Gitta Sereny (1921– 2012) var en østerikskfødt britisk biograf, historiker og journalist som var særlig kjent for sine intervjuer og portretter av kontroversielle personer. Det var blant andre Mary Bell som i 1968 ble dømt for drapet av to barn mens hun selv var mindreårig, og Franz Stangl, kommandant for utryddelsesleiren Treblinka.Neild, Barry (18. juni 2012): "Gitta Sereny dies at 91", The Guardian. Sereny hadde lange samtaler med Albert Speer og mente han visste om holocaust. Hun var forfatter av fem bøker, blant annet The Case of Mary Bell: A Portrait of a Child Who Murdered (1972) og Albert Speer: His Battle with Truth (1995).
Bakgrunn og familie Sereny ble født 13. mars 1921 i Wien, Østerrike i 1921. Hennes far var en ungarsk protestantisk aristokrat, Ferdinand Serény. Han døde da hun var to år.«Gitta Sereny». Telegraph 18. juni 2012.. Hennes mor var en tidligere skuespiller fra Hamburg, Margit Herzfeld, av jødisk opprinnelse. Hennes stefar var økonomen Ludwig von Mises.Boettke, Peter J.; Leeson, Peter T. (2006): The Legacy of Ludwig Von Mises, Edward Elgar Pub, s. xiv Sereny var født i Østerrike og rømte sammen med moren til Sveits etter den tyske annekteringen.
Som skoleelev reiste hun ved et tilfelle gjennom Nürnberg der hun ble betatt av nazistenens Reichsparteitag og deltok i folkemassenes begeistrede tilrop. Hun og moren befant seg i Wien ved den tyske annekteringen i 1938 og opplevde jødeforfølgelsene der. Bare 11 år gammel leste hun Mein Kampf, og 14 år gammel hørte hun Adolf Hitler tale til folkemassen. Stefaren von Mises var av jødisk slekt og flyktet til Sveits.
Gitta Sereny og moren flyktet også til Sveits. De fryktet å bli arrestert for å kunne presse von Mises til å returnere. Hun reiste snart til Paris som kort tid etter kom under tysk okkupasjon. I Frankrike hjalp hun motstandsbevegelsen, og etter tips om at hun ville bli arrestert, gikk hun til fots over Pyreneene og reiste med skip til USA. Mot slutten av krigen kom hun tilbake til Europa, hvor hun på vegne av Forente nasjoner arbeidet for foreldreløse barn som nettopp var befridd fra Dachau konsentrasjonsleir. Hennes opplevelser fra krigen og tiden etter ble avgjørende for hennes virke som undersøkende journalist.
Hun giftet seg i 1948 med Don Honeyman. Honeyman var en dristig fotograf i USAs hær under andre verdenskrig og ble kjent for en sort-rød plakatversjon av Alberto Kordas berømte foto «Guerrillero Heroico» av Che Guevara.
Sereny døde 14. juni 2012 i Cambridge, Storbritannia.
Virke thumb|Albert Speer (i midten) hevdet han ikke kjente til holocaust. Sereny konkluderte med det motsatte. Robert Ley til venstre, Herbert Backe til høyre. Sereny var til stede ved Nürnbergprosessen i fire dager i 1945 som observatør, og det var der hun for første gang så Albert Speer.
Hennes metode besto av omfattende og grundig forarbeid, fulgt mange timer faktaorienterte intervju. Intervjuteknikken minner om politiets eller rettsmedisinerens, og var til dels inspirert av psykoanalytisk metode. Hun studerte og intervjuet Albert Speer over en periode på 11 år. Hun innrømte at hun likte Speer, men mente han kjente til holocaust.
Sereny hadde selv truffet Adolf Hitler i Berlin i 1940, og ble «forbauset over hvor pen han var. Han var velpleid, uhyre ren og duftet alltid friskt av såpe, selv om han hadde dårlig ånde, noe han kjempet mot med konstant tannpuss.» Hun mente at han var «langt, langt mer intelligent enn folk vil innrømme...Han likte å omgi seg med kvinner, han syntes det var morsomt med småprat, kyss på hånden og den slags, og var utrolig sjarmerende mot dem som stod ham nær.»Angela Lambert: Eva Braun (s. 23), forlaget Damm, 2006, ISBN 978-82-04-10744-2
I sine samtaler med Speer fant hun ut «i hvor stor grad Hitler beskyttet den lille kretsen av mennesker han hadde sitt sosiale liv med. Han brydde seg egentlig ingenting om hva generalene visste...men det han ikke ville, var at de han var følelsesmessig avhengig av, kjente til dem.»Angela Lambert: Eva Braun (s. 360)
Sereny skrev en biografi om Mary Bell, som i 1968 ble dømt for drapene på to barn. Bell var selv var mindreårig da hun begikk drapene. At Sereny betalte Mary Bell for å medvirke til biografien var omstridt i samtiden.
