Sutsilvan er en dialekt av det romanske språket retoromansk som brukes i dalføret Sutselva i kantonen Graubünden i Sveits. Det uttales med trykk på endelsen -van og lang a. Siden bokstaven u blir uttalt som o i det norske ordet «ost», blir da riktig uttale av ordet sutsilvan på denne dialekten: «sotsilván». Området skal dermed uttales med betoning slik: Sotsélva. (Når norske adjektivregler tas i bruk, kan sutsilvan kalles sutselvisk, ev. sutsilvansk). Gjennom dalføret Sutselva renner elva Hinterrhein, en av Rhinens bielver.
Sutsilvan tales fra Trin, Tumein og Domat i nord til Calantgil/Innerferrera i sør.
Sutsilvan er den dialekten med færrest brukere innen sveitsisk retoromansk. Teller man med utflyttere fra Sutselva som nå bor andre steder i Sveits, er antallet personer som kan snakke, lese og skrive sutsilvan kanskje oppe i . Alle snakker også tysk.
Sutsilvan er, som dens geografiske nabo i vest sursilvan, også en dialekt som står langt unna det man kan kalle for italienske dialektgrupper.
Sutsilvan har noen trekk felles med sursilvan i vest, men oppviser nok litt flere trekk som er felles med nabodialekten i øst, nemlig surmiran. I tillegg til å dele trekk med dialektene rett vest og øst, oppviser sutsilvan variasjoner som kun finnes i sutsilvan. Dermed vil man i første omgang kunne gjenkjenne trekk fra 3 dialekter hos en person som taler sutsilvan, nemlig sursilvan, sutsilvan og surmiran. Men siden både sursilvan og surmiran gjensidig utelukker hverandre, vil en lytter med trenet øre straks kunne plassere en sutsilvantalende person til Sutselva, og ikke feilplassere ham/henne innenfor surmirandialekten.
Sutselva består av områdene il Plaun, Mantogna, Tumleastga, Val Schons og Val Ferrera.
Undervarianter thumb|right|Kart over steder i nordre Sutselva thumb|right|Kart over midtre og søndre Sutselva Innen sutsilvan finnes noen undergrupperinger som baserer seg mest på uttale og i vesentlig mindre grad på ordvalg. Tar man utgangspunkt i geografien fra nederst til øverst i Sutselva, det vil si fra nord til sør, er disse undervariantene som følger:
Område Områdets tyske navn Steder og inndeling etter uttalevarianter il Plaun Imboden a) Trin, Trin-Digg, Trin-Mulin. b) Tumein/Tamins, La Punt/Reichenau. c) Domat/Ems. d) (Favugn/Felsberg). Utdødd på 1600-tallet. Må ha liknet på dialektene i Domat og Cuera. e) (Cuera/Cuira/Coira/Chur). Utdødd på 1500–1600-tallet. Var mest lik dialekten i Domat/Ems. f) Panaduz/Bonaduz. g) Razén/Rhäzüns. Dialektene i Panaduz og Razén er sterkt utrydningstruet. Mantogna Der Heinzenberg a) Prez/Preaz/Präz, Raschlegnas, Dagliegn/Dalin, Sarn, (Purtagn/Portein, Tartar, Valleina, Ratitsch, Luvreu, Lescha), (Masagn/Masein, Flerda/Flearda/Flerden, Urmagn/Urmein). b) Cazas/Tgazas/Cazis, Summaprada, (Riòlta/Realta). c) (Tusàn/Tusaun/Thusis). Utdødd på 1600-tallet. Muligens en overgangsdialekt til Val Schons, Tumleastga eller eventuelt liknende uttale som i Masagn. Ingen skriftlige kilder. Stedsnavnene rundt Tusàn gir heller ingen sikre spor på dette. Alle dialektvarianter i Mantogna er sterkt utrydningstruet. Tumleastga Das Domleschg Fjellvariantene: a) Veulden/Viulden/Feldis b) Sched/Scheid, Purz c) Traun/Tràn/Trans Dalvariantene: d) (Givòlta/Giuvaulta/Rothenbrunnen), Tumegl/Tomils, Pasqual/Paspels, Dusch, Roten/Rodels, Almen/Almens, (Pratval, Farschno/Fürstenau, St. Agatha) Dalvarianter som også er overgangsdialekter: e) Scharons/Scharans. Overgangsdialekt til Val Schons og Vaz (surmiran) f) (Seglias/Sils). Overgangsdialekt til Val Schons og Vaz (surmiran), utdødd 1917
