thumb|250px|right|Første oppskytning av romfergen «Columbia» den 12. april 1981. Dette er én av kun to ferder hvor den eksterne tanken var hvitmalt. NASAs romfergeprogram, offisielt Space Transportation System (STS), var USAs tidligere bemannede oppskytningsfartøy. Den bevingede «Space Shuttle Orbiter» skytes opp vertikalt, vanligvis med fem til syv astronauter (åtte har vært om bord) og opptil 22 700 kg av nyttelast inn i lav jordbane. Når oppdraget er fullført kan romfergen på eget initiativ forflytte seg ut av jordbanen ved hjelp av Orbital Maneuvering System (OMS) (den orienterer seg selv riktig og bruker de viktige OMS-motorene, som bremser den ned) og gjeninntreden inn i jordens atmosfære. Under nedstigningen og landingen oppfører orbiteren seg som et glidefly, ved hjelp av sitt OMS-system og flyoverflater til å gjøre justeringer.
Romfergen er det eneste bevingede bemannede romfartøyet som har vært i bane rundt Jorden og landet igjen.
Ferdene inkluderer å bringe store nyttelaster til ulike baner (for eksempel moduler til den Internasjonale romstasjonen (ISS), mannskapsbytte på ISS og utføring av serviceoppdrag.
Romfergen har også hentet satellitter og andre nyttelaster fra bane og returnert dem til Jorden, men disse oppdragene har vært mer sjelden. Imidlertid har romfergen tidligere blitt brukt til å returnere store nyttelaster fra ISS til Jorden, som det russiske romfartøyet Sojuz ikke hadde kapasitet til å ta med. Hvert fartøy ble bygd for å ha en levetid på 100 oppskytninger eller 10 års levetid.
Programmet startet i slutten av 1960-årene og har dominert NASAs bemannede operasjoner siden midten av 1970-tallet. Ifølge Vision for Space Exploration skulle bruken av romfergen fokuserte på å ferdigstille montering av ISS innen 2010, hvoretter den ville bli pensjonert. NASA planla å erstatte romfergen med Orion-romfartøyer, men kutt i budsjettet har satt full utviklingen av Orion-håndverket i tvil.Chang, Kenneth (May 16, 2010) "Busy Schedule for Rocket Obama Wants Scrapped" The New York Times Romfergeprogrammet ble avsluttet 31. august 2011 etter 135 oppskytninger.http://www.spaceflightnow.com/news/n1108/29shannon/
Unnfangelse og utvikling thumb|Tidlige amerikanske romfergekonsepter Før Apollo 11s månelanding i 1969 hadde NASA startet på forstudier til romfergens design. I 1969 etablerte president Richard Nixon Space Task Group som ble ledet av visepresident Spiro T. Agnew. Denne gruppen evaluerte romfergestudiene og anbefalte en nasjonal romfartsstrategi som inkluderte å bygge en romferge.Hepplewhite, T.A. The Space Shuttle Decision: NASA's Search for a Reusable Space Vehicle. Washington, DC: National Aeronautics and Space Administration, 1999. Målet, slik som NASA presenterte det til Kongressen, var å gi en mye mindre kostbar måte å aksessere verdensrommet på som skulle bli brukt av NASA, Department of Defense, samt andre kommersielle og vitenskapelige brukere.General Accounting Office. Cost Benefit Analysis Used in Support of the Space Shuttle Program. Washington, DC: General Accounting Office, 1972.
Under den tidlige romfergeutviklingen var det stor debatt omkring den optimale romfergedesignen som best balanserte evner, utviklingskostnader og driftskostnader. Til syvende og sist ble den nåværende utformingen valgt, med et gjenbrukbart bevinget orbitalfartøy, gjenbrukbare eksterne raketter og en ikke-gjenbrukbar ekstern tank.
