For opphavsrettslige problemstillinger knyttet til Wikipedia selv, se Wikipedia:Opphavsrett. miniatyr|Copyright-symbolet (©) blir brukt for å angi hvem som har rettighetene til et åndsverk, men det er ikke nødvendig å bruke Opphavsrett er eneretten som skaperen av et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk får til å fremstille eksemplarer av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Opphavsrett reguleres i Norge av åndsverkloven.jf. lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. Opphavsretten er tidsbegrenset, som hovedregel til 70 år etter utløpet av opphavspersonens dødsår. Bernkonvensjonen og Verdens handelsorganisasjon sier imidlertid at når opphavsretten opphører i verkets opprinnelsesland, opphører den også i resten av verden. For eksempel flere filmer og bøker utgitt i USA på tross av at det enda ikke er gått 70 år siden filmskapernes eller forfatterens bortfall.§ 6-3 Forskrift til åndsverkloven (lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.)
Opphavsretten medfører i første rekke et etterligningsvern. Hovedspørsmålet er derfor ikke om det opphavspersonen skaper er vernet, men om det er ettergjort. Rettsanvendelsen må derfor innledes med likhetsvurderingen. Det er nemlig dette som utgjør opphavsrettens hovedspørsmål: Hva skal til for at frembringelse B, helt eller delvis, er identitetsmessig lik frembringelse A?
Forutsetningen for opphavsrettsvern er at uttrykket på gjenstandsplanet fremstår som resultat av praktisk skapende innsats og individuell preget åndsvirksomhet, det vil si både «hånd» og «ånd». Opphavsretten oppstår ved selve frembringelsen, og det er gjelder således ingen krav til registrering eller lignende.
Opphavsrettsvernet omfatter ikke bare uttrykket i opprinnelig form, men også i «endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse». Vernet er imidlertid begrenset til verkets litterære eller kunstneriske uttrykk, og omfatter derfor ikke generiske ideer, teknikker, metoder eller lignende som ligger bak.
Opphavsretten regnes, sammen med patentretten, kjennetegnsretten, designretten, planteforedlerretten og kretsmønsterretten, som en del av immaterialretten, hvis et av kjennetegn er at den beskytter ikke-legemlige – immaterielle – gjenstander (selv om det når så er sagt kan spørres om opphavsretten i det hele har noen gjenstand).
Opphavsrettens historie Da den britiske trykkeren William Caxton satte opp den første trykkepressen med løse tegn i England i 1476 vedtok tronen en lov som krevde at alle trykkere og utgivere skulle registrere seg i et register. Lovgivningen rundt boktrykking ble ytterligere utvidet i 1530, da kirken fikk retten til å forhåndssensurere teologiske bøker, i 1538 da alle bøker måtte forhåndsgodkjennes av Det kongelige råd («The Privy Council»), og i 1557, da medlemmene av «The Royal Stationers Company» fikk monopol på trykkevirksomhet. Etter at kong James II ble styrtet i 1688 lot parlamentet være å fornye lisensene, slik at de utløp i 1695. Dette førte til at bokmarkedet i London ble oversvømt av billige bøker, spesielt fra skotske trykkere.
Etter 15 år med trykkefrihet, og minst ti lobbyforsøk fra trykkere i London ble det som av mange er omtalt som den første reelle loven om opphavsrett vedtatt i 1710, da Det britiske parlamentet vedtok The Statute of Anne. Denne loven gav forfattere eller forlag en enerett på 14 år til å trykke bøkene sine. Eneretten kunne fornyes én gang om forfatteren fortsatt var i live. Eneretten omfattet kun boktrykking, og regulerte ikke ting som oversettelser av litterære verk eller oppsetninger av skuespill. Utover på 1700-tallet arbeidet forleggerne med å få vernetiden utvidet, og de gikk rettens vei for å gjøre eneretten evigvarende. Dette stridstemaet ble ikke avklart før ved en kjennelse i House of Lords (som var Storbritannias høyesterett) i 1774, der idéen om en evigvarende opphavsrett ble forkastet. Avgjørelsen skapte begrepet «public domain», mengden av verk der opphavspersonens kontroll over bruken var utløpt.