Alle dialektvarianter i Tumleastga er sterkt utrydningstruet. Val Schons Das Schams Nordlig variant: a) (Runtgaglia/Runtgiaglia/Runcáglia/Rongellen), Lon/Lohn, Reschen/Reischen, Ziraun/Ziràn/Zillis, Donat/Donath, Maton/Mathon, Pazen-Farden/Patzen-Fardün, Casti-Vargistagn/Casti-Wergenstein. Sørlig variant: b) Clugén/Clugin, Andeer, Pignia, Balamburtg/Bärenburg. Val Ferrera Das Ferreratal a) Farera/Feraila/Ausserferrera, Cresta. b) Calantgil/Innerferrera. Begge dialektvariantene i Val Ferrera er sterkt utrydningstruet. Merknad til stedsnavn i tabellen som står i parentes og skrevet i kursiv: Her er den opprinnelige sutsilvanske dialekten utdødd. De som snakker retoromansk her i dag, er tilflyttere fra hele kantonen, og har ikke nødvendigvis sutsilvan som dialekt. Tusàn/Tusaun/Thusis: Den opprinnelige sutsilvanske dialekten i Tusàn forsvant trolig på 1600–1700-tallet da stedet ble germanisert. De som snakker retoromansk her i dag, er tilflyttere fra hele kantonen, og har ikke nødvendigvis sutsilvan som dialekt. Seglias/Sils: Den siste personen som snakket den opprinnelige sutsilvanske dialekten fra Seglias, var Anna Donatz (1835–1917). De som snakker retoromansk her i dag, er tilflyttere fra hele kantonen, og har ikke nødvendigvis sutsilvan som dialekt.
Sutsilvan som skriftspråk, før og nå Sutsilvan er den av de fem retoromanske dialektene som fikk skapt sitt eget moderne skriftspråk sist. Dette skjedde i perioden 1914–1944, og skriftspråket baserte seg aller først på uttalen i Val Schons (Schamserberg) i syd. Dette skriftspråket var i utgangspunktet bare planlagt å bli anvendt i Val Schons. Dog gjennom små ortografiske forandringer og tillegg ble dette skriftspråket også gjort anvendelig i Tumleastga (Domleschg) og Mantogna (Heinzenberg) litt nord for Val Schons. Da disse ortografiske forandringene ble foretatt, tok man utgangspunkt i dialekten i Scharons helt sør i Tumleastga. Det ble ikke foretatt tilpasninger til uttalen i området il Plaun (Imboden) helt nord i Sutselva, siden det her fra gammelt av er blitt brukt sursilvan som skriftspråk, med små justeringer i skolebøker til de regionale særpreg.
Den eldste kjente trykte teksten som er skrevet på et sutsilvanpreget språk kom ut i bokform i 1601 av læreren Daniel Bonifazi (1574–1639) i Farschno: Curt mussameint dels principals punctgs della Christianevla Religiun. Boka var en katekisme som i første rekke var tiltenkt skolebruk. I 1611 utgav Gion Antoni Calvenzano fra Lombardia i Italia Curt Mossament et Introvidament De Quellas Causas, las qualas scadin fidevel Christan è culpantz da saver. Språket er vesentlig sutsilvanpreget, men fullt av italianismer i det ortografiske og det morfologiske skriftbildet.
Denne påbegynte skrifttradisjonen i Sutselva kom så til å forsvinne nesten helt i de påfølgende århundrene. I denne perioden ble det skrevet på enten et sursilvanpreget språk eller tysk. Det sursilvanpregede språket oppviste da få sutsilvanske trekk, dog oppviste det bortfall av den for sursilvan karakteristiske predikativ-s, som ikke er vanlig i sutsilvan. Grunnen for at man valgte å skrive på et sursilvanpreget språk skyldtes nok den større kulturelle prestisjen som Surselva med sentrene Mustér og Glion hadde.
Dette skulle altså vedvare fram til omtrent første halvdel av 1900-tallet da det ble utarbeidet et moderne sutsilvansk skriftspråk.