Romfergeprogrammet ble formelt lansert 5. januar 1972, da president Nixon kunngjorde at NASA ville gå videre med utviklingen av et gjenbrukbart romfergesystem. Den endelige utformingen var mindre kostbar å bygge og mindre teknisk ambisiøs enn den tidligere fullt gjenbrukbare designen. De innledende designparametrene inkluderte en større ekstern tank, som ville ha vært med helt opp i bane, der den kunne brukes som en del av en romstasjon, men denne ideen ble vraket på grunn av budsjettmessige og politiske hensyn. Hovedentreprenør for programmet var North American Aviation (senere Rockwell International, nå Boeing), det samme selskapet som var ansvarlig for byggingen av Apollos kommandoseksjon. Entreprenøren for romfergens Solid Rocket Boosters var Morton Thiokol (nå en del av Alliant Techsystems), for den eksterne tanken Martin Marietta (nå Lockheed Martin) og for romfergens hovedmotorer Rocketdyne (nå Pratt & Whitney Rocketdyne, en del av United Technologies).
Den første orbiter skulle opprinnelig hete Constitution, men etter en massiv brevkampanje fra fans til fjernsynsserien Star Trek overbeviste Det hvite hus å endre navnet til «Enterprise».Brooks, Dawn The Names of the Space Shuttle Orbiters . Washington, DC: National Aeronautics and Space Administration. Retrieved July 26, 2006. Under stor fanfare ble «Enterprise» (designert OV-101) rullet ut den 17. september 1976, og senere gjennomførte den en rekke vellykkede glideinnflygings- og landingstester som ble den første virkelige valideringen av designen.
Programmets historie
Den første fullt funksjonelle romfergen var «Columbia» (registreringsnr. OV-102) som ble bygget i Palmdale i California. Den ble levert til John F. Kennedy Space Center den 25. mars 1979 og ble skutt opp første gang 12. april 1981 — 20 år etter Yuri Gagarins romferd — med en besetning på to. «Challenger» (OV-099) ble levert til KSC i juli 1982, «Discovery» (OV-103) i november 1983 og «Atlantis» (OV-104) i april 1985. «Challenger» ble opprinnelig bygget og brukt som en Structural Test Article (STA-099), men ble konvertert til en komplett romferge da det ble funnet for dyrt å konvertere «Enterprise» fra dens Approach and Landing Test-konfigurasjon, ifølge NASA. «Challenger» ble ødelagt under oppskytningen på grunn av svikt i begge tetningsringene i den høyre faststoffraketten og slapp gjennom forbrenningsgasser i form av stikkflammer den 28. januar 1986, med tap av alle sju astronauter om bord. «Endeavour» (OV-105) ble bygget for å erstatte «Challenger» (ved hjelp av strukturelle reservedeler opprinnelig ment for de andre romfergene) og levert i mai 1991, og dens første oppskytning et år senere. 17 år etter «Challenger», «Columbia» gikk i oppløsning under gjeninntreden til Jorden da romfergens varmeskjold sviktet, og drepte alle syv besetningsmedlemmene den 1. februar 2003, og den har ikke blitt erstattet. Av de fem fullt funksjonelle romfergene som ble bygget, gjenstår tre. «Enterprise» som ble brukt for atmosfæriske testflyvninger, men ikke beregnet på romreiser, hentet man mange deler fra til bruk i de andre romfergene. Den ble senere visuelt restaurert og er utstilt på National Air and Space Museums Steven F. Udvar-Hazy Center. (NASA har også omfattende kataloger av gjenfunnede deler fra de to ødelagte romfergene.)
Katastrofer (1986, 2003) To romferger har blitt ødelagt i løpet av de 130 oppdragene til romfergene, begge med tap av disses besetninger (14 astronauter totalt):
«Challenger» — tapt 73 sekunder etter oppskytning, STS-51-L, 28. januar 1986 (Challenger-ulykken). «Columbia» — tapt cirka 16 minutter før dens forventede landing, STS-107, 1. februar 2003 (Columbia-ulykken).
Dette gir en 2 prosents dødsrate per astronaut-flight, og en gjennomsnittlig feilrate på 1 av hver 65. oppdrag. Det opprinnelige katastrofepotensialet var (skjønt en katastrofe ikke er definert som fatal eller ikke-fatal) ble estimert under romfergeutviklingen til en av hvert 75. oppdrag. 87 vellykkede oppdrag ble fløyet mellom STS-51-L og STS-107.
Statistikk
Romfergenes bruksområde thumb|Romfergeprogrammets minneemblem Romfergenes bruksområder inkluderte: Spacelab-oppdrag som inkluderer: Vitenskap Astronomi Kystalvekst Romfysikk Mannskapsrotering og service av Mir og International Space Station (ISS) Bemannede serviceoppdrag, for eksempel til Hubble Space Telescope (HST) Bemannede eksperimenter i lav jordbane (LEO; Low Earth Orbit) Transport til LEO: Deler til konstruksjonen av ISS Rekvisita i Spacehab moduler eller Multi-Purpose Logistics Moduler Transport av satellitter med en booster, Payload Assist Module (PAM-D) eller Inertial Upper Stage (IUS), til et punkt der boosteren sender satellitten til: En høyere jordbane, og disse har inkludert: Chandra X-ray Observatory Mange TDRS-satellitter To DSCS-III (Defense Satellite Communications System) kommunikasjonssatellitter i ett oppdrag En Defense Support Program-satellitt Interplanetære oppdrag; som inkluderer: Magellan Galileo Ulysses
Status Astronautene har utført vital service på Hubble gjennom fire tjenesteoppdrag siden desember 1993 for å utvide driftstiden ved å erstatte aldrende maskinvare og styrke vitenskapelig evne gjennom installasjon av avanserte vitenskapelige instrumenter.
Fra september 2005 inntil tidlig 2008 var sjefen for romfergeprogrammet Wayne Hale. Hale ble deretter NASAs visefungerende administrator for strategiske partnerskap. John Shannon, som hadde vært Hales nestleder siden november 2005, etterfulgte ham som Space Shuttle Program Manager.
Etter «Columbia»-ulykken i 2003 opererte International Space Station med et minimalt mannskap på to i over to år og ble primært betjent av russiske romfartøy. Mens «Return to Flight»-oppdraget, STS-114, i 2005 var vellykket, viste bilder fra oppskytingen en bit av skum som løsnet fra den utvendige tanken, samt andre mindre fliser og skum. Selv om det ikke slo romfergen, ble programmet igjen stoppet på grunn av dette.
Det andre «Return to Flight»-oppdraget, STS-121, tok av 4. juli 2006, klokken 14:37 (EDT). To tidligere oppskytninger ble avbrutt på grunn av dvelende tordenvær og sterke vinder rundt oppskytningsstedet, og oppskytningen ble utført selv om sjefsingeniøren og sikkerhetssjefen hadde motforestillinger. En 13 cm stor sprekk i isolasjonen til den eksterne tanken ga grunn til bekymring, dog oppdragets ledelsesteam ga grønt lys for oppskytning.Chien, Philip (June 27, 2006) "NASA wants shuttle to fly despite safety misgivings." The Washington Times Dette oppdraget økte ISS-mannskapet til tre personer. «Discovery» foretok en vellykket landing den 17. juli 2006 klokken 09:14 (EDT) på Runway 15 ved Kennedy Space Center.
Etter suksessen til STS-121 forløp alle etterfølgende oppdrag uten noen store isolasjonsproblemer, og konstruksjonen av ISS var nær ferdigstilt. Under STS-118 i august 2007 ble romfergen igjen truffet av et isolasjonsfragment under oppskytning, men denne skaden var minimal sammenliknet med skaden som «Columbia» fikk.
Columbia Accident Investigation Board bemerket i sin rapport den reduserte risikoen til mannskapet når romfergen flyr til International Space Station (ISS), da stasjonen kan bli benyttet som en sikker havn for mannskapet i avvente av redning i tilfeller der romfergen har skade som gjør den uskikket for gjeninntreden til Jordens atmosfære. Etterforskningsgruppen anbefalte at de etterfølgende flightene med romfergen alltid skulle møte stasjonen. Før «Return to Flight» bestemte NASA Administrator Sean O'Keefe at alle fremtidige flighter av romfergen skulle gå til ISS. Det utelukket muligheten for å gjennomføre det endelige Hubble Space Telescope serviceoppdraget som hadde vært planlagt før «Columbia»-ulykken, til tross for at millioner av dollar verdt av oppgradering av utstyr til Hubble var klart og ventet på et NASA-lager. Mange dissentere, inkludert astronauter, ba NASA-ledelsen om å revurdere å godkjenne oppdraget, men til å begynne med var direktøren fast bestemt. Den 31. oktober 2006 annonserte NASA godkjenning av oppskytningen av romfergen «Atlantis», den femte og siste romferge-serviceoppdraget til Hubble Space Telescope, som var planlagt til 28. august 2008. Men SM4 / STS-125 ble til slutt utført i mai 2009.
Pensjonering