USA fikk sin første føderale lov om opphavsrett i 1790. Den amerikanske grunnloven gir Kongressen mulighet til å «fremme vitenskap og kunst» ved å gi forfattere og oppfinnere en tidsbegrenset enerett.Oversatt fra engelsk «promote the Progress of Science and useful Arts», se De forente staters grunnlov, del 1, seksjon 8 Som i Storbritannia varte eneretten opprinnelig i 14 år, med mulighet for å fornye den én gang. For at et verk skulle omfattes av opphavsretten måte opphavsretten registreres i et offentlig register, noe som ble gjort for omtrent 5 % av alle publiserte verk. Vernetiden ble utvidet i 1831 og i 1909, og siden 1962 har vernetiden blitt utvidet hele 11 ganger. Den siste utvidelsen kom i 1998 med Sonny Bono Copyright Term Extension Act, noe som satte vernetiden til opphavspersonens levetid + 70 år.Lessig, side 133–134
I løpet av attenhundretallet vokste også opphavsretten frem i Frankrike. Mens den anglo-amerikanske copyright dreide seg om økonomiske rettigheter, vokste det i Frankrike frem et system basert på droit d'auteur, forfatterens rettigheter. Denne var inndelt i de to hoveddelene droits patrimoniaux (økonomiske rettigheter) og droits moraux, moralske eller ideelle rettigheter. I 1761 ble det slått fast at opphavsretten gikk i arv, etter at Jean de La Fontaines arvinger gikk rettens vei for å få kontroll over verkene han etterlot seg. I 1777 slo to andre rettsavgjørelser fast at forleggeres rettigheter ikke varte lenger enn i opphavspersonens levetid.
Internasjonal opphavsrett Internasjonalt har begrepet copyright to betydninger. Den primære er den som er skissert ovenfor, nemlig et alminnelig begrep for rettsområdet opphavsrett. For det andre er ordet også et begrep for den anglo-amerikanske rettslige tradisjonen innen faget (omfatter Storbritannia og USA), som står i et visst motsetningsforhold til tradisjonen innen kontinental rett (øvrige Europa, inkludert Norge), hvor man har brukt begrepet author's rights. Tradisjonelt har forskjellene på systemene for det første gått ut på at man i anglo-amerikansk rett krevde at copyright-merket måtte brukes for at man skulle få vern, og for det andre at man innenfor copyright-tradisjonen la mer vekt på de økonomiske rettighetene til opphavspersonen kontra de ideelle rettighetene. Under author's rights-tradisjonen sto på den annen side de ideelle rettighetene mer sentralt. Etterhvert har imidlertid disse forskjellene blitt sterkt redusert, og er i dag av mindre betydning som følge av den før nevnte Bernkonvensjonen.
I dag er både økonomiske og ideelle rettigheter vernet under begge systemer, og opphavsretten oppstår som nevnt ovenfor i og med at verket skapes, også innenfor angloamerikansk rett. Av de forskjellene som fortsatt eksisterer mellom systemene er den viktigste at man i anglo-amerikansk rett har adgang til å overdra også de ideelle rettighetene, noe det ikke er anledning til innen kontinental rett. For det andre eksisterer det i anglo-amerikansk rett regler benevnt «fair use», som går noe lenger enn det som gjelder i kontinental rett. De tilsvarende reglene i norsk rett kalles gjerne «lånereglene».
Opphavsrettens rettslige grunnlag
Bernkonvensjonen – internasjonale likheter og forskjeller Den overordnete rettskilden på opphavsrettens område er den verdensomspennende BernkonvensjonenNågjeldende utgave av Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1886. De aller fleste land er tilsluttet denne konvensjonen, som knesetter visse grunnleggende prinsipper for nasjonalt rettighetsvern. Et sentralt siktemål med konvensjonen var å hindre misbruk av åndsverk på tvers av landegrenser, noe som ble gjort mulig av at den nasjonale lovgivningen opprinnelig kun vernet nasjonale verk. Ved tilslutning til konvensjonen forpliktet medlemslandende seg til å gi utenlandske verk den samme beskyttelse som nasjonale verk, samtidig som det kom på plass visse minimumskrav til vernets omfang. Et tredje sentralt prinsipp var det som nevnt innledningsvis, nemlig at vernet oppstår i og med skapelsen av verket, og ikke krever noen registrering, markering eller andre formaliteter. Norge sluttet seg til konvensjonen allerede i 1896, Danmark kom til i 1903, Sverige i 1904 og Finland i 1928. Et land som USA, som hadde krav til formalisering for utøvelse av retten som en sentral del av lovverket, sluttet seg derimot ikke til før i 1989.
Bernkonvensjonen har bidratt til å harmonisere regelverket på opphavsrettens område internasjonalt, særlig på den måten at de to hovedretningene (tradisjonene) innen opphavsretten, den franske droit d'auteur og den anglo-amerikanske copyright, har nærmet seg hverandre. Disse to retningene hadde utviklet seg på forskjellig måte. Den franske retningen, som er gjeldende i mesteparten av Europa med unntak av Storbritannia (kontinental rett), var basert på lovgivning, noe som resulterte i at de opprinnelige opphavspersonene ble gitt et utstrakt vern, også utover de rent økonomiske interessene – de ble gitt såkalt moralske eller ideelle rettigheter. I den anglo-amerikanske tradisjonen, som omfatter Storbritannia, USA, Australia og enkelte andre tidligere britiske kolonier, var reglene derimot blitt til gjennom prejudikater fra domstolene. Her sto de økonomiske rettighetene i fokus, mens de ideelle rettighetene ikke var inkludert i vernet. Som følge av dette fikk arbeidsgiverne en bedre stilling, ved at de fikk overført alle rettighetene til verket, uten å måtte ta hensyn til den umiddelbare skaperen av verket.
Etter innføringen av Bernkonvensjonen har de ideelle rettighetene fått et visst innpass også i anglo-amerikansk rett. En forskjell som fortsatt eksisterer er dog at man innen anglo-amerikansk rett kan overføre også de ideelle rettighetene, noe som ikke er mulig innen kontinental rett. Her kan man imidlertid fraskrive seg disse i atskillig grad, slik at den reelle forskjellen ikke blir veldig betydelig. En annen forskjell er at mens den kontinentale rettstradisjon foreskriver at opphavsretten alltid oppstår hos den originære opphavsperson (den som skaper verket), er ikke dette like absolutt i den anglo-amerikanske tradisjonen. Her er reglene slik at opphavsretten til verk som skapes i en arbeidssituasjon ofte vil tilhøre arbeidsgiver (såkalt «work for hire»). Heller ikke her er imidlertid forskjellen veldig stor, ettersom land innen kontinental tradisjon har regler som gjør at den økonomiske opphavsretten i slike situasjoner ofte vil gå over til arbeidsgiver automatisk. De ideelle rettighetene vil riktignok her bli værende hos arbeidstakeren i større grad.
Det er viktig å være oppmerksom på at selv om de fleste land i verden er tilsluttet Bernkonvensjonen, betyr ikke dette at omfanget av vernet er det samme i alle land. Den viktigste forpliktelsen konvensjonen medførte var som sagt å behandle alle verk likt uavhengig av nasjonalitet, og de minimusmbetingelsene som ble stilt til det enkelte lands vern fikk liten betydning i de fleste vestlige land ettersom vernet her allerede var minst like omfattende. Konvensjonen hindrer for eksempel ikke at kravene til verkshøyde varierer en del fra land til land. Kravene som stilles er således i alminnelighet noe strengere i Tyskland og de nordiske land, enn de er i land som Storbritannia og USA, samt øvrige land på det europeiske kontinent. At et verk oppnår åndsverkstatus i for eksempel Spania er således ikke noen garanti for at verket vil være vernet i Norge.
I tillegg til Bernkonvensjonen finnes det også annen opphavsrettslig regulering på internasjonalt nivå som er av betydning. Først og fremst gjelder dette EUs Infosoc-direktiv om opphavsrett, som er bindende også for EFTA-landene gjennom EØS-avtalen. En annen konvensjon, av betydning er WIPO Copyright Treaty, utarbeidet av FN-organisasjonen WIPO. Denne konvensjonen utfyller Bernkonvensjonen, og stiller til dels strengere krav enn det Bernkonvensjonen gjør.
Nasjonalt lovverk