Dagens skriftnorm tar form I 1914 ble foreningen Uniùn rumàntscha da Schons grunnlagt, og gav ut flere publikasjoner på dialekten i Val Schons. I 1920 ble foreningen Uniun romontscha renana grunnlagt. Disse to språkforeningene slo seg sammen i 1929 under ledelse av Steafan Loringett (1891–1970) fra Val Schons, og skiftet navn til Renania. Den nye foreningen Renania prøvde blant annet å innføre sursilvan som skriftspråk i Sutselva for å bevare det retoromanske språk der hvor folk ellers brukte tysk. Lærere fra Surselva underviste på omgang ved skoler i Sutselva og tilbød kveldsundervisning til voksne. I Tumleastga virket Peter Gees i skole og offentlighet, og fra 1937 virket den store idealisten dr. A. Augustin som animator og organisator i Sutselva og i Val d´Alvra i Surmeir. Dr. Augustin vekket interesse blant befolkningen for det retoromanske språk, en befolkning som ellers ville ha blitt germanisert. Men hans uventede død i 1939 betød slutten for hans heroiske innsats for det retoromanske språk.
I 1943 besluttet lærerkonferansen i Val Schons å vende tilbake til dialekten i Val Schons som skriftgrunnlag. Dr. phil. Mena Grisch kom med et utkast til Normas ortograficas da Schons i samarbeid med et utvalg representanter. Her ble det ikke tatt hensyn til uttalen i Mantogna og Tumleastga. Derfor kom den italienske språkbiologen Dr. Giuseppe Tommaso Gangale (1898–1978) med forslag om endringer. Gangales forslag ble hørt, og delegatene fra Val Schons besluttet på språkrådkonferansen i Scharons den 30. og 31. januar 1944, sammen med representantene fra Mantogna og Tumleastga, å oppgi det språklige særpreg fra Val Schons til fordel for en felles sutselvisk skriftnorm, et koiné, som skulle gjelde for både Mantogna, Tumleastga og Val Schons.
Dette nye skriftspråket hentet mange former fra dialekten i Scharons sør i Tumleastga. Scharons ble brukt som retningslinje siden dialekten her fungerer som en «språklig bro» mellom Mantogna og Tumleastga i nord og Val Schons i sør. Delvis brukte man også historiske skrivemåter for å overvinne motsetninger på en nøytral måte, blant annet jou, durmieu, bunameing, lungaitg. Giuseppe Gangale planla allerede tidlig ei sutsilvansk ordbok og samla inn et rikholdig materiale, særlig fra dialekten i Scharons. Han så mye på nydannelser med puristisk innslag, og framla i 1949 et utkast til hans Pledari sutsilvan med ca ord, og la dermed en viktig grunnstein for fremtidige sutsilvan-tysk-ordbøker. Det var også snakk om å gi ut en felles ordbok for Sutselva og Surmeir, men dette skjedde ikke. Språkorganisasjonen Leia Rumàntscha med daværende president Steafan Loringett (president i perioden 1944–1963) startet heller forberedelsene til to adskilte ordbøker for Sutselva og Surmeir. Det ble utgitt ordbøker på sutsilvan-tysk i 1977 under ledelse av Curo Mani (1918–1997) og i 2002 under ledelse av Wolfgang Eichenhafer. I ordbøkene oppgis i tillegg til felles skriftnorm også hvordan ordene blir skrevet i Mantogna, Tumleastga og Val Schons der det er avvik og forskjeller. Imidlertid ble de skriftlige formene fra Mantogna utelatt i ordboka utgitt i 2002.
Litteratur Steafan Loringett: «Digl Rumàntsch an Schons», særtrykk fra boka Cudesch da Schons, Leia Rumàntscha 1958. Steafan Loringett: La Sutselva agl spievel digls 25 ons lungaitg naziunal, Leia Rumàntscha 1964. Ordboka Pledari sutsilvan, Curo Mani, Leia Rumàntscha, Cuira 1977. Ordboka Pledari, Wörterbuch, Wolfgang Eichenhofer, Lehrmittelverlag des Kantons Graubünden, Chur 2002.
Felles ortografi og skriftsspråk Skriftspråket som var planlagt å bruke i Val Schons ble også gjort anvendelig i Mantogna og Tumleastga gjennom ortografiske tilpasninger, og dermed fikk de tre områdene med forskjellig uttale en felles skriftnorm: