Sassanians», s. 461 Det synes klart at Sasanideriket ble etablert i Estakhr (i dagens Iran) av Ardasjir (180–242). Han hersket i Estakhr siden 206, deretter provinsen Fars siden 222 og til sist var han «konge av konger» av Sasanideriket i 224 da det partiske riket ble veltet.

Papak var den opprinnelige herskeren av en region som ble kalt for Khir. Ved år 200 hadde han greid å velte Gochihr og utnevnt seg selv som den nye herskeren av bazrangidene i sørvestlige Iran. Hans mor, Rodhagh, var datteren av provinsguvernøren av Fars. Papak og hans eldste sønn Sjafur greide å ekspandere deres makt over hele Fars. De påfølgende hendelser er uklare grunnet kildenes unnvikende vesen. Det er imidlertid sikkert at etter Papeks død ble Ardasjir, som på denne tiden var guvernør av Darabgerd, ble involvert i en maktkamp med sin egen bror Sjafur. Kildene avslører at Sjafur som reiste for å møte sin bror ble drept da taket på en bygning ramlet sammen over ham. Ved 208 hadde Ardasjir ryddet vei blant sine andre brødre og erklærte seg som hersker av Fars. Farrokh (2007): Shadows in the Desert, s. 178 Zarinkoob (1999): Ruzgaran:Tarikh-i Iran, s. 194-198

thumb|Ghal'eh Dokhtar (eller «Jomfrufestningen») dagens provins Fars, Firuzabad, Iran, bygget av Ardasjir i 209, før han endleige greide å beseire det partiske riket. Straks Ardasjir ble utnevnt til sjâhansjâh, «keiser» eller bokstavelig «kongenes konge», tilsvarende dagens tittel sjah, flyttet han sin hovedstad lengre sør i Fars og grunnla Ardasjir-Khwarrah (tidligere Gur, dagens by Firuzabad). Byen var beskyttet av høye fjell og lett å forsvare grunnet tilgang via trange pass, ble sentrum i Ardasjirs streben etter mer makt. Byen var omgitt av en høy, sirkulær forsvarsmur, antagelig etterlignet fra en tilsvarende i Darabgird. På nordsiden var det et stort palass hvor levningene fortsatt eksisterer. Etter å ha etablert sitt styre over Fars, utvidet Ardasjir raskt sitt territorium som han kontrollerte: naboprovinsene Kerman, Isfahan, Susiana og Mesene. Denne ekspansjonen fikk oppmerksomheten og bekymringen til Artabanes IV av Partia. Han beordret guvernøren av provinsen Khuzestan til å erklære krig mot Ardasjir i 224. Ardasjir gikk seirende ut av disse slagene. I et andre forsøk på å ødelegge Ardasjir, gikk Artabanes IV selv i konfrontasjon og møtte ham i slaget ved Hormozgan, men ble selv drept. Som følge av at den partiske herskeren var død invaderte Ardasjir de vestlige provinsene av det nå oppløste partiske riket. Farrokh (2007): Shadows in the Desert, s. 180

På denne tiden var det partiske arsakidedyanstiet splittet mellom tilhengerne av Artabanes IV og Vologases VI, som antagelig lot Ardasjir bygge opp sin autoritet i sør med liten eller ingen innblanding fra partierne. Ardasjir dro nytte av de geografiske forholdene i provinsen Fars som adskilte landområdet fra resten av Iran. Frye (2005): «The Sassanians», s. 465-466 I 224 kronet han seg i Ktesifon (i dagens Irak) som enehersker av Persia. Han tok tittelen sjâhansjâh, «kongenes konge» (inskripsjonene nevner Adhur-Anahid som hans banbishnan banbishn, «dronning av dronninger», men hennes forhold til Ardasjir er ikke etablert), noe som var konstateringen av at det 400 år gamle partiske riket var avsluttet og begynnelsen på 400 år med styret til Sasanideriket. Frye (2005): «The Sassanians», s. 466-467