Hun avkreftet i 1992 ryktene om at Odilo Globocnik, som ledet holocaust i Lublin-distriktet, ikke hadde begått selvmord likevel.
Franz Stangl Boken Into that darkness (1974) er ifølge The Guardian fortsatt en av de beste bøkene om Det tredje riket og etablerte Sereny som ekspert på perioden. Bjarte Bruland uttalte at dette er en av de mest innsiktsfulle bøkene om holocaust.
Stangl kom med en form for innrømmelse av skyld i intervju med Sereny et par dager før han døde. Sereny sa at hun avskydde Stangl, men insisterte samtidig på at han ikke var «ond». Overfor Sereny hevdet Stangl at han og en kollega vurderte alle muligheter (inkludert desertering) for å unnslippe tjeneste ved utryddelsesleirene. Stangl uttalte at de var fullt klar over at de medvirket i en forbrytelse. Boken om Stangl bygget på 60 timer personlig intervju.
Oversettelsen til norsk Ved avgrunnen (2022) fikk terningkast 5 i Dagbladet og ble der beskrevet som en en studie i unnfallenhet, ansvarsfraskrivelse og rystende om ondskapens banalitet.
David Irving
Sereny lå i strid med holocaust-fornekteren David Irving fra 1970-tallet av som en av hans skarpeste og mest utholdende kritikere. Striden mellom de to begynte med Irvings bok Hitler's War der Irving hevdet at Hitler ikke kjente til massemordet på jødene før sent i 1943. Sereny kontrollerte alle kildene Irving hevdet å ha brukt, og konkluderte med at han tok feil. Sereny var i utgangspunkt imponert over Irvings grundighet og evne til å finne ukjente dokumenter. Irving kalte Sereny «en liten skrukkete sviske» (a shrivelled little prune), og ifølge The Observer næret Irving avsky for Sereny fordi han visste hun hadde gode kort på hånden..
I 1996 gikk Irving til sak mot Sereny og Guardian Media Group for ærekrenkelse (engelsk: libel). Bakgrunnen for søksmålet var to bokanmeldelser i The Observer der Sereny skrev at Irving forfalsket historiske kilder i den hensikt å renvaske nazistene. Han vant ikke frem, og sammen med andre tapte søksmål medførte det at Irving i realiteten var konkurs. The Observer brukte minst pund på å forberede rettssaken.
Priser og utmerkelser Sereny ble beæret med Duff Cooper-prisen og James Tait Blacks minnepris for sin bok om Albert Speer i 1995, og Stig Dagerman-prisen i 2002. Hun ble utnevnt til Kommandant av det britiske imperium (CBE) i 2004 for sin innsats i journalistikkens tjeneste.
Bibliografi The Case of Mary Bell (1972, nyutgivelse 1995) Into That Darkness: from Mercy Killing to Mass Murder, a study of Franz Stangl, the commandant of Treblinka (1974, andre utgave 1995). På norsk som Ved avgrunnen. Fra barmhjertighetsdrap til jødeutryddelsen (oversatt av Inger Sverreson Holmes, Dreyers forlag, 2022) The Invisible Children: Child Prostitution in America, West Germany and Great Britain (1984) Barnegråten ingen hørte, norsk utgivelse (oversatt av Benedicta Windt) på Egmont Hjemmets bokforlag 1999«Sereny, Gitta» på Nasjonalbiblioteket Albert Speer: His Battle with Truth (1995) Cries Unheard: The Story of Mary Bell (1998) The German Trauma: Experiences and Reflections, 1938-2001 (2002)
Referanser
Eksterne lenker «Gitta Sereny», The Telegraph 18. juni 2012 «Gitta Sereny: biographer with bite», BBC 30. april 1998 Intervju i Spike Magazine 1. februar 2001 «Memories are made of this», The Guardian 24. februar 2002 «Stolen Children» av Gitta Sereny
Kategori:Britiske forfattere Kategori:Britiske journalister Kategori:Order of the British Empire (CBE)