«Ung Erik og skjønn Karen» er et skillingstrykk av ukjent opprinnelse.
Teksten 1.Ung Erik møtte Karen på skovens grønne sti, han sagde: Vær min kjæreste så blir jeg lykkelig, og er deg tro til livets den aller siste stund skjønn Karen lo og rødmede og svarede da kun.
2.Du kjenner mitt sinn, at jeg elsker deg velan og stadig vil deg elske så høyt som elskes kan. Men om du meg sviker, ei Herren glemmer deg da svarte ung Erik: Jeg kan ei romme svik.
3.Før skulle stjerner falle som perler ned på jord før jeg deg skulle svike Gud hører mine ord. Så talede ung Erik, sluttet Karen i sin arm han kysset rosenleppen og hun sank til hans barm.
4.Fra Erik løp nu Karen alt til sin hytte hen til avskjed varmt og ømt kysset hun sin elskede venn. For hvert et fjed hun løp, hjertet frydefullt monne slå til julen skulle bryllupet da med glede stå.
5.Først rolig hun ble, dengang hun fikk moder sagt alt om den store lykke og om den dyre pakt. Da talte moderen tvilende og med varselsord men Karen ropte: Falskhet ei hos min Erik bor.
6.Nu ferdedes Karen med rokk og vev så vel, hver søgnedag hun virket med tro og ivrig sjel. Og når det så var søndag med solens milde skinn så ilte hun i marken som vårens lette hind.
7.Og blomsterbuketter hun plukket til sin venn med dem og salmeboken hun til Guds hus gikk hen. Med glede mottok Erik den deilige bukett og måske enda siden han mere fikk enn det.
8.Og sommeren svandt, ja og høsten den gikk bort og vinteren kom og dagene ble kjedelig og kort. Hun lengtes thi ung Erik hun ikke mere så en søndag monen moderen selv til kirke gå.
9.Men Karen satt hjemme så sorgfull i sin sjel og speglede seg i elvens det sølverklare veld, og moderen hun kom nu: En sorg jeg til deg bær ung Erik har forglemt deg han har en annen kjær.
10.I dag første gang ble der lyst, ja-ordet lød jeg hørte det jo selv, Karen kold og blek utbrøt: Så er min lykke borte det bliver visst min død og med et spring lå Karen i elvens kolde skjød.
11.Tre uker der etter gikk Erik med sin brud for alterets fot der svor han høyt ved himmelens Gud. At følges ad med bruden trofast til sin død fra tempelet brudeskaren nu gikk med jubelfryd.
12.Men utenfor porten alt på den kirkesti der møtte man en skare som stille bar et lik, og hvem er vel den døde, ung Erik spørger nu da svarede en mann: Liket visstnok kjenner du.
13.Thi det er skjønn Karen i sorg hun døden fant og hver en dråpe blod fra ung Eriks kinner svandt, det sortnet for hans øye som i en stjerneløs natt en latter vilø utstønner og styrter bort så bratt.
14.Ved dag og ved natt han i vanvidd går omkring med et fordreiet åsyn ei fred på jordens ring. Han får i sine dage han elskovseden brøt han kan rett aldri glemme han voldte Karens død.
15.Men blidelig slumrer i gravens stille bo skjønn Karen hennes søvn har den blideligste ro. Og dit går titt i våren så mang en vennlig mø at felle tårer og grønt og blomster strø.
Kilder Oldemors visebok av Eli Støre Erichsen, Cappelen 1976
Eksterne lenker
Kategori:Skillingsviser