I løpet av de neste få årene oppsto det lokale opprør rundt om i riket. Det forstyrret ikke Ardasjir som utvidet sitt rike i øst og nordvest, erobret byene og provinsene Sistan, Gorgan, Khorasan, Margiana (dagens Turkmenistan), Balkh (i dagens Afghanistan) og det store området Khoresm. Han underla seg også øya Bahrain i Arabia og byen Mosul nord i dagens Irak. Senere inskripsjoner hevder at også kongene av Kushriket, Turan og Makran underkastet seg Ardasjir, men basert på numismatisk forskning er det mer sannsynlig at disse områdene underkastet seg Ardasjirs sønn, den framtidige Sjafur I. I vest ble angrep mot Hatra, Armenia og Adiabene mindre vellykket. I 230 angrep han dypt inn i områdene til Romerriket, og en romersk motoffensiv to år senere endte uten avgjørelse, noe som ikke forhindret den romerske keiser Alexander Severus å feire triumftog i Roma. «Herodian's Roman History», Livius.org 2007 Dodgeon-Greatrex-Lieu (2002): The Roman Eastern Frontier and the Persian Wars, s. 24 28 Frye (1993): «The Political History of Iran under the Sassanians», s. 124

thumb|left|Relieffskulptur hogd ut av fjellet ved Naqsh-e Rustam av Sjafur I (på hestryggen) som tar den romerske keiseren Valerianus (stående) til fange og Filip araberen (knelende), trygler om fred. Ardasjirs sønn Sjafur fortsatte utvide rikets områder. Han erobret Baktria og den vestlige delen av Kushriket, og ledet også flere angrep mot Romerriket. Da han invaderte romerske Syria og Mesopotamia, erobret han byene Carrhae og Nisibis, men i 243 beseiret den romerske general Timesitheus perserne ved Resaena og gjenvant de tapte områdene. Frye (1993): "The Political History of Iran under the Sassanians", s. 125 Keiser Gordian III (Gordianus) påfølgende framrykning nedover Eufrat endte i et nederlag slaget ved Misiche vinteren 244, noe som førte til at keiserens egne soldater drepte ham og samtidig gjorde det mulig for Sjafur å få til en meget framgangsrik fredsavtale med den nye romerske keiser Filip. Han sikret seg en umiddelbar betaling på 500 000 denarii og løfter om framtidige utbetalinger.

Sjafur gjenopptok snart krigen, beseiret romerne ved Barbalissos i 253, og erobret deretter antagelig byen Antiokia ved Orontes for å plyndre og ødelegge den.Southern (2001): «Beyond the Eastern Frontiers», s. 235-236 De romerske motangrepene under keiser Valerianus endte i katastrofe da den romerske hæren ble beseiret og deretter beleiret ved Edessa, og ble deretter enda verre da keiseren lot seg fange av Sjafur og forble hans fange for resten av livet. Sjafur feiret denne seieren og ydmykelsen av romerne ved å få hogd ut et imponerende seiersmonument i Naqsh-e Rostam og Bishafur, foruten også en monumental inskripsjon på persisk og gresk i nærheten av Persepolis. Han utnyttet sin framgang ved å invadere Anatolia i 260, men trakk seg tilbake etter en rekke med nederlag ved romerne og deres allierte i Odaenathus fra Palmyra, og ble ydmyket ved at hans harem ble tatt til fange. Samtidig tapte han alle de romerske besittelsene han hadde okkupert. Frye (1993): «The Political History of Iran under the Sassanians», s. 126

thumb|«Sjafurs ydmykelse av Valerianus», tegning av Hans Holbein den yngre, 1521. Sjafur hadde omfattende utviklingsplaner. Han beordret byggingen av de første buebroer etter romersk mønster i Iran og grunnla en rekke byer, en del av bosatt av emigranter fra romerske områder, inkludert kristne som kunne utføre sin kristne tro uten større begrensninger under Sasanideriket. To byer, Bishafur og Nishafur er navngitt etter ham. Han favoriserte manikeisme, en dualistisk religion med gnostiske trekk, grunnlagt av Mani (ca. 216–276) som Sjafur ga sin beskyttelse til. Mani dediserte en av sine bøker, Sjabuhragan, til herskeren. Sjafur lot flere manikeiske misjonærer reise utenlandsk. Sjafur ble også venn med babylonsk jøde og rabbiner ved navn Samuel. Dette vennskapet var til fordel for det jødiske samfunnet og ga dem et pusterom fra undertrykkende lover mot dem. Senere konger endret Sjafurs politikk med religiøs toleranse. Under press fra zoroastrismen og påvirket av ypperstepresten Kartir lot Sjafurs sønn Bahram I Mani bli drept og forfulgte hans tilhengere. Bahram II var som sin far lydhør for zoroastrismens presteskap. Zarinkoob (1999): Ruzgaran:Tarikh-i Iran, s. 197 Under hans styre ble Sasaniderikets hovedstad Ktesifon herjet av romerne under keiser Carus, og det meste av Armenia ble etter et halvt århundre med persisk styre avgitt til Diokletian (Diocletianus). Zarinkoob (1999): Ruzgaran:Tarikh-i Iran, s. 199